Kaare og Bjørg Tømte

En dag midt i september stopper jeg ved Glitrehaug (Glitreheim ifølge Statens kartverk) ved Gamleveien i Maridalen. Jeg skal besøke Kaare og Bjørg Tømte, som jeg har kjent i mange år. Lauvskogen har fått høstens gulskjær, og det ligger tett i tett med blader på marken. Over Turterjordene ligger et tynt slør av morgendis. Slike tidlige høstdager viser Maridalen seg fra sin beste side.

Da jeg svinger av veien, ser jeg at det også i år ligger store stabler med bjørkeved i skogkanten nede ved veien. De kløyvde vedskiene er lagt opp til tørk i store favner. Slik har det vært så lenge jeg kan huske, og hver gang jeg ser veden, vet jeg at Kaare er i vigør og holder på med sitt ...

Nede ved Gamleveien ligger ei stue som kalles Halvorshytta. Det skal også ha vært et jorde her, som kanskje en gang i tiden har tilhørt husmannsplassen Sulua ...

Snart sitter jeg i stua sammen med Kaare og Bjørg. De er godt opp i årene nå, begge to, men hukommelsen er i behold, og Kaare driver ennå harajakt ... Kaare er født i 1921 og blir 87 år 21. oktober. Bjørg er født i 1927 og var 81 år 16. juli. De giftet seg i 1956, og samme året flyttet de til huset her på eiendommen Glitrehaug, som Kaare kjøpte i 1948. For meg er Kaare og Bjørg både maridalsfolk og nordmarksfolk. De har nå bodd i Maridalen i mange år, men de har slektsbånd til både Sandungskalven, Tømte og Bjørnholt, og Bjørgs foreldre drev plassen Liggeren i flere år ...

"Min far, Thorbjørn Ruud (1905–1963), kom fra Oslo, og han begynte å kjøre tømmer for Løvenskiold allerede som 16-åring," forteller Bjørg. "Mor og far giftet seg i 1926, og de fikk leie den ene leiligheten på Blåsås her i Maridalen. Den første tiden var far med andre drivere, men etter noen år fikk han egen hest og kunne da drive for seg selv. Han stallet opp hesten sin på Møllerstua. Det var Gudbrand Maarud som forpaktet Blåsås på denne tiden, og også han kjørte tømmer oppe i Kamphaugliene.

Jeg er født på Blåsås," forteller Bjørg videre. "Vi bodde der til 1940, da vi flyttet til Liggeren, nord for Øyungen. Der bodde vi fram til 1952, da vi flyttet tilbake til Blåsås fordi far da fikk forpakte gården."

Mor til Bjørg, Berthe Marie Ruud (1909–1992), har slekt langt tilbake i Nordmarka. Hun er datter av Hjalmar Gustavsen (1882–1969) fra Bjørnholt og Gina Larsdatter fra Katnosdammen. Berthe vokste opp på Stryken.

Hjalmar var sønn av Gustav Børjesen (1848–1931) og Marie Eriksdatter fra Gjerdingen, som var brukere på Bjørnholt fra 1880 til 1921. De fikk i alt 13 barn, som har satt sitt preg på Nordmarka og Maridalen.

Hjalmar Gustavsen ble bomvokter på Bomstua ved Sandermosen. Bjørg forteller at hun var mye på Bomstua hos besteforeldrene. Hjalmar arbeidet hos Løvenskiold, men han kjørte ikke tømmer. Han var smed og smidde redskap til de som holdt på med vei- og elvearbeid. Han var også bygdeslakter, og elgjeger og slakter hos Løvenskiold-Vækerø. Hjalmar og Gina fikk i alt syv barn. Det var derfor nok å gjøre med barnepass og husarbeid.

Kaare er sønn av Eugen Hansen (1892–1927) fra Tømte i Nordmarka og Anna Adolfsdatter Jensen (1898–1983) fra Sandungskalven. Anna ble senere vaktmester på Maridalen skole.

