Av Svenn Arne Lie
Luster kommune skal satse på jordbruket med en egen låneordning. «Lånet er rentefritt i heile løpeperioden. Det vil seie at ein betalar ikkje renter på det lånet, noko som er ei svært god finansiering som kjem i tillegg til Innovasjon Norge si støtte» sier næringssjef Olav Grov til Nrk. Og bonde Kjetil Ruud kan videre fastslå at «Låneordninga har vore til stor hjelp og gjort det mogleg for oss å byggje stort». Åpenbart. Men i hvilken grad har Luster kommune diskutert problemene, og deretter virkemidlene, i jordbruket i dette tilfellet?
Formålet til norsk jordbruk er ikke å produsere mye mat. Det er jorda som er forvaltningsoppgava til jordbruket, og gjennom dette samfunnsoppdraget å skaffe til veie nok og trygg mat. Ensidig fokus på mengder og «økt produksjon», undergraver jordbrukets samfunnsoppdrag og legitimitet. Derfor har jordbrukets støttespillere anno 2015 noe å lære av tidligere ervervet kunnskap om sammenhengene i jordbrukspolitikken. Luster kommunes fokus på investeringspakker til jordbruket bærer mest preg av å være et tiltak som er lett å formidle, framfor å bygge på en korrekt forståelse av situasjonen i sektoren og en innsikt i samfunnsformålet til jordbruket.
Fordi, situasjon er denne: Driftsøkonomien går i dag i minus og tilskuddene er større enn de totale inntektene i jordbruket. Volumene øker, mye. Etterspørsel, volum, pris og kvalitet er i praksis løsrevet fra hverandre. Den økende avhengigheten av statlige overføringer fanger bonden i et avhengighetssystem som verken er bra for den enkelte bonde eller for den nasjonale matproduksjonen. Politisk styring og økonomiske virkemidler for å sikre at politiske formål ivaretas, er nødvendig. Hovedproblemet i dag er likevel på mange måter motsatt, bondens inntekter er i økende grad styrt og avhengig av tilskudd. Produksjonen og organisering av drift bør ikke baseres på hva som gir mest mulig tilskudd. Pris bør spille en viktigere rolle for bondens inntekt. Volum og kvalitet må i større grad betales for i markedet.
Det er bra med penger til jordbruket, men enda bedre er det med virkemidler som løser de problemene som preger næringa. Jordbrukspolitikkens produksjonsaktivistiske linje med subsidier til volum og bygninger, har svekket økonomien, ressursgrunnlaget og formålet til matproduksjonen. Framfor å tro at jordbruket skal «produsere seg til lønnsomhet», må inntektene sikres gjennom en totalproduksjon tilpasset ressursgrunnlaget, driftsøkonomien og forbruket. Til dette trenger jordbruket et mer omfattende reguleringssystem enn andre næringer. Dette er de fleste enige om.
Realiteten er at statlig subsidiering til driftsbygninger har vært omfattende i jordbruket. Dette har vært avgjørende for nettopp å etablere, og senere subsidiere, store driftsbygninger med en større produksjonskapasitet enn det arealgrunnlag og driftsøkonomi tilsier. Resultatet har vært økende produksjonsvolum til fallende priser, økt kraftfôrimport og økt tilskuddsavhengighet på større, færre og mer sentraliserte gardsbruk. Dette skjer på bekostning av mindre bruk, jordbruksarealer i Norge, en balansert driftsøkonomi og målet om styrka matvaresikkerhet. De siste 15 årene har 11,5 milliarder kroner blitt brukt på ulike statlige støtteordninger til bygging av fjøs, mens bare 350 millioner kroner har blitt brukt på «ny» jord. Kraftfôret subsidieres slik at det har blitt billigere å bruke enn gras, og importen av kraftfôrråvarer legger nå beslag på like store jordbruksarealer i utlandet som den samla norske kornproduksjonen. Gardsbruk med store volum mottar mer tilskudd til å finansiere ei drift som framstår som stadig mindre lønnsom. Jordbruk er bruk av jord.