Av Svenn Arne Lie
Staten, ved Landbruksdepartementet, har lagt fram sitt motkrav i forbindelse med årets jordbruksoppgjør. Fokuset i mediedekningen vil være på tall, på avstanden mellom det bøndene krevde, 2,2 milliarder kroner, og den vesentlig lavere summen som staten legger til grunn. Tross fokuset på tall, så hand-ler ikke jordbruksoppgjøret om økonomiske rammebetingelser for matproduksjon i Norge. Hvis økonomi hadde vært utslagsgivende for om bondeorganisasjonene signerer avtale med staten, så tilsier de økonomiske realitetene i sektoren at både Bondelaget og Småbrukarlaget hadde brutt forhandlingene med staten for lengst. De framforhandla avtalene har gitt en økonomisk situasjon i jordbruket som er bånn i bøtta. Allikevel er det slik at år etter år inngår bøndenes egne ledere, med unntak av Småbrukarlaget de siste årene, avtaler med staten som innfrir om lag halvparten av det opprinnelige kravet bøndene framsatte. Bondeledernes overordna strategiske vurdering av å ivareta lojalitetsbåndene til Landbruksdepartementet har blitt viktigere enn å endre landbrukspolitikken og dermed få opp inntektene til sine medlemmer.
De fleste sektorer kjennetegnes av at personer skifter roller. De går fra en side til den andre. Dette gjelder også i jordbruket, mer enn i mange andre sektorer. Ta for eksempel Leif Forsell. Han er i dag departementsråd i Landbruksdepartementet, og statens leder i forhandlingene med bøndene i jordbruksoppgjøret. For vel 20 år siden var den samme Forsell i Bondelaget, og forhandlet om inntektsvilkår på vegne av norske bønder. Før han gikk over til den andre siden av bordet, var han direktør i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). NILF eies og drives via Landbruksdepartementet og definerer tallgrunnlaget som brukes i jordbruksforhandlingene. Forsell har altså forhandlet på begge sider av bordet samt vært direktør for det instituttet som utarbeider og definerer tallgrunnlaget for jordbruksforhandlingene.
Den generelle framstillingen er at disse tette båndene mellom bøndenes medlemsorganisasjoner og landbruksbyråkratiet, er til bøndenes fordel. Forbindelsene antas å gi bøndene makt til å tvinge gjennom sine «særinteresser» hos de som bestemmer landbrukspolitikken. Landbrukspolitikken får status som en politikk laget av og for bøndene. Ikke oss andre. Det er snarere motsatt. De tette båndene mellom landbruksmyndighetene og bøndenes medlemsorganisasjoner har gitt myndighetene et viktig verktøy for å presse sin landbrukspolitikk inn i jordbruket via sektorens ledere.
På motsatt side har bøndenes ledere vært ettergivende av strategiske lojalitetshensyn til forhandlingsmotparten. De har akseptert tallene, beregningsmåter og framstillingene fra myndighetshold som de vet er feil, men i den tro at dette skal gi dem godvilje i forhandlinger med landbruksmyndighetene. All erfaring tilsier at de tar feil. Istedenfor å ta kampen mot myndighetenes skjønnmaling av tilstanden i sektoren og et oppgjør med landbrukspolitikken, har bondeledernes ettergivenhet resultert i en enda råere landbrukspolitikk fra myndighetenes side. Nedlegging av gardsbruk og areal går stadig raskere. Importen av både ferdigmat og dyrefôr øker. Inntektene faller, gjeld og kostnader vokser der bøndene gjøres stadig mer avhengige av tilskudd. Ved å akseptere virkelighetsbilde fra statens side, gjør jordbrukets ledere seg i praksis til pådrivere for en landbrukspolitikk som legger ned norsk matproduksjon Ved årets forhandlinger krever bøndene sjøl at 1900 årsverk skal ut av sektoren innen 2013, samtidig som de krever prisøkninger på sine produkter som er lavere enn forventa inflasjon.
Det eneste ansvarsfulle å gjøre i denne situasjonen er å plassere det politiske ansvaret for landbrukspolitikken plasseres der det hører hjemme: På Stortinget. Da kan man få en reell debatt om virkelighetssituasjonen i jordbruket og hva politikerne ønsker å oppnå med landbrukspolitikken. Denne debatten får vi ikke når bøndenes egne ledere gjør seg sjøl til pådrivere for dagens landbrukspolitikk.