Eugen var sønn av Hans Hansen (død 1905) fra Eidskog og Andrine Andreasdatter (1850–1940) fra Trehørningen, som drev Tømte i mange år. Hans Hansen var tidligere forpakter på Fortjernsbråten, og Kaares far var født på Fortjernsbråten. Etter at mannen døde, var det Andrine som drev plassen Tømte fram til 1937, da sønnen Herman og datteren Margit tok over. Margit Tømte ble gift med Ole Adolfsen Jensen fra Sandungskalven, og de bosatte seg senere på Fredrikstad, ved Ørfiske. Sønnen deres, Georg, ble en viden kjent skiløper, og datteren Edel ble gift med trekunstneren Hans Åsland, og de bosatte seg i Maridalen.

Anna, mor til Kaare, var nest eldst i barneflokken og eldste datter på Sandungskalven. Da hun var ung, var det omgangsskole i Nordmarka. Det var åtte uker skole i året, og de lå borte en uke om gangen. Hun har fortalt om sin første skoledag, da hun var syv år gammel. Om vinteren måtte faren følge henne rett over åsen og til skolen på Katnosa. Noen steder var det bratt og ulendt, men Adolf hadde med tau som han dro henne opp med.

"Jeg var bare 13 år da vi flyttet til Liggeren," fortsetter Bjørg. "Jeg hadde ungdomstiden min der på den avsides og veiløse plassen. Jeg var 24 år da vi flyttet tilbake til Blåsås. Far kjørte tømmer med hest for Løvenskiold, og det hendte at han hadde to hester og ekstra kjørekar med seg. Han hadde drifter inne ved Helgeren, Myrtjernet, Gørjene og her ved Liggeren og Tømte.

Vi hadde fem–seks kuer, hester, griser, høner og kaniner, så det var nok å gjøre, og vi var sjølberget med både melk, smør og kjøtt. I tillegg til dette hadde vi servering for turfolk i helgene og overnatting for turister i påsken og i sommerferien. I slåttonna om sommeren var det viktig å høste så mye gras som mulig. Vi hadde slåmaskin som vi brukte der vi kom til på vollene, men det var mest ljåslått mellom steiner, skrenter og busker. Vi høstet også gras på starrmyrene og drev med lauving av trær."

For meg er Liggeren en kjær og kjent plass i Marka. Det var bare fem–seks kilometer fra Nordbråten i Maridalen, der jeg vokste opp, og til Liggeren. Folket på Liggeren var våre naboer, og jeg har mang en gang gått forbi den gamle plassen på mine vandringer i Nordmarka. På skiturene var det godt å komme innom Liggeren og Tømte for å kjøpe seg litt drikke.

Ordet "ligger" skal være et gammelt ord for slottsforvalter. Liggeren er en av de første kjente plassene i Nordmarka, og den gikk tidlig over fra seter til bebodd plass. Det gamle navnet på plassen er Haugseter under Haug gård i Vestre Aker. Det fortelles at Peder Larsen Liggeren var forpakter fra 1814 til 1861. Etter Peder overtok Gulbrand Olsen fra Grønstad på Jevnaker forpaktningen fram til 1905. Datteren til Gulbrand Olsen, den fagre Inga fra Liggeren, var tegneren Olaf Gulbrandssons første kone.

Etter Gulbrand Olsen kom slektningen Ludvik Johansen, og så overtok svigersønnen Johannes Hermansen og hans kone Ingeborg Ludviksdatter og drev stedet fram til 1940. På denne tiden var det et aktivt skimiljø på Liggeren, med blant annet Gunnar og Asbjørn Hermansen og brødrene Elgstøen og Slagteren. Etter familien Ruud kom Marius Jakobsen fra Lommedalen til Liggeren. Han og hans familie var der til 1961, da John Jensen fra Tømte tok over og forpaktet et par år. Så ble jordveien på Liggeren tilplantet, på forstmester Børresens initiativ, men dette viste seg å bli mindre vellykket. I dag er en stor del av jordveien ryddet for skog, slik at de gamle vollene igjen kommer fram. Kanskje om noen år vil det beite dyr på de bratte jordene?

