Mål og midler i landbruket

Av Svenn Arne Lie

Da Lars Peder Brekk presenterte stortingsmelding om landbruket i begynnelsen av desember, skortet det ikke på målsettinger det er bred politisk enighet om. Matproduksjonen skal økes i takt med befolkningsveksten. En skal opprettholde en allsidig bruksstruktur og satse på egne ressurser. Inntektene skal opp og nye skal rekrutteres inn i næringen.

Problemene for norsk matproduksjon ligger ikke i formuleringen av mål, men i beskrivelsen av hvordan disse skal nås. Landbruksmeldingen preges ikke av at den er konkret, men djevelen ligger som kjent i detaljene. En nærlesing av innholdet viser at avstanden mellom mål og midler ikke bare er stor, men ofte motstridende.

I grove trekk videreføres, og intensiveres, sentrale trekk ved den landbrukspolitikken som har vært ført de siste tiårene. Produksjonen kan økes på «dagens arealgrunnlag», noe som betyr økt import av kraftfôrråvarer. Det skal innføres et «plenklippertilskudd», som i praksis betyr at norske bønder skal få penger for å late som de bruker gras, mens de i realiteten skal bruke mer kraftfôr. Slik blir gjengroingen mindre synlig. Beregning av sjølforsyningsgraden skal ikke ta hensyn til importen av kraftfôr. Råvareprisene skal holdes lave, lavere enn kostnadene ved å produsere dem. Det skal brukes enda mer statlige penger på å bygge opp større, tilskuddsavhengige gardsbruk. Bøndene skal ta opp mer gjeld og investere seg til lønnsomhet.

Framtidas landbrukspolitikk vil med andre ord ligne på den politikken som har blitt ført til tross for at handlingsrommet i landbrukspolitikken er svært stort. Hvorfor er det da så lite debatt? I lys av landbruksmeldinga, hvorfor er bøndene og jordbrukets medlemsorganisasjoner fraværende i debatten om framtidas landbruk? Hva mener bøndene?

En rekke medlemsorganisasjoner innenfor jordbruket representerer bøndenes interesser. Jordbruket har sterke samvirker, faglag, utredningskontorer, rådgivingstjenester, produsentlag med flere. En kunne kanskje ha ventet at noen av disse ville korrigere landbruksministeren når han beskriver inntektsutviklinga de siste årene med tall han vet det er uenighet om, når han nevner en sjølforsyning basert på økte mengder importert fôr, og ikke minst når han fraskriver landbrukspolitikken ansvaret for sentrale utviklingstrekk i sektoren. Men fra bondeorganisasjonene er det, med noen ytterst få unntak, tyst.

Definisjonsmakten overlates i stor grad til myndighetene. Næringa sjøl både aksepterer og bruker tallmateriale fra landbruksmyndighetene som de vet er feilaktige. De aksepterer forhandlingsmotpartens forestillinger av hva som er realistisk å oppnå med landbrukspolitikken, for eksempel produktpriser. Bøndenes interesseorganisasjoner er en av svært få næringsaktører i Norge som tilsynelatende mener at de skal produsere varer til en pris som ikke dekker kostnadene, og at det heller ikke er realistisk at produktprisene øker i takt med inflasjon. I landbruksdebatten forklarer sentrale aktører i jordbruket dagens utvikling med tyngdelover og nødvendigheter, ikke av landbrukspolitikken som føres. I sum uteblir kvalifiserte innspill i landbruksdebatten fra dem som er mest berørt av landbrukspolitikken. Hva kan være grunnen til dette?

Den tilsynelatende enigheten om norsk landbrukspolitikk innad i hele sektoren må blant annet sees i sammenheng med de tette båndene mellom forvaltningsleddet, bondeorganisasjoner, samvirke og forskningsinstitusjoner i norsk jordbruk. Sentrale personer flytter seg mellom faglag, samvirker, departement og forsknings- og forvaltningsorganer i staten. Slik får man svært formaliserte forbindelser mellom de som fører politikken og bøndenes representanter. Og slik underkjennes sentrale og reelle interessemotsetninger om fordelinga av verdiene fra matproduksjonen.

Disse tette båndene bidrar i neste omgang til å styrke en misoppfatning der ute om at bøndene har stor innflytelse over landbrukspolitikken. At de via sine mektige interesseorganisasjoner presser staten i kne, og får igjennom sine «særinteresser». Sjeldnere påpekes det at denne organisatoriske sammenbindingen mellom næring og forvaltning, gir statlige myndigheter betydelig makt til å presse sin politikk og sine interesser gjennom i jordbruksnæringa via bøndenes egne faglag og samvirker. Den sterke nedbyggingen av norsk jordbruk de siste tretti årene hadde trolig ikke vært mulig å gjennomføre i dette tempoet, uten at bøndenes egne organisasjoner hadde akseptert statens landbrukspolitikk og konsekvensene av den.

Bøndene fanges dermed av en landbruksdebatt de har lite kontroll over. Fordi de gjennom bindingene med staten blir gjort ansvarlige, risikerer bøndene å ende i en defensiv rolle som forsvarere av en landbrukspolitikk de har i realiteten har lite innflytelse over, og lite nytte av. Paradoksalt ender Rema 1000-sjef Ole Robert Reitan som kritiker av en landbrukspolitikk som bøndenes egne organisasjoner forsvarer, på tross av at denne politikken har gjort Reitan rik mens bøndenes inntekter har falt.