Landskap og historie

Av Per G. Nilsen, fra årsskrift Maridalens Venner 1997.

Topografi

Maridalen har blitt kalt et halvåpent jordbrukslandskap. Dalen er en karakteristisk østlandsdal med tyngden av jordbruksbebyggelsen og den dyrka marka i dalbunnen nær vassdragene, tidligere havbotn, og med barskogkledte åser rundt.

Hoveddelen av sjølve Maridalen ligger på mellom ca. 150 m.o.h. (i sør) og ca. 200–220 m.o.h. (ved Skar i nord). Åsene er på ca. 200–500 m.o.h. Høyest er åsene i nord med Mellomkollen på 536 m.o.h.

Maridalens nåværende fjellgrunn utgjøres av permiske bergarter, dalen er en del av det berømte Oslofeltet.

Under siste istid fikk dalen sin nåværende utforming. Store mengder løsmateriale ble liggende igjen. Morener ble dannet, den viktigste er den som i dag demmer opp mot Maridalsvannet i sør. Den demmer også opp Sognsvann og Bogstadvannet. Lenger nord, ved Skar, er det også ei morene.

Ved Skar er det funnet rester av sjødyr, den høyeste marine grense gikk ca. 215 m over nåværende havnivå i området der.

Alt dette er viktig for å forstå dalens seinere utvikling som jord- og skogbruksbygd. Jordsmonnet er fattig på kalk, mangan og kopper. Kalkmangelen henger sammen med at få skalldyr overlevde i det kalde istidsvannet. Jorda er derimot sandholdig.

Klimaet er noe fuktig, med sein vår og tidlig høst og en del tåke. Den store vannflaten til Maridalsvannet virker naturlig nok inn på klimaet. Den er Oslos største innsjø og ligger på 149 m.o.h. Ca. 80 % av Oslos drikkevann kommer herifra.

Østre og vestre nordmarksvassdrag møtes i Maridalsvannet. Vestre (her Skjærsjøelva) kommer helt fra Puttmyrene/Ølja i Jevnaker og passerer store vann som f.eks. Sandungen og Bjørnsjøen. Det er i alt 42 km langt. Østre vassdrag er atskillig kortere, bare 9 km. Hele Maridalsvannets nedslagsfelt er på 251,64 km₂. Begge vassdrag har gjennom flere hundre år vært brukt til tømmerfløting.

Nåtidige samfunnsforhold

I 1974 foregikk siste fløting i vestre vassdrag. I dag fraktes alt tømmer med lastebil, med unntak av litt lokalfløting i Marka.

Jordbruket har helt opp til 1960-åra vært den viktigste næringsveien kombinert med skogsarbeid.

Helt til 1960-tallet dominerte mjølkeproduksjon kombinert med fôrproduksjon. Etter forbudet mot husdyrhold på kommunens garder i 1967, har bøndene stort sett gått helt over til ensidig kornproduksjon. Noen få dyrker bær, mais og andre grønnsaker. De private gardbrukerne sluttet også med husdyrhold i samme periode.

I dag er ca. 2.600 dekar fulldyrka. Av dette er ca. 2.000 dekar eid av Oslo kommune og drevet av forpaktere. I alt er det ti forpaktere og tre aktive private gardbrukere.

Flere kommunale bruk har fått tilleggsjord fra nedlagte eller revne jordbruksenheter. Et par private bruk forpakter bort jorda i tillegg til de tre nevnte.

Brukene varierer i størrelse fra ca. 25 dekar til 405 dekar. Minst er Nordseter, størst er Store Brennenga. Noen forpakter eller eier også jord utenfor bygda.

Avlingene skal ligge ca. 100 kg pr. dekar lavere enn normalt for tilsvarende forhold pga. jordforhold og klima. Granplanting nord for Maridalsvannet kan føre til oppdemming av kaldluftsstrømmen. Oppdemming av Maridalsvannet fører til flomskader på ca. 150 dekar hver vår.

Vannrestriksjonene påvirker som nevnt gardsdrifta, men også private huseiere. Forpaktningsbrukene kan ha maks tre hester hver, kloakk/avløp/renovasjon er særlig strengt regulert, trær på kommunale bruk kan ikke felles uten løyve osv.

Jordbruket er høymekanisert. De fleste gardbrukere har arbeid i byen. Bygda kan derfor karakteriseres som «en sovebygd med jordbruk» i dag.

