Med rallarblod i årene

Av Dag Løkke, Tønsberg, 2011

Vi vet ikke akkurat når og hvor våre besteforeldre møtte hverandre. Men det er grunn til å tro at Laskeruds beliggenhet i forhold til den nye jernbanelinja gjennom Nordmarka har vært av avgjørende betydning. Der jobbet det en del svensker¹, og en av dem var den 27 år gamle Johan Edvard Andreasson.

Vi befinner oss da i 1897 – på sommeren – og vår mormor, Hilda Olava Olausdatter, er på dette tidspunkt bare ei ung jente på 16 ½ år. Johan må ha kommet til Nittedal på midten av 1890-tallet, og han leide seg inn hos Jon Moskogen på Saga (eller Moskauen som stedet også ble kalt). Huset lå rett ved den nye jernbanelinja – og det ble senere kjøpt av NSB til vokterbolig etter at Nordbanen² ble åpnet i 1900.

Fra Dalsland – via Amerika – til Norge

Vår bestefar, Johan Edvard Andreasson, ble født i Rännelanda i Älvsborgs Län 29. august 1870. Stedet ligger i Dalsland, vest for Sveriges største innsjø, Vänern. Johans far, mølleren Andreas Carlsson3, ble enkemann hele tre ganger. Den første kona, Britta Maria, døde fem dager etter en fødsel, og barnet døde under selve fødselen. Barnet var ei jente, men vi vet ikke om hun fikk noe navn. Dette skjedde i 1865, og vår oldefar, Andreas, var da 25 år gammel. Britta Maria var noen år eldre enn ham, hun døde litt før hun skulle ha fylt 30 år. Andreas ble dermed både enkemann og barnløs.

To og et halvt år etter giftet Andreas seg igjen, i Högsäter kyrka, langfredag den 10. april 1868, og denne gang med Kristina Eriksdotter, som skulle bli vår oldemor. Med henne fikk han fem barn. Vår bestefar, Johan, var nummer to i dette kullet.

Det tredje barnet, Sara, døde ett år gammel i 1874. Det er alltid tragisk å miste et barn, men enda verre – i alle fall for barna – var det at moren, Kristina, døde fire år senere. Det skjedde i februar 1878, og da var Johan bare 7 ½ år. De to minste, Alfred og en ny Sara, var bare ett og tre, og de kunne nok ikke huske sin mor da de vokste opp.

Faren, Andreas, var fortsatt en ung mann på 38 år da han ble enkemann for andre gang. Denne gang hadde han barn som trengte en ny mor. Så ganske snart giftet han seg for tredje gang, og da med Anna Lena, som han fikk ytterligere fire barn med.

Anna Lena døde også tidlig, bare 48 år gammel, i 1895. Andreas ble da enkemann for tredje gang. Og igjen satt han tilbake med et kull mindreårige barn, som var sju, ti, tolv og femten år gamle, men nå giftet han seg ikke flere ganger.

De siste ni årene av sitt liv, fra han var 55 år, ble oldefar Andreas antakelig mer og mer en ensom mann. Hans tredje kone døde jo også fra ham – og de to eldste sønnene hadde allerede flyttet ut. Deretter dro de to andre barna i Kristina-kullet til USA. Så emigrerte den eldste datteren i Anna Lena-kullet til USA. Kanskje begynte de to yngste døtrene å snakke om utvandring allerede da, mens Andreas fortsatt levde. De reiste i 1905, året etter at faren døde. Mindre enn dette kan jo ta knekken på en stakkars far.

Det var bare den eldste sønnen i Anna Lena-kullet – Wilhelm – som ble igjen i Sverige. Senere kom Carl Verner fra den eldste søskenflokken tilbake til hjemstedet, men det var kanskje først etter at faren var død. Forholdet hadde vel ikke vært det aller beste mellom faren og barna i det eldste kullet etter at faren giftet seg igjen. Oldefar Andreas søkte derfor sin trøst i flaska. Det er forståelig. Dét kan også ha vært en sterkt medvirkende årsak til at han druknet sommeren 1904. Han var da ikke mer enn 64 år gammel.

Johan og hans søsken (altså Kristinas barn) hadde det ikke så godt hos sin nye stemor. Vi får bare håpe at de fire halvsøsknene deres, Anna Lenas barn, hadde det bedre. Men de hadde henne uansett ikke så lenge. Det var bare den eldste i Anna Lena-kullet, Wilhelm Leonard, som muligens rakk å bli konfirmert før hun døde.

