Matpause på Stortinget

Av Svenn Arne Lie

Bonden er sjølstendig næringsdrivende, og skal innrette drifta utifra hva som er lønnsomt å gjøre. Matproduksjon er et samfunnsoppdrag for fellesskapet med politiske mål. Utgangspunktet for både bonden og samfunnsoppdraget, er jorda. Jordbrukspolitikken handler om å gjøre det lønnsomt for bonden å drifte gardsbruket på måter som oppfyller de politiske målene med samfunnsoppdraget. Da må det lønne seg å produsere mat på norsk jord. Det gjør det ikke. Hvorfor?
 
1) Billig kraftfôr: Prisen på kraftfôr bestemmes i Jordbruksforhandlingene, med utgangspunkt i kornprisen. Lave kornpriser gir billig kraftfôr som gjør at det ikke lønner seg for bonden å bruke arbeidstid og arbeidskraft på egen gras- og fôrproduksjon. Gras og kornarealer som kunne blitt brukt til matproduksjon i Norge, legges ned. Importen øker, sjølforsyninga stuper.
 
2) Investeringspolitikken: Gjennom statlige støtteordninger i Innovasjon Norge brukes offentlige overføringer til å bygge store fjøs som private banker ikke vil finansiere fordi det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt. De statlige investeringstilskuddene driver fram et investeringsnivå og gjeldssummer som det ikke er forretningsmessig grunnlag for - verken på det enkelte gardsbruk eller i sektoren totalt sett. Bonden må enten legge ned, eller ta opp en gjeld som i praksis ikke kan betales med driftsgrunnlaget på gardsbruket. I tillegg kommer tilskuddene som i økende grad knyttes til store volum.
 
3) Forutsetningene i jordbruksforhandlingene: De bøndene som gjennom jordbruksavtalene har vekst i inntekta si, er de bøndene som oppfyller forutsetningene som legges til grunn. En avgjørende forutsetning for inntektsvekst økt volum per arbeidstime. Dette gjør at for å øke volum per time brukes det mer kraftfôr og investeringer i større fjøs. De bøndene som ikke «tilpasser seg», vil ikke få realinntektsvekst.
De folkevalgte har ulikt ståsted, men de kan enes om en ting: At vi kan unne oss en allsidig og sunn matproduksjon basert på egne ressurser i Norge. Det må være lønnsomt å bruke jord i Norge, slik at målene med matproduksjonen kan nås. Tre virkemidler er viktige:

Tollvern er det viktigste verktøyet for å sikre produksjon på norske areal, som er essensielt om vi skal ha politiske mål med matproduksjonen i Norge. Akkurat som norsk arbeidsliv treng et nasjonalt regelverk for å sikre nasjonale lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere i Norge, er tollvernet avgjørende for lønnsomheten norsk matproduksjon basert på egne jordbruksareal og egen arbeidskraft. Og det er bare slik vi kan nå de politiske måla med matproduksjonen.

Det juridiske og politiske handlingsrommet til å føre en nasjonal jordbrukspolitikk i tråd med tollvernet er større enn det debatten ofte gir inntrykk av. Dette handlingsrommet brukes ikke i dag.

Gras eller kraftfôr? Hvilke ressurser skal vi basere matproduksjonen på? Her er prisforholdet mellom kraftfôr og gras helt avgjørende. Billig kraftfôr gjør det ulønnsomt å bruke norske gras og kornarealer. Importen øker, sjølforsyninga går ned. Det må lønne seg for bonden å bruke norske areal. Da kan ikke bondelederne og byråkratene gjennom Jordbruksforhandlingene fortsette å gjøre kraftfôret billigere enn gras.

Råvarepris eller tilskudd? Norsk jordbruk vil alltid være avhengig av et visst nivå av offentlige støtteordninger og reguleringer. Samfunnsoppdraget til matproduksjonen kan ikke la seg oppfylle kun med råvarepriser. Men hva skal tilskuddene brukes til? Hvis volumproduksjoner av billig kjøtt og mjølk i økende grad er basert på tilskudd og kraftfôrimport, hva slags formål i samfunnsoppdraget sikres med støtten da?

Mat lagd på norske ressurser koster mer enn mat lagd på arealer i utlandet. Pris bør derfor ha en viktigere rolle for inntekta til bonden – for å sikre volum og kvalitet. Produsentprisene i jordbruket må, som i alle andre næringer, kunne finansiere produksjonskostnadene, gi arbeidsinntekt og differensiere varer på kvalitet. Det må lønne seg å produsere stort på grunn av råvarepris, ikke på grunn av tilskuddene. At norsk jordbruk sliter med manglende lønnsomhet, henger blant anna sammen med at bøndene i mange tilfeller selger råvarene sine til en pris som er lavere enn produksjonskostnadene.

Tilskuddene må gå til politiske formål. Prisene må sikre volum og kvalitet. Istedenfor statlige investeringspakker til bygging av store fjøs, og mer subsidiering av stordrift, trengs for eksempel statlige tilskudd for å øke areal i drift og til forbedring av fruktbarheten i jordsmonnet.