Kulturmark i Maridalen

En inndeling av kulturmarkstypene i Maridalen kan gjøres etter de viktigste bruksmåtene som formet dem, og forskjellig naturgrunnlag: fulldyrking, slått og beite. I tillegg har vi kulturmarkstypene lauveng og høstingsskog (lauving/rising) og seterdrift. Vi kan også snakke om åkerholmer, randsoner og bekke- og elvekanter (flommarksenger, strandenger), sjøl om disse er varianter av hovedtypene. Bruk av slåttemyrer kan du lese her.

Dyrkamark ("jorde") er de arealene som ble fulldyrket med pløying, drenering, gjødsling, planting og såing (åker, kultureng og kulturbeite), slåttemark (slåtteeng, natureng eller bare "eng") er de områdene som ikke egna seg til fulldyrking, men ble kun ryddet og slått, og hadde for godt jordsmonn til å bli brukt bare til beite. Beitemark (naturbeite eller bare "beite") kunne være skogsområder der dyra gikk fritt i en mer lysåpen skog enn i dag (beiteskog), eller inngjerdede ryddete områder nær gårdstunet (hagemark), som ble beitet av de dyra som bonden hadde bruk for daglig, eks. hestehavnehage. Betegnelsen "gammel kulturmark" blir brukt om ikke dyrkede områder, men som er sterk preget av jordbruksdrift, for eksempel ulike typer slåtte- og beitemark. Vegetasjonen på gammel kulturmark blir kalt seminaturlig; dvs. vegetasjonen har en artssammensetning som er framkommet gjennom høsting og annen bruk av naturlig vegetasjon (hogst, rydding, slått, brenning, beiting m.m), og som består av viltvoksende arter, ikke innplantede eller innsådde.

Nyrestaurert løveng i Maridalen. Løveng er "gammel kulturmark" som ble høstet i "to etasjer"; enga ble slått og "kallene" ble høstet for løv hvert femte år. Foto: Tor Øystein Olsen

Etter hvert som fôrtilgangen økte, gikk den dårligste beitemarka ut av bruk, og den minst egna slåttemarka ble omgjort til beitemark. Beitemarka grodde igjen og ble skogsmark, der gran i dag oftest er det dominerende treslag. Gradvis ble nesten all slåttemark overført til beite. I aktive jordbruksområder er i dag også den beste slåttemarka ut av drift (unntatt i de sauerike områdene der dyra får beite fritt i utmarka), all vinterfôr blir dyrket på fulldyrkede og gjødslede kulturenger (åkermarksenger), og til og med om sommeren beiter dyra på fulldyrkede enger, kulturbeiter, åkermarksbeiter (oftest på de dårligste jordene). Resultatet er at all gammel kulturmark gror igjen, og i de områdene som ikke ble tilplantet med gran, er erstattet av tett løvskog. På Østlandet (som følge av den rådende jordbrukspolitikken med vektlegging på ensidig kornproduksjon) er også den dårligste dyrkamarka under gjengroing, eller er plantet til med gran. Resultatet er tap av arter, vegetasjonstyper, kulturhistorie, kulturarv og opplevelser.

Det bør understrekes at det kan være svært vanskelig å skille mellom de ulike kulturmarkstypene, og tidligere bruk, og det er glidende overganger mellom de ulike typene. Gamle kulturenger kan bli permanente (oppdyrka varig eng) og ligne over tid på en seminaturlig eng (natureng), men de vil mangle de eksklusive kulturmarksartene knyttet til naturenger og naturbeiter. De har tidligere vært pløyd, drenert, gjødslet og sådd, men har siden blitt utelatt fra åkerrotasjon for en lengre periode. Vi kan også snakke om overflatedyrkede enger (gjødsla naturenger/beiter). De er lett gjødslet, noe ryddet, noe innsådd av kulturvekster, men er ikke pløyd og drenert. Det samme gjelder også beitemark. Vi kan derfor snakke om permanente kulturbeiter og overflatedyrket beitemark. Permanente kulturenger og kulturbeiter blir ofte kalt ekre.