Bestefar Johan og hans to år eldre bror, Carl Verner, reiste hjemmefra som ganske unge. Kanskje dro de også sammen til USA. Søsteren Sara, som var fem år yngre enn Johan, emigrerte i alle fall til USA og bodde i byen Minneapolis i Minnesota resten av livet. Hun ble 85 år gammel. Den to år yngre broren, Alfred, emigrerte sammen med henne. Det skjedde i 1901. Til og med halvsøstrene Hulda, Anna og Agnis slo seg ned i Minneapolis. Om også den eldste i Kristina-kullet, Carl Verner, dro til USA, vet vi ikke sikkert. Men han kom i alle fall tilbake til barndommens rike og døde i Skållerud i 1916, bare 48 år gammel.

Det skal finnes en kirkebokopplysning i Sverige om at vår bestefar Johan dro til Amerika 29. mars 1889.4 Han var da 18 ½ år gammel, og han kan – for alt vi vet – ha vært i USA i flere år før han dro hjem igjen – og etter hvert slo seg ned i Norge. Kanskje gikk det ikke noen båt til Göteborg da han ville hjem? Så ble det båt til Kristiania5 isteden? Det kan faktisk ha vært fra Amerikabåtens dekk, på vei inn gjennom Kristianiafjorden6 – på midten av 1890-tallet en gang – at bestefar Johan så Norge for første gang ...

En annerledes jul 1897

Julen 1897 ble nok ikke helt som andre juler på den vesle husmannsplassen Laskerud i Nittedal, helt i ytterkant av Nordmarka, ved grensen mot Maridalen og Aker. Vi kan se for oss dette mulige situasjonsbildet når vi "besøker" dem et stykke ut i romjula:

Fjerde juledag sitter halve familien på Laskerud benket rundt bordet i stua for å feire yngstejenta, Hilda Olava. Hun fyller 17 år denne dagen. Mor Gudbjørg har pyntet og dekket bordet. Storesøster Kristiane, som fortsatt bor hjemme, har bakt en deilig kake for anledningen. Søster Gunda på 20 år bor også hjemme, og hun har fått ansvaret for å koke kaffen. Far Olaus har tatt på seg den samme penskjorta som han hadde på seg julaften. Snippen var tross alt ikke verre enn at penskjorta kunne brukes en gang til.

Det er seks familiemedlemmer til stede på Laskerud denne tirsdags kvelden i romjula. Den sjette er Morten minstemann på 14 år. Han ble konfirmert denne høsten og bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Men han må nok ut og finne seg arbeid hos "fremmede" til våren. Det blir vel å begi seg nedover i Maridalen for å søke lykken, slik de to eldre brødrene, Karl og Anton, allerede har gjort.

Bursdagsbarnet, Hilda, er ikke helt i form denne jula, for å si det mildt. Mor Gudbjørg har nok lagt merke til det gjennom alle helligdagene. Far Olaus har stusset litt, han også, for jenta pleier å være mer livlig enn dette. Men nå er hun så stille. Hun har nesten ikke villet spise.

Ute på kjøkkenet får Gudbjørg og Hilda noen minutter for seg selv. Da kommer det omsider: Hilda er med barn. Gudbjørg har nok forstått det, for jenta har ikke hatt "dagen sin" på tre måneder nå. Hvem er det som er faren, tro? Kanskje er det en av ungguttene nede i Maridalen? For det er vel ikke en forbifarende hadelending? Det er mor Gudbjørg som tenker slik. Selv er hun fra Lunner, men hun håper jo at barnefaren likevel er en "skikkelig" maridøl. Hadeland har liksom blitt så langt borte etter hvert.

Den 17 år gamle Hilda vet selvsagt godt hvem det er som er far til barnet, men hun tør ikke å fortelle det. Ikke ennå. Det er nemlig ingen ung gutt. Ikke er det en maridøl heller. Heller ingen hadelending for den saks skyld. Omsider må hun likevel ut med det: Barnefaren er en voksen mann på 27 år (!) Han er hele ti år eldre enn henne. Og attpåtil så er han svensk ... Han er en av dem som jobber på den nye jernbanelinja gjennom Nordmarka. En av rallarne⁷ (!)

Dette skaper ingen umiddelbar glede i heimen, for å si det mildt. Leilendingen Olaus Eriksen har blitt 68 år nå, og kona Gudbjørg er 55. De kunne vel ha tenkt seg en annen og bedre situasjon for minstejenta si. Å vente barn med en godt voksen svenske, som ingen av dem har møtt, er ingen god start på voksenlivet.

Vi vet selvsagt ikke om det var slik det hele startet, men det kan ha vært sånn.

