Å leve er å danse ...
på line ... stram og lang ...
Det er å gå der helt alene ...
og vise det du kan ...
I luftig svev over jorden ...
føle forventninger og rop ...
Stole på egen trygghet,
så du ikke mister din fot ...
Å leve er å gå der ...
over høstis tynn ..., mot land ...
Og vite av egen erfaring:
du greier det nok en gang!
Dager av lys vil komme ...,
skogen du atter ser ...
Mørkets krefter må vike ...,
i dypet langt der ned ...
Livet er i høye fjell
å klatre veggen opp ...
Finne feste for din fot ...,
nå helt til fjellets topp ...
Du må satse for å vinne
livet i den tynne snor ...
Over ur og dype avgrunn ...,
død og mørke ... her på jord ...
Livet er å krysse elv
med foss og ville stryk ...
Varsomt trå på glatte sten
over strøm og mørke dyp ...
Se ... og nå den annen bredd,
lettet ..., tørr ... og trygg ...
Vandre stien videre ...
i glede ... med sekk på rygg ...
Å leve er å vandre ...
på viddas fine sti ...
Bryte bruene der bak deg,
søke inn til dal og li ...
Om ruskeværet kommer,
da søker du ditt ly.
Så ikke vill du farer,
i storm ... over fjell og fly ...
Min sti, den går langs avgrunn ...,
en bunnløs ..., åpen skrent ...
Farene ... der de lurer ...,
selv om alt er kjært og kjent.
Ved lægeret der ved Gjende,
og Beseggens skarpe kant ...
Du vinner over mørket ...,
livet der jeg fant ...
Å leve er i undring ...,
lære nytt om liv på jord.
Et mangfold mye rikere
enn det de fleste tror.
Når først du kjenner mørket ...
dypt der i din sjel ...
Da kan du rolig vandre ...,
da er du trygg og hel ...
Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2001
Tips en venn
Skriv ut