Slåttemark og beitemark i hevd er blant de mest sjeldne og artsrike naturtypene vi har i Norge. I tillegg er de viktige kulturhistorisk og landskapsmessig. Vi har derfor en internasjonal forpliktelse til å ta vare på et representativt utvalg av de mest verneverdige typene i landet. Slåttemark og beitemark i bruk har lik artssammensetning, men har viktige forskjeller: Alt over slåttekniven i slåttemarka blir slått etter midten av juli, og eventuelt høstbeitet, mens beitemarka blir beitet hele vekstsesongen, og dyra beiter selektivt, og favoriserer dermed arter som ikke blir beitet, som stikkende og giftige arter.

Dyrka mark

De første åkrene ble trolig ryddet ved at man svidde av området med ild. Åkrene var basert på rydningsgjødslingseffekten (hver gang busker og trær ble ryddet, ble røtter skadd og døde, og de tilførte derfor marka næringsstoffer), og måtte ligge i langvarig trede (brakklegging). Denne typen åkrer dominerte i forhistorisk tid, men var også i bruk i Oslo og Akershus i forbindelse med finneinnvandringen på 16- og 1700-tallet.

En forutsetning for å ha permanente åkrer var tilførsel av gjødsel. Fram til 1800-tallet ble de samme jordstykkene brukt til åker år etter år. Åkre som var så utarmet at de en tid måtte ligge brakk, ble betegnet ekre eller trede.

Sammen med skiftebruket kom dyrkinga av kultureng (kunsteng, åkermarkseng). De pløyde, tilsådde (ofte kløvervekster, men også engrapp, engkvein, hundegras og timotei) og gjødslete kulturengene ga høyere avlinger enn de gamle naturengene, og kom raskt til å overta deres rolle.

Det meste av jordbruksarealet i Maridalen i dag er fulldyrka mark, enten åker (til korn, oljevekster og bær) eller kultureng og kulturbeite (åkermarksbeite) (dyrka eng som blir pløyd opp, gjødslet og tilsådd etter behov, og blir brukt til fôr eller beite). Åker dominerer, og korndyrking er viktigste driftsform.

Slåttemark

Slåttemark omfatter både slåtteenger (ikke oppdyrka) og utslåtter i utmark. De gamle slåtteengene, eller naturengene, var i motsetning til fulldyrka kulturenger, oftest meget artsrike. De ble gjerne slått utpå sommeren etter at gras og urter hadde blomstret. Langvarig slått førte til utarming av jorda, og artsmangfoldet var i stor grad knyttet til mangel på nitrogen. Næringskrevende, kraftigvoksende arter gikk tilbake, og ga livsmuligheter for en rekke konkurransesvake gras og urter. Artsinnholdet varierer med næringstilgang, fuktighet, bruksmåte og høyde over havet. I tillegg er det visse geografiske forskjeller. Ny viten har også påvist at mange slåtteengarter inngår et samarbeid med ulike sopper, såkalt mykorrhiza eller sopprot, og får på den måten økt tilgang på vann og næringsstoffer. Samspillet mellom sopp og plante gjør det mulig å vokse der ingen av dem ville klart seg alene. Mange slåtteengarter (særlig orkidéer) kan dessuten ikke spire uten at soppen er til stede.

Fra ei friskmarkseng i Maridalen. Foto: Tor Øystein Olsen

Enga ble gjerne ryddet om våren. Fjerning av buskas, kalt "rothøgge" eller "rødde", ble gjort i sevjetiden for å unngå tennung (rotskudd og stubbeskudd). Kvist og løv ble raket sammen i hauger og brent. Vanlig navn på dette arbeidet var "engrenske". Kjente navn på hauger med løv o.l. er "kosse" eller "væle", og brannplassene ble gjerne kalt "brannkøsser". Asken ble spredt utover enga, særlig på tørre og magre partier. I tillegg til å være gjødsel, var asken et effektivt middel mot mose i enga. Der lauvet kunne brukes til fôr, var lauvhøsting om høsten en viktig del av engbruket.