Fra Midtodden – innom Vålerenga – til Bomstua

At det skulle gå mye bedre enn fryktet, kunne de ikke vite den jula. Starten på ekteskapet – og de første årene – var antakelig ikke av de letteste. Men Johan og Hilda var driftige, unge mennesker, og de kom seg både opp og fram etter hvert.

Hilda og Johan giftet seg hos byfogden i Kristiania lørdag 23. april 1898.8 To av Johans arbeidskamerater (som var jernbanearbeidere) var forlovere. Dette tyder på at familien fra Laskerud ikke var til stede. Det vanlige den gang var nemlig at to nære mannlige familiemedlemmer var forlovere. Men Johan og Hilda måtte antakelig greie opp i dette alene, uten familiens støtte. I alle fall i begynnelsen ...

De fikk bo på Midtodden⁹, ved Maridalsvannet. Plassen lå på en odde på østsiden av vannet. Dette området tilhørte den gang Aker kommune. Plassen ble på grunn av de nye drikkevannsrestriksjonene kjøpt av Kristiania kommune i 1891, noe Kristiania kommune også gjorde med en del andre plasser i Aker kommune på denne tiden. Kristiania kommune engasjerte så forpaktere til å drive disse plassene, og Johan kan ha vært en av dem. I alle fall fikk Hilda og Johan bo her et års tid – og kanskje enda litt lenger – fra april 1898. Bare deler av grunnmuren står igjen på Midtodden nå.

Snaue to måneder etter vielsen hos byfogden i Kristiania kom det en velskapt liten gutt til verden på Midtodden. Og vel 2 ½ måned gammel ble han båret til dåpen i Vestre Aker kirke, den kirken som hele Maridalen tilhørte den gang. Den lille gutten fikk navnet Alf Valdemar. I kirkeboka står guttens far, Johan, oppført som jernbanearbeider. Han arbeidet da på Nordbanen, som ble åpnet to år seinere.

Men allerede før banen mellom Røykenvik og Grefsen ble åpnet i 1900, hadde arbeidet begynt på strekningen videre inn til hovedstaden.¹⁰ Der arbeidet Johan som "arbeidsvognmand". Han og Hilda – med lille Alf – flyttet da fra Maridalen i Aker og inn til hovedstaden Kristiania, nærmere bestemt til Danmarks gate 47 på Vålerenga¹¹. På Vålerenga fikk de et barn til – denne gang en datter – i januar 1900. Hun fikk navnet Hjørdis Gunvor Bergljot og ble i april døpt i Vaalerengens Bedehus fordi kirken ennå ikke var ferdig bygget. Bergljot var navnet som de valgte å bruke til daglig.

Før de flyttet tilbake til Maridalen – det skjedde antakelig sommeren eller høsten 1901 – gikk de til en fotograf nede i byen. Da var Alf tre år gammel og Bergljot halvannet. Bare det beste var godt nok når en slik sjelden begivenhet skulle finne sted. De gikk derfor til Kristianias ledende fotograf, den aller beste på den tiden, nemlig den polske Ludwik Szacinski¹² i Prinsens gate 12. Det er svært sannsynlig at de tok trikken¹³ til byen da de skulle fotograferes. På bildet ser vi at de stilte opp i sine beste klær til fotograferingen, og da var det også naturlig for Johan å spandere på dem en tur med trikken – ved en så stor anledning.

Etter ett eller to år i Danmarks gate 47 på Vålerenga – vi vet ikke sikkert hvor lenge de bodde der – bar det tilbake til Maridalen, og denne gang til plassen Bomstua. Flyttelasset gikk selvsagt med hest og vogn, og kanskje eide de ikke mer på den tiden enn at de klarte hele flyttingen med ett eneste vognlass.

Det var to stuer for innkreving av bompenger langs Greveveien,¹⁴ én oppe i Hakadal og én i Maridalen. Og det var den sydligste av disse bomstuene våre besteforeldre bosatte seg på. Stedet befant seg omtrent midtveis mellom de to senere jernbanestasjonene Snippen og Sandermosen.

På Bomstua ble det tredje barnet, Elfi Viktoria, født i mai 1902. Hun ble ikke døpt i Vestre Aker kirke, som Bomstua sokner til, men derimot i Nittedal kirke. Det skjedde i slutten av juli, noe som må bety at de hadde flyttet til Nittedal på forsommeren i 1902.

Tilbake til Nittedal – og til eget hus på Løvli

Da de flyttet til Nittedal sommeren 1902, bosatte de seg midlertidig på Laskerud, hos Hildas foreldre, Gudbjørg og Olaus Eriksen, før de senere fikk anledning til å skaffe seg noe som er deres eget. I kirkeboka står de i alle fall oppført som bosatt på Laskerud da Elfi Viktoria ble døpt.

