Langs Dausjøelva

Jeg går nedover på vestsiden av elva mot Dausjøen. Jeg vil vandre en dag langs Dausjøen og på ny oppdage gamle plasser, veier og gårder nord for Maridalsvannet. Der i Neskroken er et av de vakreste områdene i Maridalen. Det er en av de siste dagene i august. Skarselva renner rolig og døsig utover mot Dausjøen, det lange graset og sivet med brunlig skjær når meg helt til livet, og vierkrattene stenger av og til min vei. Dette graset ble tidligere slått og brukt til fôr, derfor var det tidligere åpne strandenger langs elva. Du må se hvor du går her på grunn av alle grastuene og de våte søkkene. Der nede, inneklemt mellom bergene, ser jeg Dausjøen blinker i morgensolen, de gamle trærne på kollene rundt speiler seg i vannet ... og over det hele svever måkene ... Her på min høyre side i Haugerplantinga vokste for en del år siden søyleskog av gran, men nå er det meste hogd ned. Det var tidligere innmark her, og mange av trærne fikk etter hvert råte i seg. Jeg passerer den skoglige forsøksflaten til Norsk Institutt for Skogforskning, og ganske snart står jeg ved kanten av Sørbråtamyra i nordenden av Dausjøen. Sørbråtamyra er visstnok nasjonalt verneverdig. Det er ei såkalt flatmyr av mellomrik type. I flomperioder stod vannet fra elva og Dausjøen ut over myra. Her vokser myrfiol, myrklegg, pors, blåknapp, takrør og flere starrarter. Men myra har også innslag av flere sjeldne plantearter som talgstarr, strengstarr, lappvier og vasstelg. Før i tiden, da det var buskap på gårdene her, ble nok graset på myra slått og høstet. Jeg ser utover den store myra som nå delvis har fått høstens gråbrune farger. Det er et vakkert og variert landskap med historisk sus over seg. I byskogens flerbruksplan heter det at, "Formålet er å bevare myra og dens nære omgivelser av botaniske og landskapsmessige grunner." Kanskje vil det igjen bli aktuelt å gjenskape det gamle slåttelandskapet når Maridalen en gang blir vernet.

Jeg vandrer videre rundt hele myrområdet og setter kursen for vestsiden av vannet. Langs vannet er det noe kupert og ulendt å gå ..., det veksler mellom små knauser og koller, daldråg med gran- og lauvskog, og små viker og bekker. Etter en stund setter jeg meg på et åpent berg ved vannkanten og ser utover vannets flate ... Her satt jeg også vårdager i unge år og så stimer av mort mellom nøkkerosene og en og annen gjedde som pilte ut fra sivet ... Det er stille nå ..., bare en liten krusning på vannet slik at sivet bøyer seg rolig fram og tilbake. Men fisk er det nok her ennå, og på andre siden hadde beveren sin hytte i mange år. Det er noe trolsk og uhyggelig som hefter ved Dausjøen ... Kanskje har den fått sitt navn etter beliggenheten mellom de steile og bratte ås- og fjellsidene der kraggskog av furu og gran klorer seg fast. Når tåken ligger tett over vannet en kald høstdag, kan landskapet her oppleves både hemmelighetsfullt og øde ... Men kanskje er det slik at kjørekarer med malm, jern eller tømmer har gått gjennom isen her med både hest og lass på ferden fra Hakadal Verk til Hammeren. For før i tiden gikk vinterveien langs Greveveien over Dausjøisen. Lenger nede mellom Sittpå og Brenners kom de inn på hovedveien igjen. For meg lyder dette sannsynlig, for isen kan være tvilsom av og til på dette vannet på grunn av strøm og elveos ...

Jeg reiser meg og tar en avstikker vestover skogen før jeg vandrer videre sydover. Jeg går gjennom skog og kratt, over knauser og fjellskjær ..., men så etter noen hundre meter står jeg der øverst i Grønndalen ved de to imponerende jettegrytene i fjellet. Diameteren på den største er ca. 3 m på overflaten, og den halvrunde veggen strekker seg ca. 5 m oppover. Den andre jettegryta er mindre og ligger litt lenger oppe i lia mot nord. Jettegrytene er laget av fossende breelver som fikk steiner til å rotere i "gryta". Her, gjennom passasjen ved Dausjøen, må det under siste istid ha strømmet store mengder brevann fram under isen. Både isen og smeltevannet har slipt og formet landskapet ..., og slik ble også disse jettegrytene laget en gang for ca. 10 000 år siden.

