Kampen mot gjengroingen – og tap av arter, kulturarv, historiske spor, produksjon og opplevelser!

Storblåfjær er indikatorart for gamle slåtteenger. Den kan ikke formere seg med utløpere, og frøene er kortlevet. Storblåfjær er derfor sterkt truet av gjengroing av "gamle kulturmarker". Foto: © Arild Andresen

Vi kaller hevdet gammel kulturmark, med tusenårige røtter, for "naturens stavkirker". Med dette forteller vi at våre mest verneverdige gamle kulturmarker er natur, men naturen er kulturbetinget, og samtidig er de også verdifulle kulturminner.

Det kulturbetingete landskapet avspeiler naturvilkår, samfunnsforhold og historie, og har gitt inspirasjon til våre kunstnere i form av musikk, klær, malerkunst, litteratur, byggetradisjoner, mattradisjoner og dans, men også til idrett og friluftsliv. Kort sagt: Dette landskapet er basis for vår nasjonale natur- og kulturarv, som gir oss stedstilknytning og identitet, og er en uerstattelig del av Europas samlede kulturarv – "the glory of Europe". I et Europa der mange landskapstyper er ødelagt eller forsvunnet, kan det norske kulturlandskap, med sin varierte natur og kultur, og som fortsatt har store økologiske og kulturhistoriske verdier, tjene som referanseområder og levende historiebok.

I norsk naturvern er det vanlig å skille mellom vern av natur i naturtilstand, og vern av kulturbetinget natur, der vernemotivet er en bestemt kulturtilstand, f.eks. en skjøttet slåttemyr eller en havnehage. Vern av biologisk mangfold forutsetter derfor ikke bare vern av såkalt uberørt natur, men også vern av kulturmarker, samt kunnskaper om hvordan vi skal skjøtte dem. Det nyopprettede Mellomkollen naturreservat er et eksempel på natur som skal få utvikle seg fritt uten menneskelig påvirkning, mens engene rundt Blankvann, størstedelen av Maridalen og Slåttemyra i Nittedal, er avhengig av riktig skjøtsel for å ta vare på formålet med vernet.