Lille Elfi Viktoria fikk bare én sommer, én høst og én jul på denne jord. Hun døde av kikhoste i januar 1903, bare åtte måneder gammel. I kirkeboka står da fortsatt Laskerud oppført som bosted for familien – og Johans tittel er tunnelarbeider. I løpet av det samme året (1903) kjøpte Johan Løvli, hvor de ble boende i 16 år. Det er ikke helt usannsynlig at han hadde fått en morsarv som satte ham i stand til dette.

Fem – eller muligens seks – av barna ble født mens familien bodde på Løvli. Stedet skulle komme til å gi etternavnet Løvlie¹⁵ til hele barneflokken, også til dem som ble født før og etter den tiden familien bodde på Løvli, fra den eldste som så dagens lys i 1898 og til den yngste som kom til verden i 1922. Det eneste unntaket var lille Elfi Viktoria, som døde før navnet Løvlie ble aktuelt for noen av dem, og som heller aldri fikk bruk for noe etternavn. Men Hilda og Johan kalte seg Andersen, som en enklere norsk variant av det opprinnelige Andreasson.

De fem som helt sikkert ble født mens familien bodde på Løvli, var Elfi Hildegard (1906), Ingrid Elfrida¹⁶ (1910), Guldborg Kristine (1911), Arthur Olaus (1914) og Gerd (1916). Også Ruth (som ble født i april 1919) kan ha blitt født på Løvli, hvis de flyttet til Hjørnet den sommeren og ikke hadde flyttet dit tidligere. Men det er i alle fall Hjørnet som står oppført som bosted ved hennes dåp i oktober det samme året.

Om ikke Ruth ble født på Hjørnet, så ble i alle fall yngstemann, Rolf Johannes (1922), født etter at de kom dit. Han var onkel til to nevøer (Odd og Knut) allerede da han ble født (!) For mor og datter – Hilda og Bergljot – må det ha vært en spesiell opplevelse å gå gravide samtidig. Datteren fødte til og med sin andre sønn tre måneder før moren fikk sitt siste barn (!)

Som tidligere fortalt kjøpte vår bestefar plassen Sørli i 1918. Men han og familien hans flyttet ikke dit. Det gjorde isteden Hildas yngste bror, Morten, med sin lille familie og moren, Gudbjørg. Året etter solgte Johan plassen videre til sin svoger, Morten, og kjøpte isteden Hjørnet. Morten var småbruker, og han var bygdas ordfører i det første fredsåret, fra mai 1945.

Fra jernbanearbeider til kjøpmann

Bestefar Johan kom til Nittedal som jernbanearbeider. Det samme var han i Maridalen. På Vålerenga var han imidlertid "arbeidsvognmand" (som var datidens lastebilsjåfør), og deretter ble han fjellarbeider og tunnelarbeider. Det var sikkert også i forbindelse med jernbaneleggingen gjennom Nordmarka.

Men tilbake i Nittedal etablerte Johan seg de første årene som smed. Han står oppført med den tittelen i kirkeboka ved flere anledninger i tiåret fra 1906 til 1916. Kanskje hadde han også egen smie på eiendommen Løvli. I 1914 var han imidlertid anleggsarbeider, men vi vet ikke hva slags anlegg han da arbeidet på. Det kan ikke ha vært på demningen på Ørfiske, som han også var med på å bygge, for denne skal ha blitt ferdig omkring 1910. I 1916 var han igjen smed.

Etter at den etter hvert ganske så store familien hadde flyttet til Hjørnet i 1919, var Johan imidlertid blitt murer. Om Hilda startet opp med butikken umiddelbart, vet vi ikke sikkert. Hun hadde jo et nyfødt barn den sommeren og en ganske stor ungeflokk i tillegg. Men på denne tiden var samtidig de to eldste barna blitt voksne, og Johan står i 1920 oppført både som landhandler og murer. Det betyr antakelig i praksis at Hilda styrte med landhandelen, og at Johan drev med murerarbeid.

I 1920 giftet den eldste datteren, Bergljot, seg. Hun var da ekspeditrise, og hennes tilkommende, Gunnar Glømmi, var handelsbetjent. Begge var 20 år gamle. Antakelig var de på den tiden ansatt hos Hilda og Johan. Vår bestefar hadde da tittelen kjøpmann, som vel må sies å være synonymt med landhandler i dette tilfellet, men det er all grunn til å tro at det var Hilda som drev butikken.

