Korsbæreren

En disig og kjølig januardag står jeg i en sliten bakgård i Toftes gate. Jeg har en avtale med Tom Charlie Melbye, og jeg leter etter leiligheten hans. Jeg spør to unge kvinner som kommer forbi, og den ene svarer: «Han med skjegget og den store hatten bor der i oppgangen i andre etasje.» Hun peker mot døren.

For noen dager siden fant jeg fram til hans lille, slitte hytte i skogen nordøst for Vellet, men alt var stille der. Et teppe av snø lå rundt huset og viste at Tom ikke var der nå lenger. Jeg kom i snakk med Ragnar Moe, og han forklarte at Tom nå holdt til i morens leilighet i Toftes gate. Moren hans døde nå i november, etter et lengre sykeleie. Jeg dro dit ned en ettermiddag og lette i alle oppganger og bakgårder, men fant ikke Tom med det samme. Men så, i en bakgård noe lenger ned, så jeg en kar som kom ut og tømte søppel i en dunk. Jeg kjente ham igjen, det var Tom ... Han var tynn, ikke så høy, og han var hårete, markert, og noe blek i ansiktet. Vi snakket sammen og avtalte å møtes noen dager senere ...

Jeg går til døren som de unge kvinnene pekte på, og fortsetter opp den slitte og støvete trappen til annen etasje. Tom åpner døren med én gang, og snart sitter vi ved bordet i stuen. Det er varmt der og dempet belysning. I rommet ser jeg gamle møbler, bilder og andre ting som er samlet gjennom et langt liv. Rett utenfor hører jeg bruset fra trafikken. «Jeg bor her nå og rydder opp etter mor som er død,» sier Tom. «Det er mye som skal ordnes og gjøres.»

Jeg forteller litt om meg selv, og hvorfor jeg gjerne vil snakke med ham. «Vi er jo begge maridøler», sier jeg. Han får plassert meg i den riktige sammenhengen, men så spør han hvorfor jeg vil snakke med en raring som han. «Jeg vil gjerne snakke med folk med ulik bakgrunn og livserfaring,» svarer jeg. Tom ser på meg. Han har en klar tale og er glad i å snakke om livet og tiden i Maridalen ...

«Jeg ble født 31. juli i 1951, så jeg er snart 50 år,» begynner han. «Vi bodde først i Schübelers gate bak Tøyen skole. Jeg var 4 ½ år da vi flyttet til Maridalen. Barndomshjemmet mitt var Høgås, den innerste hytta i Kasaskogen, øst for Vellet. Det var også barndomshjemmet til far, Carl William Melbye. Min mor, Grethe Melbye, og far ble skilt da jeg var 15 år.» Jeg ser for meg hytta Høgås som ligger avsides og fritt til, med utsikt østover mot Dausjøen. Jeg gikk dit en dag og så da at den nå restaureres. Også de andre hyttene der ser noe slitte og slitne ut.

«Far gikk også alle årene på Maridalen skole, og folk kalte ham Lalla. Han var flink til å plystre, og han var en danseløve på Vellet når det var fest der. Far var flink til å ta med meg og søstera mi, Alice, på tur i skogen. Naturkjærligheten blir lagt i barndommen, vet du ... Far var på en måte et naturmenneske. Når han plystra, så svarte fuglene ... Far jobba blant annet på Emaljeverket og som utkaster på Lompa, Sinsenkroa og Ekebergrestauranten. Far lever ennå han ...

Da jeg var liten, lekte jeg med trefly som beveget seg på en løpestreng. Da TV-n kom, gikk jeg til Skredderstua og fikk se barne-TV i stua til Per Pedersen. Jeg hadde god kontakt både med Per, Jenny og Solveig, og Hans Hjelkrem var min lekekamerat. Jeg husker jeg var på Kasa når de slakta ved juletider. Slakteren dro rundt på gårdene, og jeg kan ennå kjenne lukta av gris når de skåldet den og hengte den opp. Jeg så også at de hogde hodet av hønene ...

Jeg gikk på Maridalen skole i 7 år og hadde Hindbjørgmo og Karlsen som lærere. Det var ei fin tid, jeg likte meg godt på skolen. Den var liten, og det var god kontakt mellom lærere og elever. Jeg gikk i klasse med Steinar Skolseg, Solveig Pedersen og Harald Indgjerd. Harald gikk ofte og dro på lillebroren sin, Bjørn. Jeg var med dem hjem av og til ... Da fikk jeg elgkarbonader av hu Bergljot ...

