Kjelsås

Kilde: Jahn Børe Jahnsen, fra "Kom til den fagre Maridal", 1972.

Gårdsnavnet er sammensatt av mannsnavnet Kjell (opprinnelig Ketill) og ås. Navnet bringer oss ikke nærmere løsningen på problemet med gårdens alder, men siden den i Oslo Hospitals jordebok fra 1603 nevnes som en Ødegård under store O må den ha vært ryddet før Svartedauen i år 1350. Gården hadde ellers ikke fått betegnelsen Ødegård. Noen nærmere datering er ikke mulig.

I 1648 fikk Johann Garmann skjøte fra Kronen på «en øde plass kallet Kjeldaas» av skyld 1 lest kull som hadde tilhørt Oslo Hospital. I 1670 selger Garmann «et skogstykke Kielldzaassen» til Anders Jenssøn O. Av senere eiere skal vi ikke nevne alle, bare den kjente Erieh Mogenssøn til Linderud som eide Kjelsås fra 1718 til 1724 og fra 1731 til 1745.

Etter 1873 har gården vært i familien Walstads eie. Idag er det nesten intet igjen av gårdens jordvei. Villaer og blokkbebyggelse omgir gårdstunet på alle kanter. Hovedbygningen – oppført i 1780-årene – står fremdeles. Huset er høyt og smalt med innebygd svalgang, opprinnelig i begge etasjer, men nå er det ikke meget igjen av den i første. Gårdsfasaden er nå endel forandret, men har opprinnelig hatt en meget regelmessig og vel avveiet karakter. Det er to symmetrisk plasserte innganger og på midten to vindusakser sammenkomponert med en liten gavl. På hver side utenfor inngangene er det også en vindusakse. Det er bevart meget gammelt utstyr, deriblant et praktfullt dørbeslag, interessante vindusdetaljer, osv. Oppe i annen etasje skal det være et par velpleiede interiører. I hagen har det ligget et meget aparte lysthus. Det var åttekantet, men med firkantet mansardtak båret av fire søyler. Det synes utvilsomt å være en etterligning av Bernt Ankers berømte lysthus på Sommerro. Han kjøpte etter kronprins Fredriks besøk i 1786 æresporten som hadde stått på Stortorvet, og bygde av den et to-etasjes åttekantet lysthus med fire søyler som bar et klassisk enteblement med mansardtak. Lysthuset på Kjelsås er altså historisk, men det er selvfølgelig meget enklere enn det Ankerske og bare i én etasje. Da lysthuset var meget forfallent, ble det i siste liten flyttet til Norsk Folkemuseum, hvor det ligger lagret.