Helårsarbeid pleie av kulturmark. Tegning: Målfrid Voll

Enga ble gjerne høstbeitet. På grunn av mangel på fôr, "vårknipa", var det ofte også nødvendig med vårbeite før dyra kunne slippes på beite i utmarka. Dette beitet ble sett på som uheldig for enga, og et gammelt ordtak sa: "Å beite på vårgroen er å fôre av kommende vinters høykagge".

Gjødsling av engene var ikke vanlig, utover det dyra la igjen etter seg på høstbeitet.

Utslåtter har også vært vanlig. Disse ble ryddet og inngjerdet i utmarka. Lå enga langt fra gården, ble det satt opp ei løe, eller det ble satt stakk, for oppbevaring av høyet, som ble kjørt hjem på vinterføre.

I tillegg til fastmarkeng og fukteng, har våtmarker også utgjort viktige slåttearealer. Myrslått var vanlig, likeså i ferskvann og elver (flommarkseng, strandenger).

Maridalens Venner har siden 1993, restaurert 40 daa ulike typer gjengrodd slåttemark i Maridalen, og gjennomfører årlig slått på deler av dette arealet. I tillegg har også foreningen fra 1997 restaurert Slåttemyra naturreservat i Nittedal, og utfører årlig slått og raking etter en godkjent skjøtselsplan.

Beitemark

Tidligere var det særlig utmarka som ble utnyttet til beite. Avhengig av de naturgitte forutsetningene, husdyrslag og beiteintensitet ble det dannet ulike typer åpne eller tre- og buskrike beitemarker (beiteskog, skogsbeite).

Beite av åkertanger og tidligere dyrkamark på Låkeberget. Foto: Tor Øystein Olsen

Dyr man trengte å ha nær gården, gikk gjerne på inngjerdete, løvtresatte beiter (havnehager, hagemark), i tilknytning til gården. Havnehagene lå ofte i skille mellom inn- og utmark, og der disse lå nær gården, var det vanlig å gjerde fegate inn til fjøset. Lå havnehagen et stykke unna, ble det reist egne sommerfjøs der dyrene overnattet. Karakteristisk for havnehagene er et lysåpent treskikt av ønskede løvtrær og busker (men nesten uten innslag av gran, og få trær av furu, osp og gråor, da disse treslagene gir dårlig beitekvalitet), og en markvegetasjon preget av langvarig beite. Forskjellige dyreslag beiter på ulike måter, slik at markvegetasjonen ikke bare varierer med naturforholdene på stedet, men også med dyreslag og beiteintensitet. En kan skille mellom ulike typer havnehager avhengig av dominerende treslag, f.eks. askehager, bjørkehager, eikehager eller einebakker.

Gjødslet kulturbeite (fulldyrket) har overtatt for de naturlige beitemarkene, og gamle beiter i hevd har etter hvert blitt sjeldne.

Lauveng og høstingsskog (Lauving/risingsområder)

Samling av lauv til fôr har tidligere vært relativt vanlig i Oslo og Akershus, og er antakeligvis den eldste driftsformen for samling av vinterfôr, da slått krevde jern til ljå, lauv kunne brytes av. I de beste jordbruksområdene opphørte nok bruken av lauv noe før århundreskiftet, iallfall som årvisst tilleggsfôr. På små bruk og i utkantområdene, har derimot lauv blitt sett på som et verdifullt tilleggsfôr til tett opp mot vår tid. En oppsitter på et av småbrukene i Maridalen, kunne fortelle om bruk av lauv helt frem til 60-årene på Nedre Kirkeby. (Disse "askekallene" er nå restaurert av Maridalens Venner, og årringtelling av den ferske veden, viser at det er ca. 40 år siden trærne ble lauvet). Lauvet ble en del steder sett på som en nødvendig del av fôret, i første rekke til sau og hest.