"Thorbjørn var ikke så store karen, men han var sterk og rask og lett på foten, noe som kom godt med i tømmerskogen," forteller Kaare. "Men én gang gikk det galt ... Det var snøvinteren 1951, da han drev alene inne ved Helgeren. Han var så uheldig å brekke benet ... Det var trangt og ulent der inne, og han måtte håndsnu doningen ved lunna. Oppe på lunna var det et tak av snø, så han måtte ta stokker nederst i haugen og løfte dem inn på doningen. Men så datt det ned en stokk som han fikk over benet. Thorbjørn holdt hodet kaldt; han satte seg på bukken og kjørte hjem til Liggeren. Jeg husker vi måtte bære'n inn ... Hu Berthe tok så over hesten og kjørte'n Thorbjørn over Øyungen og ned til Nordbråten. Der ble det ringt etter sykebil, og Thorbjørn ble kjørt til sykehuset, der benbruddet ble gipset. Han ble liggende der en stund for at bruddet skulle gro, og han øvde seg opp til å gå på gipsfoten. Da han ble sendt hjem igjen, gikk han på det vonde benet fra Skar til Liggeren ...

Det gikk heldigvis bra; muskulaturen var i orden, og Thorbjørn ble etter hvert full arbeidskar igjen. Men da våren kom, måtte han få gjort seg ferdig med drifta. Jeg og Georg på Tømte, som også hadde hest, var med han på fritida og fikk kjørt tømmeret fram til elva. Der stod Thorbjørn på gipsfoten sin og staket slipen ned hellinga til elva, slik at den skulle bli tatt med når fløyta gikk ... Han var en hardhaus ..., Thorbjørn."

Jeg ser ennå for meg Thorbjørn og Berthe. Jeg var bare syv år da de flyttet fra Liggeren, men de ble våre venner på en måte ... Berthe var kraftig og sterk. På Liggeren arbeidet hun som en kar med både slått og husdyr, og hun bar mange tunge ryggsekker fra Skar og hjem igjen. "Nei, hun var ikke mørkredd," sier Kaare. "Hun var tøff. Hun heiv den tunge sekken på ryggen og tok to 5-liters parafinkanner i hendene, og så ga hun seg i vei innover skogen ..."

Bjørg forteller at foreldrene av og til sendte henne til butikken på Rugda i Maridalen. Etter handleturen hos kjøpmann Johansen kunne sekken veie 15 kilo, og det var tungt å bære for ei ung jente. Det var langt å gå oppetter Øyungselva, men da hun kom til Øyungen, kunne hun ro båt over vannet og inn til Liggerskalven. Derfra var det kort, men bratt vei opp vollene.

Bjørg kommer med kaker og kaffe, og det blir en liten pause i vår samtale. Gjennom det store vinduet mot syd ser jeg lysets fargespill i høstens blader. Der ute sitter det også en trofast harehund og ser inn til oss ...

"Mens jeg bodde på Blåsås, gikk jeg i 1.–5. klasse på Maridalen skole," fortsetter Bjørg. "Og da vi kom til Liggeren, gikk jeg 2–2 ½ år på Bjørnholt skole. Jeg hadde fast følge til skolen med Sverre, Kaares fetter fra Tømte. Han var født i 1929, så han var bare et par år eldre enn meg. Vi måtte gå om Gåslungen og Rottungen, og det var lang vei, men heldigvis gikk vi på skole bare annenhver dag ... Jeg gikk i samme klasse som Kåre og Reidun Bonna, og jeg husker også Jorun Bonna og Bjørg Bjørnholt. Vi hadde lærer Noreng på Bjørnholt. Da vi flyttet tilbake til Blåsås, etter tolv år på Liggeren, ble det ikke noe mer skolegang på meg. Jeg hadde nok av arbeid på Liggeren og Blåsås sammen med mor og far. Men fra 1953 til 1957 jobbet jeg på Tandberg Radio på Kjelsås. Kaare og jeg giftet oss så i 1956, og i 1957 ble Tor Erik født. Datteren vår, Marianne, bor nå i Sveits. Vi er så heldige å ha fem barnebarn ..."