Skogbruket er fortsatt ei viktig næring i distriktet, men det er høymekanisert og relativt få er direkte sysselsatt med skogsarbeid.

Det langt meste av skogen eies av Oslo kommune og Løvenskiold-Vækerø A/S. Ca. 800 dekar er eid av mindre private grunneiere. Visse begrensninger er pålagt skogsdrifta av hensyn til friluftsliv og naturvern («markaforskriftene» til Skogloven og Oslo kommuneskogers egne retningslinjer).

Forsvaret eier ca. 175 dekar av Skar, hvor det er militærleir. Denne vil delvis bli nedbygd, men noe vil bli igjen. Det var et maksimalt belegg på 100 personer i 1978. Dette skal nå reduseres til maksimalt 35 personer.

Hammeren kraftstasjon er fortsatt i lønnsom drift.

Av institusjoner er det skole (1–6) med 36 elever (1986). I velhuset er det barnehage. Marka mobile eldresenter er på skolen en dag i uka. «Maridalsprosjektet» foregår som spesialpedagogisk tilbud på nedre Vaggestein. Maridalen kapell har eget menighetsråd, gudstjenester og møter.

Det er et aktivt foreningsliv i bygda. Velhuset er sentrum for dette. Maridalsspillet ved kirkeruinen hver sommer må også nevnes som en viktig kulturinstitusjon i hovedstaden.

Maridalens befolkningsutvikling de siste åra belyser problemene for et slikt område. Dalen er både utkantstrøk og bynær bygd, og er derfor sterkt berørt av byens behov for reint drikkevann og natur- og friluftsinteressene. Samtidig er det ei produksjonsbygd med rasjonalisert jord- og skogbruk og bosted for en del mennesker.

De fleste arbeider i sentralbyen. Dalen har litt flere enn gjennomsnittet for Oslo som arbeider i bygg og anlegg. (Folketelling 1980.) Dette har å gjøre med behovet for å bruke gardenes maskinpark hele året.

Som konklusjon kan vi peke på at Maridalen er en jord- og skogbruksbygd, med sentral betydning for Oslos drikkevannsforsyning. Den er både en rekreasjons- og en produksjonsbygd.

Eiendomshistorie i hovedtrekk

Det har vært fire viktige grunneiere i Maridalens historie:

1. Kirken i mellomalderen
2. Kronen på 15–1600-tallet
3. Borgerskapet/Nordmarksgodset på 17–1800-tallet
4. Oslo kommune fra slutten av forrige århundre til i dag.

Utviklinga mot større godskomplekser har skjedd gradvis. Det gjelder også Maridalen, som ved navn først nevnes i skriftlige kilder som Margarethadalens allmenning i 1335. Da eide Mariakirken hele dalen, som strakte seg fra Sandungene i nord til «Dynjande» (ei foss nord i Akerselva?). I seinmellomalderen eide kirken ca. 80 % av jorda i Aker ellers.

Ved reformasjonen 1536 overtok i hovedsak Kronen jorda i Maridalen. Noe jord forble kirkelig («beneficert») til 1800-tallet.

På 1600-tallet begynte Kronen imidlertid å avhende gods for å betale gjeld. Først ble det pantsatt, deretter solgt. Etter hvert ble borgerskapet den store godssamler i Maridalen som i Aker ellers. På 1700–1800-tallet vokste det store Nordmarksgodset fram. Tidlig på 1800-tallet hadde det sin største utstrekning og eide store deler av Maridalen. Hovedinteressen var skogs-, sagbruks- og jernverksdrift. Det var imidlertid også flere eiere og enkelte sjøleiere. I 1820–30 åra ble det siste «beneficerte» godset solgt til bønder (bl.a. Vaggestein i 1825).

Fra slutten av 1800-tallet, særlig mellom 1889 og 1923, kjøpte Kristiania (Oslo) kommune opp store deler av dalen for å sikre drikkevann til byens økende befolkning. Folketallet i byen vokste mye i samband med industrialiseringa i siste halvdel av 1800-tallet.

Jorda ble drevet av forpaktere på kommunens grunn. I 1939 var det 19, i 1967 15, og i 1988 10 forpaktere. Tre private eiere driver jorda sjøl i dag. To private gardbrukere forpakter bort jorda si til kommunale forpaktere.