Lange Nordahls bondepuls

Av Svenn Arne Lie, Glåmdalen 21. juli 2012

Med «korrekt informasjon» om «den faktiske situasjonen» i norsk jordbruk (Glåmdalen 16.07), vil Irene Lange Nordahl (Sp) bidra til et riktigere debattutgangspunkt for jordbrukspolitikken.

Lange Nordahl sin argumentasjon baserer seg på tallmateriale og situasjonsbeskrivelser helt i tråd med Landbruksdepartementets virkelighetsforståelse. Det er disse tallene og denne forståelsen hennes partileder Liv Signe Navarsete tar sjølkritikk på når hun innrømmer partiets feilvurdering forbindelse med vårens jordbruksoppgjør. Navarsete forklarer bøndenes skarpe reaksjoner på oppgjøret med at SP «ikke hadde pulsen godt nok på næringa» og at partiet ikke hadde gjort «hjemmeleksene godt nok». Sagt med rene ord: LMD sin forståelse av situasjonen i jordbruket var for dårlig.

Lange Nordahl gjengir LMD sin versjon av «korrekt informasjon» om tilstanden i jordbruket, og påstår at det er enighet om tallene. Hun omtaler Budsjettnemda for Jordbruket (BFJ) sine tall som omforent og korrekt forhandlingsgrunnlag, men reflekterer ikke over uenigheten om hvordan tallene settes sammen, hvem som setter de sammen og hvordan de endres underveis. Sammensetningen, fokuset og interessene til BFJ speiler maktforholdet i jordbruket. Noen eksempler: Inntektsbegrepet i jordbruket er en blanding av summer fra skattefradrag, egenkapitaldekning og arbeidsinntekt, som sammenlignes med gjennomsnittslønn. Egenkapitaldekning, som BFJ ikke publiserer, har stor innvirkning på nivået for bondeinntekt. Jordleie er fortsatt ikke utgiftsført i totalregnskapene til BFJ, tross krav om dette og at 40 prosent av arealet er leid.

BFJ-tallene tar utgangspunkt i sentralisert styringsdata og justeres underveis, og tallene speiler ikke alltid realitetene i sektoren. Som når det påstås at bøndene har hatt over 70 prosent inntektsvekst 2006–2012. Ved gjennomgang av siste jordbrukstelling i vår, ble antallet årsverk i sektoren justert ned. Antallet bønder å dele sektorens totale inntekter på ble færre, og årsverksinntekta økte. På papiret. Tror Lange Nordahl at noen bønder fikk disse pengene?

Driftsgranskingene baserer seg på reelle regnskapsdata fra 835 gardsbruk, i motsetning til BFJ som er beregninger, anslag og totaltall. Finansdepartementet har de siste 7 årene ikke vært enig med nivåene i BFJ-tallene, om tolkningen og det «omforente» forhandlingsgrunnlaget.

Lange Nordahl kjenner ikke igjen inntektstallet 150 000 kroner, som ofte brukes. SSBs tall over gjennomsnittlig næringsinntekt i jordbruket er på 155.000 kroner per bruk i 2010. Totalkalkylen 2010 viser arbeidsinntekt per årsverk på om lag 170.000 kroner, med en egenkapitaldekning på fem prosent, historisk kost. Egenkapitaldekning med prisjustert saldo viser arbeidsinntekt på om lag 130 000 kroner per årsverk. Familiens gjennomsnittlige arbeidsfortjeneste oppgis i Driftsgranskingene 2010 til 195 000 kroner per årsverk. Gjennomsnittlig timelønn for mjølkebruk er i samme kilde 109 kroner. Tariffavtalt timelønn for avløser over 18 år uten ansinitet samme år var 117,50 kroner.

Lange Nordahl antyder at det er regnemåten, ikke økonomien, som gjør det «lett å regne seg fram til underskudd» i jordbruket. Hun legger til grunn at bønder ikke skal ha markedsrente på innskutt kapital eller lønn av det arbeid som gjøres. Jordbruk bør betraktes som næringsvirksomhet, ikke som hobby eller dugnadsarbeid. Arbeid og kapital som settes inn i sektoren, er i konkurranse med arbeid og kapital som settes inn i annen næringsvirksomhet. Krav til lønn og kapitalavkastning i jordbruket må ses i forhold til lønn og kapitalavkastning i andre næringer. Selv med svært nøktern prising av innsatsen (lav lønn, lav/ingen avkastning), viser regnskapene store underskudd i jordbruket.

I sitt innlegg hevder Lange Nordahl at de store brukene og samdriftene ikke får mye økonomisk støtte fra staten, og at de større brukene er mer lønnsomme. Hun tar da ikke med pristilskuddene, ei heller lån og rentestøtte til utbygninger som kommer i tillegg til investeringsog produksjonstilskudd. Lange Nordahl unngår dermed poenget: At de store bruksenhetene som er etablert, ikke hadde vært mulig å bygge eller drifte uten omfattende subsidiering av offentlig kapital til investeringer i form av rentestøtte, lån og tilskudd samt økende løpende produksjonstilskudd. Og fortsatt er økonomien på disse brukene svært svak.

Om Lange Nordahl vil bidra til et riktigere debattutgangspunkt for jordbruket, kan hun følge rådet fra sin partileder: Bli bedre til å ta pulsen på næringa.