"Tove, søsteren min, ble født i stua på Liggeren," forteller Bjørg. "Det var i 1942, så det er 15 års forskjell på oss to. Vi prøvde å få tak i Margit på Tømte, men hun var i skogen. Det lyktes oss så å få tak i tante Maria på Gåslungen, hun var tanta til mor og gift med Edvard Gåslungen. Han kjørte tømmer for Løvenskiold, men en dag han var på vei hjem fra skogen, så døde han. Det var et av de første årene vi var på Liggeren. Tove døde i 1989, bare 57 år gammel."

Jeg lar tankene gå tilbake i tiden igjen ... og ser for meg Berthe og Bjørg på Nordbråten. Når de skulle til byen, hendte det at de tok en kaffekopp med mor på kjøkkenet. De hadde også byklærne sine på Nordbråten og skiftet til dette før de tok bussen til byen. På Nordbråten var det også før i tiden telefonsentral for den sydlige delen av Nordmarka, og det var mor som tok imot og satte over samtaler. Det var en stor sveivetelefon, og det hendte at mor måtte formidle samtaler fra folk innpå skogen. Det var ganske primitive forhold etter dagens målestokk, og mange ganger var kommunikasjonen dårlig. Det var strukket en grov ståltråd mellom trærne i skogen, og tråden hang i sneller, slik at det kunne falle trær på ledningen uten at den røk av.

Far og Thorbjørn var begge av det mer stillfarne slaget, og de ble gode venner ... Jeg ser for meg whist-kveldene hjemme i stua, der Kaare, Thorbjørn, Josef og far deltok. De satset 50 kroner hver i potten, og pengene skulle brukes til en ferietur. Etter den tredje svartkoppen kviknet spillet til, piperøyken lå tykk i rommet, og praten gikk livlig om harajakt og elgjakt ... Kaare og Josef var begge ihuga jegere ... I slekten til Thorbjørn var det handelsfolk, og en gang tok de båt langs kysten til Bergen og møtte da noen av hans folk.

En annen gang var de på fisketur til Sølenvika, helt syd i Sølensjøen, der Skog og land hadde feriested. Nå er det Fellesforbundet som har hytter der, og jeg har selv vært der mange ganger opp gjennom årene. Kaare forteller at de dro opp garn fulle av sik, og at de ikke fikk tid til stort annet enn å sette og ta opp garn og rense fisk ... En dag fikk de en stor og stygg fisk på 12–14 kilo, som de ikke visste hva var. De hadde aldri sett et slikt monster før, så han Josef løftet beistet opp over hodet med begge hendene og kastet det med full kraft mot en stor stein ... Det var en lake; det finnes en del av den i Sølensjøen. I Sverige er den en ettertraktet fisk ... Da de skulle hjem igjen, måtte de gå to turer med fiskebør over åsen og ned til Galtensjøen. Der skysset Jo Eggen dem over ...

"Jeg er født på Turter i Maridalen," forteller Kaare. "Det var far og Ole, bror til far, som fikk forpaktningskontrakt på gården. Far begynte som snekker i kommunen, og Ole tok over og drev gården. Det var to leiligheter på Turter, og vi hadde den ene. Jeg var bare seks år da far døde i 1927. Han fikk hjernehinnebetennelse, og det var lite de kunne gjøre med den sykdommen den gangen. Han lå bevisstløs i mange dager før han døde. Han ble bare 36 år gammel. Far var sterk og en dyktig skiløper. Han gikk mange 50-kilometere i Holmenkollen, og en gang fikk han 12.-plass.

