Av Svenn Arne Lie, Klassekampen 11. september 2013
Carl Ekdahl kunne i sitt leserinnlegg i Klassekampen 7. september («Sp trenger ingen velgere»), bidratt til en nødvendig debatt om premissene, tallmaterialet og drivkreftene bak de årlige Jordbruksforhandlingene mellom staten og bøndenes fagorganisasjoner. Han kunne vist til at tross svært sterk produktivitetsvekst har realinntekta stått stille på om lag 170.000 kroner per årsverk siden 1978, at inntektsavstanden mellom jordbruket og gjennomsnittslønn øker, at produktpris til bonden er halvert de siste 25 årene, at jordbruksarealer forsvinner i stort omfang, at importen på de fleste områder øker, at norsk matsikkerhet er sterkt svekka, og at større-færre-politikken gjør jordbruket sårbart og enda mer avhengig av overføringer.
Ekdahl kunne satt spørsmålstegn ved virkemiddelbruken i landbrukspolitikken, og belyst hvordan sentrale drivkrefter i Jordbruksforhandingssystemet, endrer produksjonsmåter i norsk matproduksjon slik at utviklingen langt på vei blir det motsatte av de uttalte målene med politikken. Ekdahl kunne også fått fram at Jordbruksavtalesystemet tilrettelegger for stadig lavere kraftfôrpriser og mer subsidiert statskapital til investeringer i ulønnsomme stordriftsstrukturer. Han kunne pekt på at når Jordbruksavtalesystemet så kraftig prioriterer volum, og ikke produksjonsmåte, forutsettes det at fellesskapets skattemidler skal finansiere produksjonsstrukturer basert på få, store og sentraliserte gardsbruk med voksende gjeld, der ressursgrunnlaget for denne matproduksjonen er avhengig av økende mengder importert fôr.
Ekdahl kunne videre gjort et poeng av at bøndenes egne faglag langt på vei har støttet myndighetenes virkelighetsbeskrivelser og denne politiske kursen. Han kunne blant anna pekt på at de tette forbindelsene mellom jordbruksorganisasjonene og landbruksmyndighetene, svekker jordbruksorganisasjonenes evne til å opptre som uavhengig pressgruppe på vegne av medlemmenes interesser, og evne til å inngå allianser med andre aktører og samfunnsinteresser. Kanskje kunne Ekdahl til og med hatt en morsom bemerkning på slutten om at Jordbruksforhandlingene, slik de nå fungerer, er landbruksmyndighetenes viktigste verktøy for å gjennomføre sin landbrukspolitikk fordi man har nøytralisert motstand når jordbrukets egne ledere aksepterer deres tall og virkelighetsbeskrivelser.
Landbrukspolitikken og jordbruksavtalesystemet trenger åpenbart mye mer debatt. Måten maten vår produseres på, har store konsekvenser for hvilke mål vi har med samfunnsutviklinga på områder som fordeling, folkehelse og ernæring, matsikkerhet, ressursanvendelse, verdiskapning, næringsutvikling, arbeidsforhold, matkvalitet med mer.
Ekdahl bommer når han har som utgangspunkt at norsk matproduksjon er «særinteresser». Landbrukspolitikken og Jordbruksforhandlingene, med årlige overføringer på om lag 14 milliarder kroner (ikke 22 slik Ekdahl hevder), blir for Ekdahl «særbehandling av Sp sine kjernevelgere». Dette blir omtrent som å påstå at offentlige sykehus er særbehandling av legene.