Nyrestaurert askekall i Maridalen. Foto: Tor Øystein Olsen

Lauvinga foregikk rett etter slåtten, i slutten av august eller begynnelsen av september, mens lauvet ennå var friskt og grønt. Lauvhøsting foregikk både i inn- og utmark. Lauvet ble buntet sammen til "lauvkjerver", og ofte kjørt inn for tørking samme dag. Enkelte steder ble kjervene tørket ute, på hesjer, ved gjerder eller langs vegger. Det var viktig å unngå nattedugg under tørkinga, da dette forringet fôret.

Lauvinga ble utført på forskjellig vis. Mye lauv ble nok samlet i utmark, og ved tilfeldig opprydding i inn- og hagemark, såkalt stubbelauving. Årsaken til at vi fortsatt ser spor etter lauving, var bruken av bestemte trær som ble høstet med noen års mellomrom. En valgte ut trær som ble "gana" eller "styvet", dvs. en skar toppen av treet omtrent i mannshøyde og lot det skyte nye skudd. Dette ga økt lauvproduksjon, og de nye kvistene kunne høstes etter noen år, gjerne hvert femte, avhengig av treets utvikling. Trærne fikk etter hvert en karakteristisk form, og ble såkalte "kaller". De var mange steder et viktig trekk i landskapsbildet, jf. Nikolai Astrups kjente landskapsmaleri, "Vårnatt og seljekall".

"Vårnatt og seljekall" av Nikolai Astrup.

Styvete trær stod enten i innmarka, i havnehagen eller i utmarka, eller man hadde egne lauvenger, der man høstet i to etasjer; slåtteenga ble slått og/eller beitet, og "kallene" ga lauv. Hver gang "kallene" ble lauvet, ble dessuten enga tilført "gjødsel" (styvingsgjødsling), da lauving førte til at røtter ble skadet, og råtnende røtter tilførte enga såkalt ryddegjødslingseffekt. "Løvenga" ved Kirkeby i Maridalen (med sju gamle "askekaller") er et eksempel på en typisk lauveng. Den ble restaurert av Maridalens Venner i 1998. Hevdet lauveng er en akutt truet kulturmarkstype.

Det var helst ask, osp, selje, alm og bjørk som ble styvet, men det er og nevnt bruk av lauv fra de fleste andre løvtrær som rogn, lind, hassel, lønn og eik. Lauv fra ask, alm og osp ble regnet som det beste fôret. Bjørkelauvet ble helst gitt til sauene, mens hesten gjerne fikk et kjerv ospelauv til nattfôr.

Ask- og almelauv ble endel steder rispet med hendene. Noe askelauv ble om høsten raket sammen på bakken - rakelauv - og brukt med en gang.

Lauvtrærne var kilde til nok et hjelpefôr - skav. Det var først og fremst bark av osp, rogn og selje som ble brukt, men også noe bark av ung furu. Skav ble regnet som et godt og smakelig fôr. Det ble sagt at kuene melket mer når de fikk skav, og smøret fikk en kraftigere gul farge. Rogn- og ospeskav kunne gi en besk smak på melken.

Bruken av lauv har tatt slutt, men styvete trær er fortsatt et karakteristisk trekk i kulturlandskapet enkelte steder i Oslo og Akershus, f.eks. "askekallene" i Asker og Bærum. I dag finner en styvete trær først og fremst ved tun, og i alleer og trerekker, men fortsatt kan en komme over gamle, styvete trær i gjengroende havnehager og i utmark, f.eks. ved Tanum i Bærum, i Maridalen, innerst i Sørkedalen og i Skaugumsåsen i Asker.