Vi var fire stykker i barneflokken: Einar var eldst, så kom søster Ingeleiv, meg selv og til sist bror Olav. Nå er det bare meg som lever. Mor bodde på Turter med oss barna til det ble bestemt at Turter gård skulle rives. Da flyttet vi til Haugermosen, eller Måsan, litt lenger syd i dalen." Dette var på 1960-tallet, da rivningsspøkelset lå over flere gårder og plasser i Maridalen. Da Turter ble fraflyttet, ble vinduene på hovedbygningen spikret igjen med lemmer for å hindre hærverk. I Maridalsboka står det skrevet: "Det var et uerstattelig tap at hovedbygningen på Turter, kanskje den vakreste og mest stilrene i hele Maridalen, ble revet i 1971. Stabburet og drengestua forsvant også. En helt unødvendig rivning som viser det meningsløse i den daværende kommunale raseringsplan. Turter er den eneste av de opprinnelige gårdene i Maridalen hvor selve hovedbølet er borte."

Kaare forteller at fordi faren hans døde så tidlig, så kom besteforeldrene, Adolf og Ingeborg Jensen på Sandungskalven, og onklene hans, til å bety mye for han i oppveksten. "Jeg reiste ofte til Sandungskalven og besøkte besteforeldrene mine og Helge og Gunvor. Jeg var med bestefar i skogen, og det var på Kalven at jeg lærte skogsarbeid og jakt ... Jaktlærdommen som jeg den gang fikk av bestefar og onklene mine, har jeg tatt med meg videre i livet. Jeg har hatt jaktkort hos Løvenskiold-Vækerø i 60 år, og er nå den eldste harajegeren der. Jeg jakter hare og rådyr i Kamphaugdistriktet, mellom Møllerstua og Gåslungen."

Med ett brytes stillheten av harehunden som bjeffer utenfor stuevinduet. Den ser oss og vil ha litt selskap. Jeg har møtt Kaare flere ganger når han kommer syklende langs Nordmarksveien med harehunden sin i bånd. Jeg vet at han i alle år har vært en ivrig harajeger. Jeg er selv en ivrig fisker, men har aldri gitt meg over til jaktens utfordringer. To av de ting jeg har lært i årenes løp er at harajakt nesten er som vitenskap, og at du aldri skal spøke med en harajeger eller elgjeger ... Jakt er for alvorlig til det ... En jeger må, slik som vitenskapsmannen, ha gode hjelpemidler, gode kunnskaper og stor tålmodighet ... Først da blir det resultater ...

"Hva slags hund har du, da?" spør jeg. "Jeg har nå en svart dunker, det er en gammel og god norsk rase", forteller Kaare. "Før hadde jeg en finsk støver, men for sju år siden druknet den i Myrtjernet. Det var blitt tynn nattis på vannet, men lengst i nord er det nesten bestandig åpent vann og råker på grunn av strømmen der. Haren hadde krysset over tjernet på den tynne isen, og hunden min fulgte etter. Men den gikk gjennom isen, og det var umulig for meg å redde den ..., så den druknet ... Det var Arne Baklien som dro'n opp igjen ... Jeg driver på og jakter ennå; det har gått i blodet, vet du. Jeg var ute her forrige da'n, men det er lite hara nå og lite los å få ... Det er ikke godt å si hva det kommer av; vi har ikke funnet noen hara som er død av pest ... Jeg jakter ofte sammen med flere nå; sønnen min, Tor Erik, og Flugsrud er med av og til ..."

Hunden står ute og søyker fortsatt. Så med ett roper Bjørg: "Se, det er et rådyr der ute!" "Hent børsa ...," sier jeg. Men Kaare går bare bort til vinduet, og der ser han bakparten på et rådyr som forsvinner inn i skogen ...

"Da jeg var på Sandungskalven, fiska vi mye sik og røye," fortsetter Kaare. "Bestefar tok mye sik i gangstiden fra oktober og fram til jul. Vi hadde fiskerett og kunne fiske med garn. Garna ble satt om ettermiddagen og tatt opp igjen i grålysningen dagen etter. Vi fikk ofte store fangster, og bestefar saltet ned siken i en stor trebutt og sa at det skulle bli raksik, men ofte ble det vel heller spekasik. Det var bestemor Ingeborg som hadde arbeidet med å gre garna, og det krevde både tålmodighet og ferdigheter. Den gamle sikbutten til Adolf Kalven har vi satt her i haven; vi har fylt den med jord og plantet blomster i den ...