To år senere (1922) var Johan "murer for egen regning", noe som må bety at han var blitt selvstendig næringsdrivende i faget. Men arbeidet med butikken fortsatte også, og i de påfølgende årene står han oppført i kirkeboka både som murer og landhandler/kjøpmann. Men i 1930 var han igjen smed, slik han også var 14 år tidligere – i tillegg til at han fortsatt var kjøpmann.

"En morron var Johan försvunnen ..."

Vi vet ikke hvor mye kontakt bestefar Johan hadde med sin slekt i Sverige etter århundreskiftet, men det er ingen tvil om at det var hans to år eldre bror, Carl Verner, som sto ham nærmest, også før faren deres døde i 1904. De to yngste i det samme søskenkullet, Sara og Alfred, hadde utvandret til USA i 1901, og de ble der resten av livet. Carl Verner og Johan hadde allerede vært en tur i USA før de yngste søsknene emigrerte, men de to eldste brødrene dro etter en tid hjem igjen.¹⁷

Johan etablerte seg i Norge på midten av 1890-tallet og fikk en stor familie der. Den eldste broren – Carl Verner – flyttet også til Norge, men dro senere tilbake til Sverige og til hjemstedet, hvor han forble både ugift og barnløs. Han hadde et slakteri på Upperud. Da Carl Verner døde, bare 48 år gammel, etterlot han seg derfor en del verdier.

En kvern i Ingribyn var visstnok eid av Johan og Wilhelm i fellesskap, men om denne også berørte boet etter den eldste broren, vet vi ikke så mye om. Vår bestefar Johan reiste i alle fall til begravelsen. Dette var på ettersommeren i 1916.

Siden den eldste broren var uten livsarvinger, og de to brødrene hadde stått hverandre spesielt nær, regnet kanskje Johan med at han alene skulle arve sin brors eiendeler og verdier, i alle fall det meste av det. De to andre helsøsknene hadde jo forlatt hjemlandet for alltid. Stor var derfor skuffelsen da han oppdaget at Carl Verner hadde testamentert det hele til en av sine nieser på hjemstedet, Ella, som var den eldste datteren til den tolv år yngre halvbroren Wilhelm. Johan bodde hos Wilhelm og hans kone, Olga, i forbindelse med begravelsen, og han "blev ursinnig när Ella fick allt", fortelles det.

"En morron var Johan försvunnen och de pengar som funnits i huset också." Det er grunn til å tro at Johan fikk en tidlig morgenskyss med hest og vogn – eller endog kanskje med en bil – fra Skållerud til Karlstad, hvor det utpå dagen ganske sikkert gikk et tog til Kristiania over Charlottenberg og Kongsvinger. Han hadde utvilsomt penger nok til billetten, pluss mat og drikke for reisen hjem til Norge.

"Efter denna händelse ville inte Wilhelm och Olga ha mer kontakt med Johan", fortelles det videre fra våre svenske slektninger. Det kan ha vært Olga som var den sterkeste til å holde denne linjen, for hun var visstnok en svært bestemt og myndig dame. De fleste av hennes og Wilhelms barn torde ikke å trosse hennes vilje. Men to av barna deres – Sven og Barbro (som altså var fetter og kusine av min mor) – gjenopprettet kontakten med den norske slektsgrenen. Det er flere av oss som har hatt kontakt med dem og deres familier gjennom årene.

Butikken på Hjørnet og huset på Berget

På Hjørnet var det i 1919 en landhandel som de overtok og begynte å drive. Grunnen til at eiendommen ble til salgs, kan ha vært den store ulykken på Nittedals kruttverk 7. mai 1919, der mange arbeidere omkom, blant annet Jens Tveten, som muligens eide Hjørnet¹⁸ da han døde.

Da telefonen kom til bygda, ble telefonsentralen for Rotnes installert i mormors butikk. Hun trengte ikke selv noe eget telefonnummer i starten, men da antall abonnenter i området var kommet opp i 24, ble det for mye arbeid med sentralen, ved siden av arbeidet i butikken. Da sa hun fra seg denne ekstrajobben og ble vanlig abonnent, med telefonnummer 25. Flere av døtrene har betjent denne telefonsentralen i sin ungdom.

I 1930 går 13-åringen Gerd (snart 14) i syvende klasse og skal om at par måneder opp til avsluttende eksamen på folkeskolen. Lørdag¹⁹ 22. mars dette året kommer hun gående nedover Stasjonsveien, på vei hjem fra Rotnes skole. Da får hun plutselig se at Hjørnet brenner! Det var en rystende opplevelse, som mor aldri noen gang kunne glemme.