Styvete "kaller" i hevd blir svært gamle, opptil mange hundre år, og mye eldre enn de naturlige løvtrærne, med naturlig vekstpunkt. Dette kommer av at de vokser i bredden, i stedet for i høyden. Forvokste gamle styvingstrær vil imidlertid snart falle om og dø, da rotsystemet ikke vil tåle vekten av de nye "trærne" i det gamle styvingspunktet. En gammel hevdet "kall" er både et levende kulturminne og en naturtype i seg sjøl. Den gamle, "døde" barken inneholder et vell av arter, bl.a. egne insekter og lav.

Åkerholmer, åkertanger og skogsbryn

Tidligere ble åkerholmer, åkertanger, skogsbryn (randsoner, kantsoner), bekke- og elvekanter utnyttet til slått, beite eller lauvsamling. Disse områdene er ikke lenger i bruk, men kan være viktige restbiotoper for den gamle engfloraen, som er avhengig av lys og solvarme. I tillegg er de viktige leveområder for deler av dyrelivet som er knyttet til kulturlandskapet, og gir ferdselsmuligheter for mennesker.

Åkertange som beites på Låkeberget. Foto: Tor Øystein Olsen

Velpleide skogsbryn (randsoner) mot dyrket mark øker også dyrkamarkas verdi, da det hindrer skygge og sein vår, og det hindrer spredning av uønskede rotskudd og ugras i dyrkamarka.

Skogsbrynene bør ha en gradvis overgang fra dyrkamark til skogsmark. Særlig gjelder dette der granskogen skygger mest, mot sør og øst. Skogsbrynenes bredde bør tilsvare en normal trehøyde, slik at man unngår at trærnes skygge faller på dyrkamarka. Dessuten bør et trappepreget bryn tilstrebes, der urter blir etterfulgt av ønskede busker og løvtrær. Bakenfor dette området bør den nærmeste skogen være lysåpen, slik at en unngår en vegg mellom det skjøttede skogsbrynet og skogsmarka. I praksis innebærer dette årlig kantslått nærmest dyrkamarka (ekstensiv skjøtsel), og ryddesagslått og tynning hvert 3.–5. år for å fjerne uønskede rotskudd og stubbeskudd nærmere skogen. (Tidligere var dagens skogsmark, som grenser mot dagens dyrkamark, enten en del av innmarka som slåtteeng eller havnehage, eller en del av utmarka som ble høstet på ulike måter: beite, slått, lauving, ved, tømmer. Det var derfor glidende og naturlige lysåpne overganger mellom dagens dyrkamark og skogsmark. Men det er ikke realistisk å gjenskape de gamle kulturmarkene overalt. Rydding og pleie av skogsbryn blir derfor en viktig mellomløsning).

Det å sørge for velpleide skogsbryn er derfor en viktig skjøtselsoppgave av følgende grunner:

• Det bidrar til at den delen av dyrkamarka som tidligere har ligget i skyggen, nå vil få mer sollys og dermed bli mer produktiv.
• Det framelsker mangfoldet av arter som naturlig hører hjemme i slike skogsbryn og som er avhengige av sollys og varme.
• Det frambringer viktige ferdselsområder for dyr og mennesker.
• Det bidrar til at jordbrukslandskapet framstår mer som en naturlig del av det helhetlige landskapet.
• Det hindrer spredning av uønskede rotskudd og ugras i dyrkamarka.

Bekke- og elvekanter (flommarkseng, strandenger)

Mange bekker i jordbrukslandskapet ble etter krigen enten lagt i rør, eller det ble dyrket helt inntil bekkekanten, noe som førte til stor utvasking og forurensning, og tap av naturtyper og arter. I Maridalen har en unngått denne negative utviklingen innen jordbrukslandskapet, da de fleste bekkene og grøftene går i åpne løp.

Tidligere var vegetasjonen langs elvene, bekkene og grøftene i jordbrukslandskapet viktige slåttemarkarealer. I Maridalen var for eksempel elvekantene til Skarselva fra Vaggesteinbrua til Dausjøen store sammenhengende fuktenger og slåttemyrer. Det samme gjaldt Lautabekkens utløp i Maridalsvatnet (flommarkseng, strandeng). Dette var ofte den beste og sikreste slåttemarka pga jevnt tilsig av vann og næringsstoffer, og er antakelig også den eldste.

