Lønnsomt landbruk?

Av Svenn Arne Lie og Tore Jardar Wirgenes

Jordbrukets ledere krever "stø kurs" i jordbruksforhandlingene. Advarslene mot å gjøre endringer i jordbrukspolitikken, er basert på ei forestilling om at denne politikken som blitt vært ført sikrer sjølforsyning, bondeinntekter og "et landbruk med variert bruksstruktur over hele landet". Stemmer dette?

Mellom 1990 og 2013 er kornarealet redusert med over 5000 fotballbaner hvert år. Importen av kraftfôrråvarer er i løpet av 2000-tallet dobla til om lag 900.000 tonn årlig. Dette tilsvarer et importert jordbruksareal på over 350.000 fotballbaner i året. Sjølforsyningsgraden i Norge er sunket til 35 prosent. Gardsbrukene sentraliseres til færre og større enheter på Jæren, Oslofjorden og Trondheimsfjorden. For bonden er situasjonen denne: Gjennomsnittlig årsverksinntekt er 180.000 kroner, produksjonskostnadene er høyere enn markedsinntektene: Bonden mottar mer i tilskudd enn han har i inntekt. Gjelda er mer enn seks ganger høyere enn sektorens arbeidsinntekter.

Bonden er sjølstendig næringsdrivende, og skal innrette drifta utifra hva som er lønnsomt å gjøre. Matproduksjon er et samfunnsoppdrag for fellesskapet med politiske mål om ressursforvaltning, matvaresikkerhet, næringsutvikling, bosetting, dyrevelferd, kosthold og matkvalitet. Utgangspunktet for matproduksjon som samfunnsoppdrag, og bonden som sjølstendig næringsdrivende, er jord (jordbruk). Jordbrukspolitikken handler om å gjøre det lønnsomt for bonden å drifte gardsbruket på måter som oppfyller samfunnsoppdraget.

Når arealer i Norge går ut av produksjon, er årsaken enkel: Det er ikke lønnsom næringsvei for den enkelte bonde å bruke jord i Norge. Hvorfor er det slik?

1) Billig kraftfôr: Prisen på kraftfôr bestemmes i jordbruksforhandlingene, med utgangspunkt i kornprisen. Kraftfôret er de siste årene blitt bestemt at skal være så billig i forhold til gras, at det ikke lønner seg for bonden å bruke arbeidstid og arbeidskraft på egen gras- og fôrproduksjon. Gras og kornarealer som kunne blitt brukt til matproduksjon i Norge, går ut av produksjon. Billig kraftfôr reduserer verdien på de norske jordbruksarealene, og fører derfor til økt import av kraftfôr. Sjølforsyninga stuper.

2) Investeringspolitikken: Gjennom statlige støtteordninger i Innovasjon Norge brukes offentlige overføringer til å bygge fjøs som private banker ikke vil finansiere fordi det ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt. De statlige investeringstilskuddene og rentestøtte styrer og stimulerer til store utbygginger. Framfor vedlikehold og fornying av eksisterende driftskapital. Utbyggingstempoet driver fram et investeringsnivå og gjeldssummer som det ikke er forretningsmessig grunnlag for - verken på det enkelte gardsbruk eller i sektoren totalt sett. På svake inntektsgrunnlag finansieres fjøsbygg til flere millioner kroner. Bonden må enten legge ned, eller ta opp en gjeld som i praksis ikke kan betales med driftsgrunnlaget på gardsbruket.

3) Forutsetningene i jordbruksforhandlingene: De bøndene som gjennom jordbruksavtalene har vekst i inntekta si, er de bøndene som oppfyller forutsetningene som legges til grunn. En avgjørende forutsetning for inntektsvekst er redusert arbeidsinnsats og økt volum. Det betyr at de som produserer mer per arbeidstime, kan oppfylle forutsetningen og dermed potensielt øke inntekta. Og motsatt, de som ikke oppfyller forutsetninga øker ikke inntekta. Denne tilpassinga endrer produksjonsmåtene i norsk jordbruk. Årets krav fra bøndene i jordbruksforhandlingene om 35.000 kroner per årsverk, gjelder bare de bøndene som øker produksjonen og reduserer arbeidsforbruket gjennom at de bruker mer kraftfôr og investerer i større fjøs. De fleste andre bøndene vil trolig ikke få realinntektsvekst.

En god debatt om løsninger og alternativer, forutsetter at sammenhengene og drivkreftene i jordbrukspolitikken forstås. Vi må vite hvor vi er og hvorfor vi er der, før vi sier hva vi vil og hva vi skal gjøre. I en situasjon der norsk jordbruk er i krise, og interessen for matproduksjon er stor, ser stadig flere at jordbrukspolitikken ikke bidrar til å sikre samfunnsoppdraget med matproduksjonen. Alt ligger til rette for at jordbruket kan skape nye, breie allianser for en ny kurs for norsk jordbruk.