Barndomshjemmet med butikken brant helt ned til grunnen denne lørdagen. Både barna og foreldrene ble i tiden som fulgte, fordelt på flere hus og gårder omkring, og de bodde hos gjestfrie venner under hele gjenoppbyggingen. For huset med butikken ble bygget opp igjen. Og Hjørnet ble ti år senere, i det første krigsåret (1941), overdratt til tante Bergljot og onkel Gunnar, mens våre besteforeldre kjøpte eller bygde nytt hus oppe på Berget og flyttet dit.

Anskaffelsen av Berget kan muligens også ha skjedd allerede i 1936, altså fem år før de ga fra seg Hjørnet.²⁰ Bergljot og Gunnar har da i tilfelle vært leietakere på Hjørnet før de overtok (kjøpte) eiendommen etter hennes foreldre.

"Gamle venn" – en ivrig jeger og historieforteller

Bestefar Johan hadde et kallenavn på bygda; han ble ofte tiltalt som Gamle venn. Dette var helt sikkert positivt ment, men kanskje også litt ironisk, med et smil på lur. Jeg vet ikke sikkert. Han kan ha vært hjelpsom mot folk, og har sikkert tatt i et tak når noen trengte støtte. Han kunne så mye når det gjaldt praktisk arbeid. Jeg husker blant annet at han murte pipe på mine foreldres hus i 1954 – gjennom to fulle etasjer pluss kjeller og loft – da han var 84 år gammel (!) Selv var jeg da sju år.

Bestefar Johan var også en ivrig jeger og hundeeier. Han jaktet både på elg, hare og rype. Han tok seg nok også en dram iblant, og han likte å fortelle gode skrøner. Jeg kan huske at Bess – som vi kalte ham – en gang fortalte om Maria Holen (eller "Maria Ho-or'n" som vi uttalte navnet hennes.) Hun bodde på plassen Holen under gården Rus på midten av 1800-tallet. Johan møtte henne aldri selv, men han hadde hørt mange historier om henne, blant annet av Jon Moskauen, som han losjerte hos på 1890-tallet. Maria Torbjørnsdatter (som hun egentlig het) skal ha vært både synsk og løsaktig. Hun har nok framstått som både tiltrekkende og frastøtende på samme tid, og det har vært vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet i fortellingene om henne. Hun levde på folkemunne i mer enn hundre år etter sin død. Det virket som om dette var yndlingshistorien til Bess.²¹

Vi har blitt mange etterkommere

Hilda og Johan fikk ti barn og nitten barnebarn. Ett barn og ett barnebarn døde som helt små, i henholdsvis 1903 og 1927. Bestefar Johan fikk så vidt oppleve alle barnebarna sine, med unntak av sin første sønnesønn – som bodde i Canada.²² Men bestemor Hilda døde før de siste fire eller fem kom til verden. Hilda og Johan var relativt unge besteforeldre da de fire-fem første ble født, men de var etter hvert et stykke opp i årene da de fjorten yngste barnebarna kom til verden.

I de mer enn femti år som har gått siden Hilda og Johan levde, har det også kommet ganske mange oldebarn og tippoldebarn. Til og med tipptippoldebarn har begynt å komme.

Mange av oss husker Johan som en veldig gammel bestefar. Bestemor Hilda var ti år yngre enn Johan og døde seks år før ham. Hilda ble bare 71 år gammel, mens Johan ble 87.

Selma Lagerlöf og bestefars krøller

Bestefar Johan var tolv år yngre enn den verdensberømte svenske forfatterinnen Selma Lagerlöf fra Värmland. Hun var lærerinne før hun slo igjennom som forfatter, og det er blitt fortalt at Johan hadde hatt henne på skolen.²³

Vi avslutter med en liten historie fra min mor: Av og til satte Selma Lagerlöf elevene til å arbeide hver for seg. Og mens de satt med sine skrivearbeider eller leselekser, gikk hun langsomt mellom pultrekkene og kikket på dem og veiledet litt her og litt der. Noen ganger kom hun bakfra langs pultrekka hvor Johan satt, og stoppet opp ved det krusete hodet hans og klappet ham på krøllene ...

Noen av oss har arvet hans krusete hode, så vi kan da skryte av at Selma Lagerlöf var veldig glad i våre krøller.

