Maridalen

Har du vandret langs elvens kant,
der hammeren en gang slo?
Vannet fosser og bruser om sten,
kaster seg utfor skrenten ned.
Murene tykke vannet leder.
Her lå en gang plasser og steder,
og arbeid, det var for knekter og smeder.
Skogen kranser elvens bredd
med vinger så brede og milde.
Gamle, stolte og ranke de er,
hemmelighetsfulle og stille.
De har sett folk vandre forbi,
historier kan de fortelle.
Lytter du lenge nok,
kan du gjennom fossens brus
høre hammerens klang,
tømmerets bulder og elvegang,
og arbeidsfolkets sang
fra livet som var en gang.
Nedenfor åpner dalen seg
vid og lys og god,
der folket lenge har levet
i forventning, håp og tro.

Går du en vårdag på dalens sti
mellom jorder, åkrer og enger,
der gras og blomster slår mot din fot,
og bekken så lystig renner,
dalen er da i sin fineste prakt,
den møter deg i lys og vårgrønn drakt.
Bjørka står i lysgrønt skjær,
ospeblad springer, lyst brune de er.
Dalen lyser gul og grønn,
det lukter av nypløyd jord.
Bonden sår på nytt sitt korn,
på vekst og grøde han tror.
De gamle veifar snor seg fram
gjennom åker, eng og skog,
tråkket av farende folk,
vandreren på sin vei
og mang en pilgrimsfot.

Kirkens ruiner, et landemerke det er,
stein på stein, merket av tiden,
mektige og gåtefulle.
Vi aner det som var en gang,
Guds ord, klokkenes klang
og kirkefolkets sang.
Og midt i dalen, vannets store, åpne flate,
bølgene som sakte slår mot land,
slik de alltid har gjort.
I syd reiser byen seg mot himmelen,
med sitt støyende liv.
Der jakter de på rikdom og makt,
for mye er stress og kiv.
Men over vannets vide flate
råder stillheten og vindens sus,
og måkene seiler på brede vinger.
Her er ekte rikdom,
du aner evighetens brus.

Har du en gang sett
Skarselva i våryre kast fra foss til foss,
og husker fløyta som en gang gikk
med bulder og brak,
mens granene vasket sine grener i skumsprøyten?
Har du hvilt ved Øyungens bredd
en stille og sommerklar kveld,
sett auren vake og gjessene fly,
og bare vært deg selv?
Latt blikket dvele ved kollene i øst,
der naturen alene rår,
og evighetstrær strekker armene mot sky,
og lyttet til orrens buldrende spell
når natten viker ved morgengry?
Om kvelden lyser byen opp der langt i sør,
mens skyene farges røde,
og vannet dekkes av et disig slør,
alt er stillhet, ro og fred ...

Kommer du forbi
der hvor kaféen en gang lå,
vil dalen åpne seg for deg mot nord.
Jordene lyser korngule,
åkerholmene står der trassige.
Du ser vannet i det fjerne,
og bak kirken
hever de skogkledde åsene seg
mot himmelranden ...
En gang bodde Låke her i
sin stue ved skogkanten,
en gang bodde Paul her
og serverte sine gjester.
Sitter du ved veiens kant
og lytter lenge,
kan du høre klirring i glass og
latter og prat fra hagen,
fra den tid som en gang var ...

Og står du en høstdag ved Dausjøelva,
der Greveveien går forbi,
elva renner i rolige drag
mellom steiner, gras og siv.
Hengebrua gynger,
lauvskogen kranser elvas bredd,
graset dekker den gamle vei,
og skogen er i høstdrakt kledd ...
Her dro farende folk forbi,
det var ferdsel på vei og mang en sti.
Hestevrinsk, rop, lass etter lass,
råjern, kull og plank.
Opp Merrapina ble det både pisk og bank ...
Har du sett Neskroken en sensommerdag,
med rødmalte hus, nyslåtte marker,
og veien kantet av geitrams, mjødurt og vendelrot?
Da vil du forstå at her er noe stort  …
Ja ..., da vil du forstå hva dalen er verd …
Har du opplevd noe av dette, da vil du forstå
at vi ikke kunne miste denne dalen.
Ja ..., da vil du forstå hvorfor dalen nå er vernet ...

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2001