Lillestrand

Av Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2008.

Plassen Lillestrand lå rett vest for Brekkestranda ved veien ut mot Brekketajet. I 1865 bodde det 14 personer der. Husene på denne plassen ble også revet i 1970-årene.

Tillegg av Ingvald Hindbjørgmo, fra årsskrift Maridalens Venner 1978.

En boplass forsvinner

I løpet av årene – eller tidene – er ganske mange boplasser forsvunnet i Maridalen. Noen vet vi hvor har ligget, og kan kanskje finne tomta. Etter andre er bare navnet igjen. Minst et dusin plasser har fått denne skjebne. De fleste var husmannsplasser. Husmannsvesenet skriver seg fra slutten av middelalderen og ble meget utbredt. I 1875 var det i hele landet 52 800 husmenn med jord. Ved den tid begynte husmennene å løse inn plassene, eller forlot dem, og tallet på husmenn sank raskt. I 1890 var det 29 700 og i 1900 27 300.

Vi har på Brekke et eksempel på hvor hurtig en slik boplass kan bli glemt. Der lå en del små plasser, bl.a. "saugpladsene". Nå var plassene der vel ikke typiske husmannsplasser. Så vidt jeg har funnet, ble der ikke opprettet husmannskontrakter, men arbeidskontrakter. En slik kontrakt gjaldt arbeidsplass ved bruket. Den sikret arbeideren beskjeftigelse, og samtidig et sted å bo. Slike kontrakter gjaldt heltidstilsetting. Dagarbeidere måtte skaffe seg midlertidig bosted hvor de kunne få det.

En gang i 1977 fikk jeg brev fra en amerikaner som bad om hjelp til å skaffe opplysninger om slekta hans. Han var ukjent for meg, og jeg omtrent det samme for ham. Nå kjenner vi hverandre bedre. Han heter Robert Loyd Lillestrand, og han er tydeligvis ikke noe mandagsmenneske. La oss ta tid til å gjøre oss litt kjent med ham. Han er vitenskapsmann med spesiell interesse for polarforsking og har flere ganger vært i Nordpoltraktene. På en ekspedisjon han deltok i, korrigerte de bestemmelsen av jordens nordligste faste punkt. Det var tidligere bestemt å være Cape Morris Jesup. Peary var der i 1900. Han så nok også ei øy, men trodde ikke at den lå så langt nord som Cape Morris Jesup.

Lillestrands ekspedisjon fant at den ligger 0° 21' lenger nord. Lauge Kock hadde gitt øya navn: Kaffeklubbøya.

Nå har Robert Lillestrand fått litt kjøtt og blod, og det kan trenges når en skal behandle supernøyaktige instrumenter i tre par votter.

Denne karen er det altså som forsøker å rekke sin slekts spor, og har greid det 6–7 generasjoner bakover til tidlig på 1700-tallet, og sporene fører tilbake til Brekke – vi kan vel da si Maridalen.

I 1869 utvandret Lars Larsen fra Brekke. I det distrikt hvor han fikk land, var det allerede flere Larsen, og han tok navnet Lillestrand. Hans etterkommere beholdt dette navnet, og en av disse, Robert Lillestrand, har gransket sin slekt og vil gjerne vite mer.

Det første aktuelle spørsmål var: Hvor er eller var Lillestrand? Jeg må innrømme at jeg visste det ikke, og flere som jeg spurte, kunne ikke gi svar. Kommunikasjonen mellom Brekke og Maridalen er tydeligvis ikke god. Senere har jeg peilet inn personer som kunne gitt svar, men det var få, og senere.

Imidlertid gikk jeg til Geografisk oppmåling og søkte på gamle kart. Vi finner Lillestrand tidligst på kart fra 1865. På eldre kart finnes Brekkestrand og Grønvold, bl.a. i 1769. Disse tre plassene lå nær hverandre og var noenlunde jevnbyrdige. Grønvold var kanskje et hakk bedre, der bodde gjerne formenn ved bruket. Brekkestrand er noen ganger nevnt Stranda, andre ganger Storestrand. Jeg har ikke greid å finne eksakt når disse plassene ble etablert. Ettersom Lillestrand er merket av på kart senere enn de to andre ligger det nær å anta at denne plassen var yngre. Navnet Lillestrand kan være gitt for å skille det fra Stranda, som naturlig da ble kalt Storestrand. Når plassen ellers ble kalt Brekkestrand, kunne (?) det være for å skille den fra en plass ved Sognsvann som også het Stranda.

Storestrand og Lillestrand lå nærmest hverandre, ved sørvestre hjørne av Maridalsvannet. Det er lite å finne om disse plassene i arkivene, både Statsarkivet og Riksarkivet, som rimelig er. Jeg har også fått tillatelse til å granske i Løvenskiold-Vækerø’s arkiv og har funnet litt der.

I dette tilfelle er det altså Lillestrand som er i fokus. Alma Sandungen bodde en del år på Stranda og la ofte sine spaserturer forbi Lillestrand. Bergljot Jensen vokste opp der og bodde der til 1933. Senere vokste Tordis Løken opp der. Disse kan altså gi førstehånds opplysninger av nyere dato.

På Grønvold og Stranda var det to beboelseshus, på Lillestrand var det bare ett, men det var en dobbeltbolig. Huset var delt på langs i to like leiligheter. Hver leilighet inneholdt gang med grue, ett oppholdsrom og et par kott, det ene soverom og det andre matkott. Over var et loft med skråtak. Dette loftet ble brukt til oppbevaring av klær og til soverom.

I 1865 bodde tre familier med tilsammen 15 personer på Lillestrand. På Stranda bodde på samme tid 3 personer og på Grønvold 9.

Det var jo ikke mye jord til noen av disse plassene, men det ser ut som det i senere tid har vært holdt forholdsvis mye husdyr på Lillestrand. I folketellinga 1910 er anført Louise Andreasdatter, tjener, husarbeid og stell av husdyrene. Det er eneste gang slik status er nevnt. Det er også en kjensgjerning at folk i nabolaget kjøpte melk på Lillestrand. Omkring 1900 var prisen 4 øre pr. liter.

Det ville ha vært hyggelig om disse plassene hadde fått lov til å eksistere, som representanter for ei tid som svant. Det fikk de imidlertid ikke. Først på 1970-tallet ble det bestemt at de skulle slettes. Godseier Løvenskiold forsøkte å hindre det, men lyktes ikke. Maskiner ble satt på, og Storestrand og Lillestrand ble brutt ned.

Om vi i dag finner vei til Lillestrand, kan vi tydelig se at der har vært en boplass. Vi kan finne hvor våningshuset har stått. Der er rester av grunnmur, og en enslig, pjusket rabarbra står og sturer. Et stykke bortenfor finner vi brønnen, og lenger borte noen ripsbusker og bringebær. Men utenom gror ungskogen tett og presser på, som et jerngrep som higer etter å omslutte og kvele den gamle boplassen.

Fra årsskrift Maridalens Venner 1978, side 21. Se kart fra 1881 fra Kartverket.

Kart fra 1881 og 1887 fra Norges Geografiske Oppmåling (NGO)