Senere korreksjon

Ved Folketellingen i 1900 bodde Hilda og Johan i "Barakke nr 1" under gårdsnummer 67, som var "Nordmarken gård". I denne barakken bodde det åtte personer, hvorav våre besteforeldre med barna Alf og Bergljot utgjorde halvparten. De var den eneste familien i denne brakka. De fire andre personene var voksne menn i alderen 20–40 år. Alle de fem mannfolkene i huset arbeidet antakelig med jernbanetunnelen ved Movatn. Deres tittel var oppsynsmann ved tunnelarbeid, smed, bygningssnekker og minerer (sprengningsarbeider). To av mennene hadde den sistnevnte tittelen, og vår bestefar Johan var en av disse.

Da har altså Hilda og Johan likevel ikke bodd på Vålerenga så veldig lenge, så det kan ikke ha vært derfra de tok trikken for å bli fotografert i 1901. Bildet av den unge familien kan ikke være tatt før 1901, det ser vi på barna. Det kan heller ikke være tatt særlig mye senere enn 1901. Det må derfor være tatt etter at de flyttet tilbake til Maridalen (eller Nordmarka). I 1902 bodde de i Bomstua i Maridalen.

(Nordmarka, opprinnelig syv adskilte skogstykker: Sandungen, Vestre og Søndre Fyllingen, Abbedskog, Løren, Haugseter og Blankvann. Senere Nordmarken gods med en rekke Aker-gårder.)

Kilder og lenker

Birger Kirkeby: Bygdebok for Nittedal og Hakadal – bind 1 (Nittedal kommune 1965)

Birger Kirkeby: Bygdebok for Nittedal og Hakadal – bind 2 (Nittedal kommune 1968)

Egil Collett Aabel: Nordmarksfolk – plasser og slekter gjennom 300 år (Grøndahl 1985)

Eivind Heide: Groruddalen (Tiden norsk forlag 1980)

Flere forfattere: Maridalen – vakker og verneverdig (Grøndahl 1989)

Flere forfattere: Vålerenga – bydel med sjel (Vålerenga historielag / Orion forlag 2002)

Finn Holden: Akergårder i Oslo (Andresen og Butenschøn 2003)

Digitalarkivet: Skannede kirkebøker http://arkivverket.no/Digitalarkivet

Oslo kommunes tur- og løypekart: http://webhotel2.gisline.no/turkart_loeypekart/

Mo gård og husmannsplassen Laskerud: http://www.nittedalsporten.no/historie/mo.htm

Det ankerske fideikomiss: http://no.wikipedia.org/wiki/Fideikommiss

Mattias Skytter på Laskerud: http://www.nittedalsporten.no/historie/skytter.htm

Greveveien: http://www.nittedalsporten.no/historie/greveveien.htm

Sander gård: http://www.maridalensvenner.no/sander-gaard.166993-26347.html

Berntsberg: http://www.maridalensvenner.no/berntsberg.166877-26347.html

Sørbråten: http://www.maridalensvenner.no/soerbraaten-gaard.166999-26347.html

Midtodden: http://www.maridalensvenner.no/midtodden.4496832-26347.html

Bomstua (se kart nord for Sandermosen): http://www.maridalensvenner.no/kart.25779.no.html

Bomstua (se teksten under bilde nr 3): http://www.nittedalsporten.no/historie/greveveien.htm

Vår svenske slekt: www.jo-andreasson.com (klikk videre på Jan Olof og släktträd ¹⁾

Rännelanda i Dalsland: http://www.fargelanda.se/page/11363/rannelanda.htm

Selma Lagerlöf: http://no.wikipedia.org/wiki/Selma_Lagerlöf

Noen av bildene er fra Galleri NOR (Nasjonalbiblioteket): http://www.nb.no/gallerinor/e_sok.php

Har du kommentarer eller noe å tilføye, så vennligst ta kontakt med Dag Løkke – daglokke@yahoo.no

Noter

¹De svenske anleggsarbeiderne, som det var mange av ved jernbanebyggingen i Norge på slutten av 1800-tallet, ble kalt rallare. Betegnelsen kommer fra det svenske dialektordet ralla (trillebår)

²Nordbanen (den senere Gjøvikbanen) åpnet i 1900 og gikk først bare fra Røykenvik til Grefsen, som den gang lå i Aker kommune. Banen ble to år senere forlenget inn til Kristiania (Kristiania – se note 5).

³Vår oldefar, Andreas Carlsson (1840–1904), hadde tre søsken: Maria Katarina (f. 1838), som døde som barn, Sakarias (f. 1843) og en ny Maria Katarina (f. 1846). Foreldrene deres (altså våre tippoldeforeldre) het Carl Magnus Johannesson (1810–1861) og Sara Eriksdotter (1804–1864).

⁴Det er vår tremenning, Jan Olof Andreasson, som har funnet denne opplysningen i en kirkebok.

