Krise i landbruket

Av Svenn Arne Lie

Den rødgrønne regjeringen, med landbruksministeren i spissen, skal etter sigene i løpet av høsten legge fram en stortingsmelding om mat- og landbrukspolitikken. Oppgaven er krevende. Meldingen kommer i en tid hvor det er krise i norsk landbrukspolitikk.
For det første er det krise i landbrukspolitikken fordi resultatene av denne politikken er motsatt av de politiske målsettingene vi har satt for landbruket.

Nedlegging av gardsbruk og brakklegging av areal går stadig raskere, matproduksjonen sentraliseres. Mens gardsbrukene gjøres større og færre, har inntekt per årsverk i jordbruket i praksis stått stille på 140 000 kr siden 1978, med sterkt fallende råvareprise til bonden. Gjeldsnivået er i dag fem ganger høyere enn inntekt, kostnader stiger raskt og tilskuddene utgjør i gjennomsnitt mer enn total nettoinntekt i sektoren. Importen øker og selvforsyningsevnen svekkes.

Norsk matproduksjon blir med denne politikken bygd på tre innsatsfaktorer: Billig importert kraftfôr, lave inntekter til bøndene og store mengder subsidiert statskapital. En romantisert stordriftsideologi kombinert med en snever produktivitetsforståelse, danner bærebjelkene i en landbrukspolitikk hvor politikerne tilrettelegger og subsidierer utbygging av store, ulønnsomme gardsbruk, løsrevet fra lokalt ressursgrunnlag. En slik matproduksjon er verken økonomisk, økologisk eller sosialt robust. Landbrukspolitikkens rolle er sentral for å forklare denne utviklingen. Spørsmålet er om denne politikken skal videreføres med den kommende landbruksmeldinga.

For det andre er det krise i landbrukspolitikken fordi næringa sjøl, lokale embetsmenn, forskermiljøer og engasjerte medborgere ikke lenger har tillit til landbruksmyndighetenes og politikernes virkelighetsbeskrivelser.

Glansbildeforestillingene om inntektsvekst og satsing er ikke realiteten i næringa. Tvert imot. Denne mistilliten blir understøttet av ny forskning og Riksrevisjonens egne undersøkelser av tilstanden i landbruket.

Matproduksjonen har viktige politiske målsettinger og samfunnsoppgaver, derfor er landbruket politisk regulert.

Dette krever mye, særlig av politikerne som skal regulere den. Da er det problematisk at politikerne mangler kunnskap om realitetene i sektoren og om sammenhengene i landbrukspolitikken. Uten å sette seg inn i sentrale drivkrefter ved landbrukspolitikken, henfaller norske politikere til en tidvis irrelevant landbrukspolitisk debatt som handler om størrelsen på overføringene.

Fremtiden for norsk matproduksjon avgjøres ikke av hvor mange milliarder som overføres fra staten til jordbruket.

Til syvende og sist handler retningen for jordbruket om hvem som skal ha makten over matproduksjonen, og hvilke prinsipper den skal styres etter.

Faktum er at på sentrale områder er det politisk konsensus om retningen i landbrukspolitikken. Uenigheten handler i første rekke om farten, om man vil bruke mer eller mindre penger på en politikk som ikke virker. Slik låses debatten og landbrukspolitikken opprettholdes, en politikk som har bidratt til at råvarepriser, inntekter, areal og antall bruk har falt. Politikerne kan driste seg til å beklage (venstresiden) eller kritisere (høyresiden) disse konsekvensene av politikken, uten at avgjørende trekk ved selve landbrukspolitikken diskuteres. Dette er en oppskrift for å plassere seg selv i en tilskuerrolle, mens politikken overlates til byråkratiet.

Alternativet til venstresiden mislykkede strukturpolitikk for jordbruket, er ikke høyresidens tollkutt og lettvinte markedsløsninger. Det trengs nye ideer og en ny kunnskapsbasert landbrukspolitikk som evner å oppfylle de politiske målsettingene med norsk matproduksjon. Det er både realistisk og nødvendig hvis nedbygginga av norsk matproduksjon skal stoppes. Dette bør være overskriften i arbeidet med en ny landbruksmelding.