Jeg og mange med meg husker med gru tannlegebussen som kom til skolen. Vi satt der bak et lite forheng og fikk med oss alle lukter og lyder, og tannlegen bora og bora ... På skolen hadde vi gymnastikk ute, og det hendte at vi så elg på nordsiden av skolen.

Liv Johanne Monsrud, hu Lilla, gikk ett år under meg på skolen. Jeg kikka på henne av og til, hun var så pen ... En gang fikk jeg henne med på kino på Eldorado, men jeg var så sjenert ... Jeg var som ei julestjerne i fjeset ...

Etter Maridalen skole begynte jeg på Sandaker videregående skole. Men vi flyttet til Ryen og senere hit til Grünerløkka. Jeg prøvde meg på videre skolegang, men brøt så over tvert ... Mor og far ble skilt, og i ungdomsårene hadde jeg mange forskjellige jobber rundt omkring i byen ... Jeg var aktivitetsleder på Tøyen fritidsklubb i 1 ½ år, og jeg arbeidet som bud og blomsterdekoratør, i barnehage, i fritidsklubb og i bokbinderi, og hadde også jobb på Sønnak, Bjølsen Valsemølle og Emaljeverket. Jeg har også gått på Skjeberg folkehøyskole, på dramalinja. Da var jeg 28 år og eldst på skolen ... I 1972 fikk jeg en gutt, Odd Ivan, sammen med Synnøve. Han blir 29 år snart og jobber på Hovden i Telemark. Da han var liten, bodde vi her, med barnevogn og alt sammen ...»

Det blir en liten pause i vår samtale, jeg hører den jevne duren av biler utenfor, og noen ringer Tom på mobilen ... Fra taket henger den nakne lampen over bordet og kaster et skarpt lysskjær ut i det dunkle stuerommet. Tom sitter i skyggen, utenfor lyskjeglen, men jeg ser ham godt der han sitter med sitt frodige og rufsete skjegg, furet og merket i ansiktet ...

Så fortsetter han med klar og sterk stemme: «Jeg kom på kjøret, vet du. Jeg levde et slags dobbeltliv ..., rusa og nykter om hverandre ... Jeg kasta bort nesten halve livet mitt på rus og dop i byen, men etter mange år med hardt kjør kom jeg meg ut av det. På det verste brukte jeg omkring 2000 kroner dagen på rus! Men jeg hadde et godt nettverk omkring meg, familien min og folket i Maridalen. Hvis jeg ikke hadde hatt det, så hadde jeg gått til grunne. Familien har stått last og brast med meg; døra har aldri vært lukket, selv om jeg kom møkkete og rusa hjem. Jeg har mye å takke min mor og søster for ... Folket i Maridalen har også betydd mye for meg. Jeg var alltid velkommen i Maridalen; det var ingen som vendte meg ryggen eller fornekta meg. Jeg har alltid hatt en åpen dør på Hauger gård. Der spadde jeg møkk, og det var hester i stallen. Snorre Skolseg lot meg flytte inn i hytta. Det var han som ga meg nøkkelen, og han fulgte meg ikke med falkeblikk. Jeg har også mye å takke Steinar for ... Jeg har hatt den hytta i 26 år nå. Hytta og alle turene i skog og mark bidro til at jeg kom meg på beina igjen. Jeg skulle ikke dra med meg folk fra Vaterland på hytta, og skulle også unngå rusing. Den var mitt lille krypinn og fristed på jorden når det stormet som verst. Jeg var 2–3 måneder i byen, så vendte jeg tilbake til Maridalen og hytta mi ... Det må være noe som fyller tomrommet etter rusen; folk du kan besøke og snakke med, folk som støtter deg uansett. Du må ha en returmulighet ... Jeg beholdt de vennene som var nykter ..., de støtta meg ... Jeg har vært åpen om livet mitt, jeg har sagt det sånn som det er, og da viser også folk deg tillit ... Jeg har fått nye venner, og det skapes bånd eller lenker som er ubrytelige ...»

«Skogen og Marka har også betydd mye for meg,» fortsetter Tom ivrig. «Jeg var på mange fine turer både i barndommen og senere, da jeg var på kjøret ... Kjærligheten til skogen og Marka fikk jeg i ung alder. Vi bodde jo midt i skogen og lærte mye bra også på skolen. Vi bygde gapahuk og lærte å klare oss ute i naturen alene. Far sa at vi ikke skulle bryte alle kvistene av et tre, for det kommer ei slekt etter oss også. Jeg fiska i Dausjøen før i tida. Far hadde teiner der, og vi fikk både abbor og ørret. Om vinteren pilka vi på isen. Jeg har sett gaupe to ganger. En gang skulle jeg ta ned et grantre bak Høgås, det var ved 4–5 tida om morran. Da så jeg gaupa som lå oppe på granleggen, det var et ungdyr. Vi fikk bra med fisk før i tida, ofte hadde vi en plastpose full av abbor med hjem. Ved Fagervann er det pent, men det er lite fisk der ... Det er vel for surt ... Det er mye som har forandret seg nå. Ved Øyungen er det så mye folk nå, og det blir mye søppel og dritt. Det skulle vært toaletter ved flere av vannene.»