⁵Norges hovedstad het Christiania (Kristiania) fra 1624 til 1925. Fra 1877 ble navnet skrevet med K. Byen var oppkalt etter den danske kong Christian IV. Norge var underlagt Danmark fra 1380 til 1814. Deretter var Norge i union med Sverige fram til 1905, selv om vi hadde fått vår egen grunnlov i 1814.

⁶Den daværende Kristiania-fjorden ble hetende Oslofjorden da hovedstaden fikk navnet Oslo i 1925.

⁷Rallar (se fotnote 1).

⁸Vielsen står innført i kirkeboka for Vestre Aker, og der står det: "Borgerlig ægteskabsstiftelse ifølge skriv fra Byfogden i Kristiania af 26/4-1898."

⁹Midtodden, som opprinnelig var husmannsplass under Vestre Grefsen gård, ble på 1870-tallet jaktslott for brukseier Waldemar Drevsen og ble i den forbindelse dyrket opp til en mindre gård. Hovedhuset ble revet i 1960-årene – som et tiltak for å bevare Maridalsvannet som drikkevannskilde.

¹⁰Jernbanesporet skulle gå i en dyp skjæring nederst på Etterstad, og det var mye jord og stein som måtte kjøres bort. Til dette trengte de mange kjørere med hest og vogn. Johan var antakelig en av de mange som fikk seg jobb med dette, og da var det greit å bo på Vålerenga.

¹¹I dag er det mange mennesker som bor på adressen Danmarks gate 47. Det var antakelig en stor leiegård der for hundre år siden også, med enda flere folk, i mange små leiligheter.

¹²Polakken Szacinski var for lengst død på dette tidspunkt, men hans kone, Hulda – som var norsk og født Hansen – drev fotoforretningen videre i mange år etter mannens død.

¹³I 1900 ble det åpnet en egen trikkelinje til "Vaalerengen" hvor våre besteforeldre bodde den gang.

¹⁴Det kostet 20 øre pr. hest å passere disse bommene på slutten av 1800-tallet.

¹⁵Eiendommens navn Løvli (uten -e) ble som familienavn skrevet Løvlie – og blir det fortsatt.

¹⁶Hvilke av barna som ble født hjemme på Løvli, eller eventuelt på sykehus, har vi ingen oversikt over. Men vi vet sikkert at Ingrid ble født på Rikshospitalet i Kristiania i mai 1910 – og hun ble også døpt der, fem dager gammel.

¹⁷Se bilde av denne søskenflokken side 3 i pdf-filen nedenfor artikkelen.

¹⁸Jens Tveten sto øverst på lista over beboere på Hjørnet ved Folketellingen i 1910. Det er grunn til å tro at det da også var han som eide huset. Hvis ikke, så kan ikke eieren ha bodd der.

¹⁹Det var skole også på lørdager den gang, og det var slik til utpå 1960-tallet. Men til gjengjeld gikk man bare annenhver dag, i alle fall i de laveste årsklassene.

²⁰Årstallene er fra en liste over eiendomsoverdragelser (i Birger Kirkebys bygdebok), men der står det ikke navn på eierne.

²¹Historien om Maria Holen har jeg også funnet i Birger Kirkebys bygdebok (bind 1, s. 334–335). Og forfatteren har oppgitt nettopp vår bestefar, Johan, som kilde til historien om Maria Holen.

²²Det ene barnet er Nick – egentlig Nicolas – Arthurs eldste sønn, som ble født i Wales i 1943, mens hans far tjenestegjorde i de norske militære styrkene under andre verdenskrig. Våre besteforeldre visste antakelig ikke noe om sin sønnesønn der borte. Dette var vanskelig den gang, men ville i dag ikke ha vært noe problem. Nick ble først forent med sin norske familie i 2001.

²³Hvis dette medfører riktighet, må det ha skjedd før Selma Lagerlöf var ferdig utdannet lærer. Det ble hun i 1885, og da var Johan nesten 15 år og sikkert ferdig med skolen. Selma Lagerlöf kan selvsagt ha vært vikar på Johans hjemsted før hun begynte på lærerskolen i 1882, men jeg har ikke funnet dette bekreftet noe sted. Denne historien kan derfor være oppdiktet – kanskje av Johan selv.

Du kan lese samme artikkel som pdf-fil; da er den illustrert. Nedenfor finner du også artikkelen "Hilda og Johan med sine barn".

Dag Løkke, Tønsberg, 2011.

Du kan lese mer om familien Laskerud og høsting av Slåttemyra ved å klikke på lenkene.

Med rallarblod i årene.pdf Hilda og Johan med sine barn.pdf