Fra "Bekkedalen" i Maridalen. Merk at bekkekantene er ryddet for kratt helt ned til vannkanten. I dag er dette frodige fuktenger med truete vegetasjonstyper.

Men grøfte-, bekke- og elvekantene i jordbrukslandskapet i Maridalen (og ellers i landet) er i dag preget av gjengroing og forfall. Dette fører til at forvokste trær og busker "henger" over bekkene/grøftene, noe som fører til utgliding av jord. Dessuten vil en forvokst bekke- og elvekant gi mangelfull vegetasjon i felt- og bunnsjikt, eller på det beste ha et feltsjikt som er dominert av store, tuedannende arter, med svart jord i mellom tuene. Dette hindrer binding av jorda i vannkanten, og gir tap av lyselskende, nærings- og fuktighetskrevende artsrike vegetasjonstyper.

Bekkeblomeng er i dag en truet vegetasjonstype, særlig gjelder dette hanekamvarianten. Velutviklede bestander av denne typen finnes bare i jordbrukslandskapet, som beitemark eller marginale slåtteenger. Blomstrende, gule bekkeblom om våren, og nellikblomstrende hanekam seinere på sommeren, langs bekker og elver, er et påfallende innslag i jordbrukslandskapet, der det ennå fins (jf. Nikolai Astrups utallige landskapsmalerier med mengder med bekkeblom). En velskjøttet elve-, bekke- og grøftekant skal i en forsvarlig bredde være "grønn" i felt- og bunnsjiktet, og være fri for store tuer, og skal ha et variert innslag av ønskede løvtrær og busker.

"Soleier og regnbue" av Nikolai Astrup. Blomstrende gule bekkeblom om våren er et påfallende innslag langs jordbrukslandskapets åpne bekker. Merk også stuvingstre av rogn i kanten av åkerlappen.

Strandeng ved Lautabekkens utløp. Tegning: Målfrid Voll

Eksempler på velskjøttete bekke- og elvekanter i Maridalen, med frodig "hanekameng", er vestre del av Lautabekkens utløp og "Bekkedalen" ved Kirkeby. Disse bekkekantene ble restaurert av Maridalens Venner, og det gjennomføres slått.

Hanekam (Lychnis flos-cuculi). Foto: © Arild Andresen

Endringer i bruken av arealene

Bruken av arealene kan ha vekslet gjennom tidene, både på grunn av endringer i befolkningstetthet og driftsformer i landbruket. Slåtteenger kan ha gått over til beiter, for så å ligge brakk. I tider med større press på arealene kan de igjen ha blitt tatt i bruk. De store forandringene i jordbruket på 1900-tallet, kanskje særlig etter krigen, har ført til at de gamle kulturmarkstypene nesten er borte. Slått foregår i dag på sterkt gjødslete og dyrkede kulturenger (åkermarkseng), og tilsvarende er fulldyrkede og gjødslede kulturbeiter (åkermarksbeite) nesten totaldominerende form for beite. Kanaliseringspolitikken i landbruket, med ønske om vekt på kornproduksjon i flatbygdene på Østlandet, har dessuten ført til at husdyrholdet har gått sterkt tilbake i Oslo og Akershus.

De gamle kulturmarkstypene var resultater av et variert og allsidig jordbruk, og er derfor på vei ut, med tap av mangfold av naturtyper, arter og kultur- og friluftsopplevelser.

 

Du kan lese mer om kulturmark ved å laste ned teksten til årbok 2002: "Verdifull kulturmark Blankvann, Maridalen og Slåttemyra" av Stein Flatby og Tor Øystein Olsen som PDF-fil. Du kan også laste ned hele årboka som PDF-fil ved å klikke på linken under.

 

Tekst årbok 2002: Verdifull kulturmark Last ned årbok 2002 som PDF-fil her