Jeg finner tilbake til Dausjøens bredd, følger vestsiden nedover og står så etter en stund nord i Neskroken, ved Nordby og Vårnhus. De seks plassene i Neskroken ... Nordby, Vårnhus, Sittpå, Vestby, Brenners og Bakken ... var alle tidligere husmannsplasser under Nes Gård. Disse fargerike og gamle småplassene eies i dag av Oslo kommune og er pietetsfullt restaurert og tatt vare på. Det er ualminnelig vakkert her i Neskroken. De grønne jordene, blomsterengene, skogholtene og de små stuene med smale gårdsveier imellom får deg nærmest hensatt til en annen tid. For mitt indre ser jeg gårdsarbeiderne der ute på jordene, og jeg hører rop og ståk fra kjørekarer, kullbrennere og teglverksarbeidere. Jeg kjenner dufter av vekster, jord og myr, jeg hører skogens varlige sus og Dausjøelvas sang ... og over det hele svever måkene som på evighetens vinger ...

Det var avsides her inne før i tiden. Da gikk folk skauleis på stien vestover til Vellet for å komme til byen ... På Nordby har familien Kristiansen bodd i mange år. Før husene ble satt i stand, levde folk her i små og kummelige forhold. Men mange av dagens stressede bymennesker vil oppleve Neskroken som Guds grønne paradis på jord. Jeg river meg løs fra tiden som var, og vandrer gårdsveien sydover med skogen på begge sider. Mellom jordene er det frodig og skyggefull skog med myrdrag og bekkesig, der skogens mangfoldige liv får leve i fred. Snart åpner jordene seg igjen, og jeg står ved plassen Sittpå. Her kunne kjørekarene hive seg på lasset når de kom opp bakkene, enten sydfra eller nordfra. Her i nærheten har også Neskrokens vannreservoar ligget.

Jeg går videre og stopper noe lenger nede. Greveveien kom vestfra Hammeren om Kallerud og Nes, gikk ned bakkene ved de store eikene og opp Verkensbakken ved Brenners, før den krysset over jordet her syd for Sittpå og svingte ned mot brua over Dausjøelva. Bare langs mindre deler av veien kan du nå se det er den gamle Greveveien mellom Hammeren og Hakadal Verk.

Jeg ser plassen Vestby på min høyre side, passerer Brenners og går ned Verkensbakken til tomtene etter det gamle Nes Teglverk. Jeg setter meg under en gran og hviler. Det er snart midt på dagen, jeg hører bølgene som slår inn mot strandbredden, og ser ender og gjess som samler seg i viken nære ved ... Jeg ser rester av teglstein i vannkanten og gamle steiner som må ha vært grunnmurer til Teglverket. Kanskje var det drift her ved Nes Teglverk i flere hundre år før det ble nedlagt omkring 1880. De fant leire flere steder omkring på jordene og lagde blant annet takstein og murstein som du nå finner på flere hus i dalen. På Brenners, eller i Teglbrennerstua som den egentlig het, bodde teglbrenneren på Nes Teglverk.

Vinden tar tak i meg der jeg sitter. Jeg kjenner jeg blir kald og reiser meg og går tilbake til veien. Jeg går vestover veien et lite stykke og stopper så ved de fire store og gamle kongeeikene, der sagnet sier en konge ligger begravet. Jeg støtter ryggen mot den gamle stammen og ser utover Nes Gård. Denne gården med sitt naturnavn er en av de største, eldste og vakreste gårdene i Maridalen. Kanskje er gården fra før Kristi fødsel, den nevnes i alle fall i middelalderen. Her har det vært drevet jordbruk i hundreder av år, det har vært festligheter og badeliv i lyse sommernetter, trafikken på Greveveien har ståket forbi, og en gang i 1841 satt Henrik Wergeland oppe på kvistværelset og diktet sin Dalevise. Jeg mener å ha lest at Nes gård en gang i tiden hadde hele 13–15 husmannsplasser under seg. De lå vel som små rydninger rundt i skogkantene. På en av plassene bodde visstnok en kar som bar navnet Haakenstad, og som en tid var fullmektig over skogene i nærheten. Jeg skulle gjerne møtt ham ... Enten var det vel meg selv fra et tidligere liv, eller så var det en kar som hadde noe til felles med meg ...

Lenger mot vest og vannet ser jeg for meg Ødegården eller Tømte som den opprinnelig het. Dette er også en meget gammel gård som har fått sitt navn etter tidligere boplasser eller tufter på stedet. Under svartedauden i 1350 lå gården øde. Gården er nå i mange år drevet av Tore Brodin. Gården hadde visstnok en husmannsplass som ble kaldt Øgårdsstua og lå lenger nord i Øgårdshagan. Framme ved veien lå sommerstedene Maristua, Solbakken og Sommerro.

Jeg går veien tilbake mot Dausjøelva. Den gamle brua over elva var en ca. 50 m lang trebru. Tidligere gikk Greveveien i en annen trasé på dette stedet, slik at gamlebrua ble liggende nærmere Maridalsvannet, enn det nybrua gjør. Jeg mener å minnes de gamle stolpene som stod der i vannet, og farene av veien på den andre siden. Jeg vandrer opp til Sander gård og setter meg i ly av veggen til den gamle Drengestua. Sander gård har "vin-navn" og hører også til de eldste gårdene i dalen. Gården ligger høyt og fritt med fantastisk utsikt mot Maridalsvannet, og de gamle tuntrærne kan nok fortelle mang en historie ... Før i tiden hvilte tømmerkjørerne her i Drengestua før de satte nedover "Merrasprenga" og utover Maridalsvannet mot Brekke Bruk. Sander Gård hadde husmannsplassene Sagstua, Sanderberget, Halvorstua, Slåttebråten, Sanderstua, Gresstua, Monsetangen, Ila, Odden og Hen. Av disse er det bare Sanderberget og Sagstua som står i dag.