«Hvilke andre steder i Marka søkte du til, da?» spør jeg litt nysgjerrig. «Jeg gikk flere turer innover til Smalstrøm og Hakloelva,» svarer Tom. «Der er det så stille og fredelig, og fisk er det også der. Jeg gikk dit ofte alene, for da kom jeg nærmere inn på naturen. Jeg gikk i mitt eget tempo og spiste når jeg var sulten. Jeg var min egen herre og levde på naturens premisser. Jeg har også gått over hengebrua ved Bjørnsjøhelvete. På skiltet der står det at du må gå på eget ansvar.

Jeg dro også innover skogen når jeg ville bort fra byen og problemene. Noen ganger dro jeg før rustrangen kom over meg. Da fisket jeg, plukket sommerens blomster og sov ut under de kvisttunge graner ... Det var en fin tid ... Det hender jeg går lange turer; jeg kan ta T-banen til Midtstua og gå tilbake over skogen mot hytta mi i Maridalen. Det er godt å gå slik, la tankene fare og se på naturen omkring seg. En vinterkveld i måneskinn møtte jeg flere elger på min vei.»

Jeg blir noe forundret der jeg sitter. Tom har også søkt innover til Hakloelvas stryk og stille loner; han har søkt innover til skogens dype ro og stillhet, der ingen mennesker kan skade deg eller såre deg ... Kanskje har han sett fossekallen der i stryket, nøkkerosene som blommer i elvekanten, og tatt den glinsende auren når dagen gikk mot kveld ... Ja, kanskje har han også hvilt seg under den store grana med de brede vingene ... Tom er nok også en naturelsker og vandrer på skogens sti. Han har opplevd naturens gjestfrihet og fornyende kraft ...

«Hytta mi i Maridalen døpte jeg Musebo,» fortsetter Tom. «Den ble bygd i 1926, og jeg har hatt den nå i 26 år. Det var en dårlig hytte, men jeg har satt inn nye dører og ordnet en del andre ting. Den er bare sommerisolert, og jeg har ikke hatt strøm. Jeg henta vann fra en brønn eller tok med vann på plastkanner. Så sanka jeg ved, så jeg kunne fyre i ovnen. Det var et tøft liv, men jeg leste aviser og fulgte med politisk, og jeg hadde batteri-TV. Det var mye mus der, og jeg satte opp mange feller. Men noen mus ble mine venner ... En mus jeg kalte Mustafa var der i lang tid, jeg ga den gulost og pratet med den ... Jeg tror den beskyttet meg ... En gang jeg hadde vært på fest, satte jeg klokka til å ringe, så jeg kunne stå opp og legge i ovnen. Det var hard vinter og minus 24 grader ute. Jeg våkna i soveposen tidlig på morran av at det var kaldt, og soveposen fikk jeg ikke opp på grunn av ising. Det var minus 26 grader inne i hytta. Jeg pusta på glidelåsen og fikk den opp etter hvert. Men da jeg skulle ut, sto det en elg på trappa med forbeina oppe på verandakanten ... Jeg måtte åpne et vindu for å pisse ...

Jeg disponerer hytta ennå, og jeg vil gjerne bruke den i helgene og om sommeren. Jeg savner hytta ... Alle årstidene har sin sjarm i Maridalen, men våren er fantastisk fin der ... Det er en sjelden fin opplevelse å gå stien nedover fra hytta og se dalen som åpner seg foran deg. Utsikten nordover dalen fra Låkeberget er også vakker. Da får begrepet 'skaperverk' en mening, og vi forstår dikterens ord: 'Kom til den fagre Maridal'. Jeg søker alltid tilbake til Maridalen, denne trangen til å oppleve barndommens dal vil være med meg til jeg ligger i graven.»

Jeg drikker litt kaffe mens jeg hører på at Tom forteller. Han røyker mens han snakker åpent og lett, og han ler ... Jeg blir både forundret og imponert over det mennesket som sitter foran meg. Tross all elendigheten han har sett og opplevd, så har han beholdt humoren og latteren ...

