Kulturmarkstyper

Av Ann Norderhaug, fra årsskrift Maridalens Venner 1993.

Menneskene som vandret inn i Norge etter istiden, levde som jegere og samlere og påvirket sannsynligvis ikke landskapet i noen større grad. Først da steinaldermennesket begynte å rydde og dyrke opp små åkerlapper, samt å holde husdyr, ble de første kulturmarktypene skapt. I et samspill mellom de naturgitte forutsetningene og menneskepåvirkete naturtyper, såkalte kulturmarkstyper.

Svedjeåkrene trengte ikke noen annen gjødsling enn den som rydningen/ilden ga. Faste åkre som dyrkes år etter år, må imidlertid tilføres gjødsel. For å opprettholde produksjonen på et visst åkerareal krevdes derfor et mangedobbelt større areal til fôrproduksjon. Enga og fôr fra utmarka var forutsetninger for den viktigste vintergjødselen. "Æng är åkers moder" sier derfor et gammelt svensk ordtak. Enga har utgjort en karakteristisk og viktig del av det nordiske kulturlandskapet. Den gamle slåtteenga er meget artsrik. Det er ikke uvanlig med 50–60 forskjellige slag urter og gras pr kvadratmeter. Tilsvarende forhold gjelder sannsynligvis også for insekter. Sommerstid preges slåtteengene av en nydelig blomsterprakt og av en rikdom på sommerfugler, humler og andre insekter. Artsinnholdet i enga varierer fra nord til sør og fra øst til vest. Slåtteengfloraen varierer også med markens fuktighetsgrad og næringsinnhold.

Driften av slåtteenga omfattet som oftest vårrydding, sein slått, høstbeite og av og til vårbeite, samt svak eller ingen gjødsling. Forutsetningene for slåtteengbruket forandret seg med 1800-tallets jordbruksrevolusjon og innføringen av kunstgjødsel. Arealet med gammel urterik fastmarkseng begynte å avta når fôrproduksjonen kunne intensiveres. Fortsatt kan vi finne representative engtyper, men mulighetene forsvinner raskt. Gammel urterik slåtteeng må i dag regnes til de mest truete kulturmarkstypene i Norge.

Foruten slått var det særlig lauving/rising og husdyrbeite som skapte karakteristiske kulturmarkstyper. Lauv har vært brukt som fôr i meget lang tid både i Norden og i resten av Europa. Lauvfôr har blitt høstet på forskjellig måte, noe som har skapt forskjellige kulturmarkstyper. I dag lauves det ikke så mye lenger, men enkelte gårdbrukere på Vestlandet er blant dem som holder tradisjonen og gamle kulturmarkstyper i hevd. Spor etter tidligere lauving kan også sees, bl.a. i form av kandelaberformede, maleriske gamle trær.

Et annet eksempel på en fra naturvernsynspunkt verdifull kulturmarkstype, er havnehagen. Beitet foregikk i gamle dager først og fremst i utmarka. Et spesielt trekk for Norden er imidlertid at det tidlig også fantes havnehager. Her gikk da de dyrene en trengte å ha nær gården som f.eks. noen okser og hester. Havnehagene lå gjerne i skillet mellom inn- og utmarka. Det finnes mange forskjellige slags havnehager som eikehager, bjerkehager, orehager og askehager. Hagemarkene kan også være mer åpne som einerbakkene. Forskjellige dyreslag beiter på forskjellig måte og liker forskjellige planter. Markvegetasjonen varierer derfor avhengig av naturforholdene på stedet, hvilke beitedyr som går der og hvor sterkt beitetrykket er.

Når havnehagen ikke lenger beites, gror den igjen og de lyselskende urtene forsvinner etterhvert. Mange av de karakteristiske artene forsvinner også hvis havnehagen kunstgjødsles for at beiteverdien skal øke.

Det kan gis mange flere eksempler på norske kulturmarkstyper. Den kulturmarkstype som karakteriserer Atlanterhavskysten, den oseaniske lyngheien, har en mangetusenårig historie. Den har oppstått i områder med mildt vinterklima der dyrene har kunnet beite ute året rundt. Lyngheikulturen knytter sammen hele Nordsjøområdet.

Også seterbruket bygger på meget gamle tradisjoner. Rundt setrene oppsto både slåtte- og beitepåvirkede kulturmarkstyper. I tillegg påvirket brenselbehovet skogen rundt setrene. I noen fjellområder førte seterbruket til at skoggrensen ble presset ned. Seterdriften har vært særlig knyttet til fjellskogsonen og lavfjellbeitet, men skogsetring i lavereliggende områder og øyseterbruk har også gitt spesielle kulturmarkstyper.

Bruken av landskapet har forandret seg radikalt etter siste verdenskrig, og i dag er de gamle kulturmarkstypene i ferd med å forsvinne. Med dem mister vi levende kulturhistorie. Dessverre har vi i Norge liten kunnskap om variasjonene i kulturmarkstyper som tidligere karakteriserte vårt landskap, og mulighetene for å skaffe oss slik kunnskap blir stadig mindre.

Den interesse som har blitt vist for kulturlandskapet i den senere tid, har ført at stadig flere mennesker har blitt oppmerksomme på hvilke verdier det rommer. At markvegetasjon kan være levende kulturhistorie, er det likevel ennå ikke mange som tenker på. Ikke alle er heller oppmerksomme på at dagens store forandringer og ensretting av vårt landskap betyr en trussel mot mangfoldet av planter og dyr. En liste over truete arter som ble presentert i Sverige i 1985, viser eksempelvis at av 400 truete plantearter er 290 knyttet til restene av det gamle kulturlandskapet. Vi har derfor et naturvernansvar, i tillegg til et kulturhistorisk ansvar, for å ta vare på gamle kulturmarkstyper.

Noen av de mest verdifulle områdene må sikres ved vern og skjøtsel. Dette vil imidlertid ikke være tilstrekkelig for å bevare variasjonen og artsmangfoldet i landskapet. For å gjøre det kreves at det tas forskjellige hensyn på mange plan i samfunnet som i jord- og skogbruk og ved arealplanlegging. Ved å utvikle større forståelse for kulturlandskapet skaper vi ikke bare større innsikt i kultur- og naturverdier som vi nå står i fare for å miste. Like viktig er det at vi skaper en dypere forståelse for vår egen identitet og for det urgamle samspillet mellom natur og menneske som har ført oss dit vi er i dag.

Ann Norderhaug er forsker ved NINA, artikkelen er hentet fra artikkelsamlingen "Våre Sårbare Kulturlandskap" gitt ut av Oslo Kommune og Naturvernforbundet i Oslo og Akershus og er gjengitt her med tillatelse fra redaksjonen for artikkelsamlingen, red.