Jeg går tilbake over nybrua over Dausjøelva og fortsetter oppover på vestsiden av elva. Her lå Kornløken og Ludvigstua en gang i tiden ... husmannsplasser under Nes. Mellom jordene og elva er gammel hage- og beitemark.

Her langsmed Dausjøelva, på begge sider, er det et variert og opplevelsesrikt naturmiljø. Jeg går under skyggefulle graner og lauvtrær, forserer små myrdrag og sumper ..., og hele tiden renner elva rolig ved min side. Grenene henger ut over vannkanten, vindfall og tørrtrær krysser min vei og jeg minnes fuglesangen her om våren ... Skogen her langs bredden er nå administrativt vernet som myr-, våtmarks- og sumpskogreservat. Her er det rike utforminger av sumpskog, høgstaude-, lågurt- og bregnevegetasjon.

Snart kommer jeg opp til brua der Greveveien krysser elva. På vestsiden er veien murt fint opp, og den gamle veitraséen er ryddet. Jeg setter meg under noen store trær ved elvekanten, hører elva bruser i små stryk og vindens rasling i lauvet ... og lytter ... og tror jeg hører sagbladets skurrende lyd gjennom tømmerstokken. Her, like ved brua, lå det sag under Sander gård før i tiden, og plassen Sagstua lå her også. Den var visstnok i bruk i 50–60 år. Senere ble det bygd uthus og låve, og husmannsplassen ble omdøpt til Berntsberg. I lisiden ned fra Greveveien lå hoppbakken Sagstubakken hvor blant annet Lauritz Bergendahl hoppet.

Berntsberg er i dag en liten idyll her på vår jord, geitramsen røyter i kanten av den skogvokste myra, det er stille og fredelig ... bare de høye bjørketrærne vaier i vinden ...

Dagen begynner å helle, jeg ser skyggene blir lengre, og rasker på for å nå tilbake. Jeg klyver opp og går over bergkollene ved elva. Her er det vilt og trolsk, bergveggen stuper bratt i elva, og vannet og furuene klamrer seg fast i skrentene.

Her på Dausjøberget er det variert og interessant vegetasjon, men jeg går mot øst, krysser løypa og myrdraget og klyver opp lisiden på østsiden av vannet. Snart er jeg inne på stien nordover til Mobekkens utløp. Jeg følger Mobekken et stykke oppover, krysser så over og finner stien gjennom skogen til Hagastua. Før i tiden var det godt med fisk i Mobekken, mang en unggutt prøvde nok fiskelykken der mens kvelden seg på ... Her kom nok også kjørekarene om vinteren når de skulle over Dausjøen. Hagastua husker jeg også som en liten idyll her på jord ... med blomsterflor og grønne jorder, gamle rare hus ... og storskogen ... som vokste tett omkring ... Jeg sparker borti noen gamle redskaper som ligger i gresset ..., husker mannen med hatten og de fillete buksene som slo vollene med ljå før i tiden ... og finner så min sti mot åsen øst for Sørbråten gård. Der er det godt å sitte i solnedgangen og skue utover Dausjøen, skog og elv og dal ... og la tankene fare ... Rett nord for meg ligger hytta Ramnagrø som opprinnelig ble bygd for kommunens skogsjef. Josef Monsrud med familie bodde der en del år. Senere var det Hans Indgjerdingen som fant seg til rette der. Han Stor-Hans greide det meste her i verden ... ingenting var for stort ... ingenting for lite ... Han hogg og kjørte, bannet og sang en trall ... og han kjørte Lada ... Sørbråten gård som ligger høyt og fritt med utsikt mot Dausjøen, var opprinnelig husmannsplass under Vaggestein gård. Før var det en stor og imponerende villa syd på tunet, men denne ble revet i 1972. Jeg husker familien Arne Fossum som drev gården i mange år.

Det går mot kveld, men augustdagen er ennå mjuk og mild ... Det er som om sommeren vil klamre seg fast med enda noen dager og uker ... Jeg ser solstreifene ut over dalen, hører susen fra Skarselva der nord og vender blikket nordover mot kollene ...

En augustkveld er omme. Jeg har vandret en dag i et område som er ualminnelig rikt på natur og kultur ... noen vil si den vakreste delen av Maridalen. Det er ikke uten grunn at dalen står på listen over de mest verneverdige kulturlandskap i Europa.

Jeg reiser meg og finner stien videre mot Maridalsveien ...