«De menneskene jeg har størst respekt for her i verden, er folkene i Frelsesarméen,» fortsetter han mens han ser rett på meg. «Jeg har opplevd at de hjelper rusmisbrukerne; nå hjelper jeg Frelsesarméen i deres arbeid. De viser hva Bibelen betyr i praksis – nestekjærlighet. Der er alle mennesker like mye verdt, og de løper ikke etter deg og slår deg i hodet med Bibelen. Men de hjelper deg og veileder deg når du spør sjøl. De er ikke som Jehovas vitner. Njaal Djurhuus og kona hans, Erna, er enestående mennesker. Han er fra Færøyene ...

I Urtegata, på nedsiden av Hersleb skole, holder Fyrlyskorpset til Frelsesarméen til. De skal være en fyrlykt for de som trenger det, slik som Jesus var. Der, i Urtegata er det matstasjon hver dag mellom klokka 9 og 12, men ikke i helgene. De har fått ny suppebuss også nå, og suppa er så god at Brimi var der og spurte etter oppskriften ... Frelsesarmé-folkene vasker tøyet for rusmisbrukerne. Rusmisbrukerne får også varm mat og te, og de kan dusje der. Det er lege der en gang i uka, slik at de som vil, kan få en legesjekk, og de har også metadontilbud. Hos Frelsesarméen kan de hjelpe deg med søknader, og det er ulike aktivitetstilbud som fotball, silketrykk og sommerturer på sjøen. Det er viktig at rusmisbrukerne er påpasselige med hygienen, for å unngå betennelser og slikt. De som bare vil ha en å prate med, får også det.

De siste seks årene har jeg vært med nattpatruljen til Frelsesarméen på julaften. Vi deler ut frukt, konfekt, kaffe, te og varme ulltepper, og gir de som trenger det, en utstrakt hånd. For mange er jula den tyngste tida, selvmordsstatistikken viser det ... Jeg har også jobba frivillig for Frelsesarméen både på kjøkkenet, med servering ute om sommeren og med oppussing og andre forefallende arbeider. Både Frelsesarméen og Evangeliesenteret har suppebusser. Suppebussen til Evangeliesenteret, der Lise og Ludvig Karlsen er foregangsmennesker, er åpen mellom klokka 12 og 14. De retter seg først og fremst mot alkoholiserte rusmisbrukere. Også Blå Kors gjør mye godt, men der må du være mer nykter. Hos Frelsesarméen kan du være så full du vil, der blir du bært inn ... Jeg har også vært med på Blå Kors og hos Henning Holstad flere ganger i jula. Der er det koldtbord hele døgnet og julemiddag og julegaver, og det er tre sovesaler. Disse tilbudene i jula er et være eller ikke være for mange.

Kommunen gjør altfor lite i dag. De legger ned fritidsklubber og vil ha rusmisbrukerne bort fra gata. Det meste av hjelpen som rusmisbrukerne får, er basert på frivillig arbeid. Men dette er et samfunnsansvar og bør ikke være basert på veldedighet ... Det er politisk vilje og mot som mangler.

Jeg har vært med på Frelsesarméens nærradiostasjon mange ganger, og også i programmene 'Holmgang' og 'Lønning og Staff'. På nærradiostasjonen har vi program hver jul, der vi snakker om året som har gått og forventningene til det nye. Vi har også hatt naturprogram, turstiprogram og innslag fra hytta mi og Dausjøelva. Jeg har også drevet reklame for Maridalsspillet. I 1995 ble det tredje juledag på NRK1 sendt et program kalt 'Onkel Toms hytte'. Det var på 'Sosialkanalen' og handlet om meg som menneske. Programmet hadde 960 000 seere. Det var bare 'Grevinnen og Hovmesteren' som slo det i seerantall; det hadde 1 mill. 60 000 seere ...

Jeg vil ikke være hykler, så jeg kaller meg ikke kristen. Men jeg har ei tru, og jeg har beholdt barnetrua mi ... Jeg er ingen kirkegjenger, men jeg har lest i Bibelen og kan mine vers ... Jeg står i statskirken og har døpt sønnen min, og jeg tror at det er en mening med livet; det er staket ut allerede når du blir født ... Jeg tror på noe bedre etter døden, jorda er som en bensinstasjon der du samler krefter før du drar videre ... Jeg har ei gudstru, når du er ute i naturen blir den klarere for deg. I skogen får du mer tid til tankene dine om livet, døden og Gud; det er som å flyte på ryggen i ei elv ... I byen er det mer oppjaget; du skal over ei gate, passe deg for biler, og du møter venner ... Da er det ikke tid til slike tanker.»

