Matens pris

Av Svenn Arne Lie, Klassekampen 1. desember 2012

For mindre enn en måned siden gikk Høyres Jan Tore Sanner amok. Årsaken var overgangen til prosenttoll på seks varelinjer i tollvernet. Nyheten ble mottatt med lovnader om ragnarok.

På sin blogg brukte høyresidens representant anledningen til å slå et slag for folk flest: Overgangen til prosenttoll som virkemiddel for å sikre bedre lønnsomhet i norsk matproduksjon og næringsmiddelindustri ville bety dyrere mat og dårligere utvalg. Dyr mat, sær­interessene til norske bønder og tollvern – Sanner så åpenbart en sammenheng.

Da Sanner såvidt var ferdig med å skjelle ut norsk matproduksjon, tollvernet og den dyre maten, skulle Høyre presentere sitt alternative statsbudsjett. Reduksjonen i formuesskatten for landets aller rikeste, skulle blant annet dekkes inn med reduserte overføringer og fondsavsetninger i jordbruket på til sammen 1,5 milliarder kroner. Samt at matmomsen skulle økes med én prosent, tilsvarende en økt inntekt til staten på 1,1 milliarder kroner.

Det er krevende å sette pris på maten og samtidig lage ramaskrik om matpriser. At endringer i tollvernet gjør at norske mat­spisere får dyrere mat for å gi en riktigere betaling til de som lager maten, og dermed sikre mål om nasjonal matproduksjon, er uhørt. Det er også i strid med EU, EØS, WTO og all annen fornuft, kunne Sanner fortelle. At skattekutt til landets rikeste skal betales med økt matmoms, altså dyrere mat for folk flest, det er derimot helt uproblematisk.

Det relevante i denne sammen­hengen er dette: Tross hysteriet om matpriser, er det ingen problem å øke matprisene. Det skjer med jevne mellomrom. Spørsmålet er bare om det er staten eller bøndene som skal ha inntekten fra maten.

Ifølge Statistisk sentralbyrå økte matprisene i Norge i gjennomsnitt med 18 prosent, inflasjonen økte med 26 prosent og lønnsveksten var 63 prosent mellom 1999 og 2010. Til tross for et debattklima som preker det motsatte budskapet, så tyder altså tallmaterialet på at maten bare blir billigere.

At matens eneste kvalitet er prisen, har mange konsekvenser. Én er at gjennomsnittelig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket er om lag 150 000 kroner. Justert for inflasjon, har inntekta i jordbruket vært den samme siden 1978. Produksjonskostnadene i norsk jordbruk er i dag om lag en milliard høyere enn produksjons­inntektene, og det er før bøndene får vederlag for innsatt arbeid og egenkapital. Dette betyr at de årlige statlige overføringene til jordbruket på omlag 13 milliarder kroner er mer enn hele inntektsgrunnlaget i jordbruket. Å øke matprisene som et ledd i å bedre lønnsomheten, og redusere tilskuddsavhengigheten i norsk matproduksjon, er både mulig og nødvendig.

Det er sjølsagt et billig poeng å påpeke at Sanner vil finansieres kutt i formuesskatten til de aller rikeste i samfunnet med økte matpriser til folk flest. Så hva da med den andre sida av bordet? Den rødgrønne regjeringen har økt matmomsen fire ganger etter at de overtok, fra 11 prosent i 2005 til 15 prosent i 2012. Økningene har gitt staten merinntekter på flere milliarder kroner bare fra matmoms i denne perioden. Staten gir, men den tar altså tilbake med begge hender.

Nordmenn bruker stadig mindre av sin inntekt på mat, mens bøndene blir stadig fattigere. Produksjonsinntektene er lavere enn produksjonskostnader, bøndene blir enda mer avhengige av tilskudd, samtidig med at regjeringen øker statens inntekter gjennom matmomsen. Hadde det vært en idé at bøndene fikk bedre betalt for produktene de produserer, og heller redusere avhengig­heten av tilskudd?