Vår samtale penser igjen inn på Maridalen, og Maridalsspillet som har vært viktig for Tom. «Jeg har vært med i alle spillene helt siden starten,» fortsetter Tom. «I 'Svartedauen' er jeg korsbæreren som går foran med korset. Det er et gjennomgangstema i stykket, og det begynner med det ... Når jeg senker korset, så synger koret. Maridalsspillet profilerer dalen på en fin måte, og både spillet og gudstjenesten ved kirkeruinene er vakre begivenheter. Det er ofte mye folk der, og et finere sted finnes vel ikke ... Vannet, åkrene og skogen omkranser det hele på en sjelden fin måte. Det er bare jeg som har bært korset! Av Spellaget i BUL fikk jeg Olavskorset; et fint smykke som jeg kunne henge rundt halsen. Det var 25-års jubileum for meg i Maridalsspillet, og jeg fikk blomster også ... Jeg ble helt rørt ... Der møtte jeg også datteren din, Irene. Hun er jo så flink til å kvede.

Maridalsspillet besto opprinnelig av trilogien 'Kirkebyggeren', 'Kirkesølvet' og 'Svartedauen' av Engelstad, men nå de siste årene har vi spilt en kortversjon av 'Svartedauen'. Vi har også vist syngespill, basert på Asbjørnsen og Moes eventyr og 'Sancthansnatten' av Henrik Ibsen. Jeg er glad for å være med på Maridalsspillet, da treffer jeg også mange venner.» Lampen over bordet lyser fortsatt opp der vi sitter, det er varmt, og røyken har lagt seg tett i rommet. Med ett hopper en svart-hvit katt opp på fanget til Tom. «Den katta er 14 år,» sier Tom. «Den er skeptisk overfor fremmede, så den holder seg til meg.» Tom viser meg så selvlagde bilder på veggene, og han sier han liker å lese bøker.

«Er du sikker på at du er ferdig med rusen?» spør jeg ham. «Det er jeg definitivt ferdig med,» svarer han bestemt. «Nok er nok – det er et tilbakelagt kapittel. Det har tatt meg mange år å komme dit jeg er i dag, det har vært både slit og smerte ... Jeg er blitt mer voksen med årene også, og jeg vil ikke rive dette ned igjen. Jeg kan hilse på den gamle gjengen ved elva, men jeg har fått trua på meg selv, så jeg sprekker ikke. Jeg vil heller ikke svikte folk som tror på meg. Jeg har et barskap hvor det står en flaske whisky, den kan jeg la stå der nå. Men jeg kan også skjenke i et lite glass og prøve meg selv ... Jeg klarer det nå ..., det er jeg som er sjefen over alkoholen.

Jeg har svikta, støta og såra mange mennesker på min vei, men nå vil jeg gjøre noe av det godt igjen ... Jeg betaler tilbake noe av min gjeld her i livet ... Jeg tilbyr meg selv på en måte i Frelsesarméens arbeid ...

Jeg skammer meg ikke over fortida mi, jeg går ikke i bakgatene, jeg vil gå med rak rygg og vise styrke og stolthet ... Heldigvis er jeg ikke plaget av tungsinnets svøpe. Humoren og latteren vil jeg ha med meg, selv om det av og til kan være svart humor. Det er jeg selv som har skylden for problemene. Jeg hater ikke, og er ikke ensom. Jeg har mine venner og min søster, Alice ... For å overleve må en tenke på positive ting, være nysgjerrig og undres over alt det fine i livet, og det er tillatt å gråte. En må ha noe av barnet i seg og passe på at lyset som brenner i en, ikke slokner.

Nå leverer jeg blomster og gjør annet arbeid for en blomsterhandler. Jeg har noe å gjøre, så jeg ikke blir sittende og gruble for mye. Jeg vil ha tingene litt på avstand nå, det er ikke så lenge siden mor døde. Jeg vet ikke ennå om jeg får overta leiligheten. Nå får jeg 7300 kroner måneden til husleie, reise og mat til meg og katta ... Husleia her er 1560 kroner måneden nå, men Grünerløkka blir et stadig mer populært boområde. Vi får se hva det blir til ...»

Jeg reiser meg og takker for at han ville møte meg. Han følger meg til døren og ser at jeg går ned den slitte og slitne trappeoppgangen. Tom imponerte meg virkelig. Mennesket må ha uante krefter i seg, slik at det igjen kan komme på rett vei i livet. Og noe av det gledelige er også at folket i Maridalen ikke viste ham ryggen, men ga ham en utstrakt hånd ...