Når isen så vidt hadde krava seg, dro vi ut på røyevarpene og fiska med veamark. Jeg fiska mest røye i selve Kalvesmalet. Der var det grunt ..., bare 1,5 meter, og vi kunne se røya på bunnen. Når isen var blitt sikker, lå vi langflate med stikka og prøvde å lure røya som sirklet rundt der nede. Det kunne være kaldt, men det var moro ... Gangsrøya var en fin fisk, den var rød under buken og hadde hvite flekker ytterst på finnene. Vi fiska også ute ved Bentetangen og Sandvikstangen og ved oset borte ved Katnoselva. Ved elveoset fiska vi både sik og røye; røya fulgte etter siken for å spise rogn.

Vi var 15 fettere fra Marka som fikk leie Gamlestua på Sandungskalven i mange år. Det var godt å komme tilbake dit. Jeg har mange fine minner fra Kalven; mor var jo også født der ... De siste årene leide Kjell Jensen Gamlestua, for han arbeidet i skogen hos Løvenskiold.

De seinere årene har jeg fisket en del sammen med Kåre Svendsen. Vi har en båt inne ved Liggeren og kan fiske med garn i Øyungen. Øyungen er et godt fiskevann, og du kan få fin ørret der. Før i tiden var røyevarpet syd for Storøya en populær fiskeplass om høsten, men de sier at varpet der er ødelagt nå ... Det er blitt for mye søppel, glass og bokser på bunnen. Jeg husker godt at Kåre og jeg en gang fikk en storing i garnet ved torvene nord i Øyungen. Da Kåre dro garnet om morgenen, fikk vi se et flak av en ørret som lå i ei lomme i garnet. Ruggen lå på ryggen og gapte, og jeg ropte til Kåre at han skulle sette finger'n i hue på'n og dra'n opp ... Men det lyktes ikke; ørreten seila ut igjen, og borte var'n ... Det er en åtte–ti år siden nå, men jeg ser ennå ruggen for meg der den ligger i garnmaskene ..."

Tankene mine går tilbake i tiden, til årene 1952–1959, da jeg var elev ved Maridalen skole. Jeg ser ennå tydelig for meg Anna Tømte som den gang var vaktmester på skolen. Hun var alltid der og var et pliktoppfyllende og godt menneske ... Hun måtte tidlig opp om morgenen for å fyre opp i svartovnene på skolen, for det måtte være 18–20 grader når ungene kom ... Hun måtte hente skolematen på bussen ved Vellet. Det var en stor eske med brødskiver, og hun måtte frakte maten opp til skolen på sparkstøtting om vinteren og på sykkel om sommeren.

Melka vi fikk på tykke glassflasker, ble fraktet til skolen med bil. Selv om det var trange tider og landet skulle bygges opp igjen etter krigen, så hadde kommunen råd til å gi oss skolemat: brødskiver med brun- og gulost, gulrøtter og melk ... Anna Tømte ordnet til maten på et bord i den kalde gangen. Av og til var det issvuller på gulvet, så vi sklei innover på støvlene våre mens vi forsynte oss ...

"Mor ble vaktmester allerede mens vi bodde på Turter," forteller Kaare. "Hun hadde arbeidet sitt på skolen i hele 37–38 år. Det hendte at vi gutta hjalp til med å hente maten, hogge og kløyve ved og fyre opp på skolen. Jeg har mang en gang vært på skolen klokken fem om morgenen for å ordne opp. I helgene måtte vi vaske på skolen, og både Ingeleiv, Einar og jeg hjalp til. Vi måtte varme vann i en stor bryggerpanne i kjelleren på skolen. Det hendte at vannet frøs, og da måtte vi bære vann fra bekken. I sommerferien måtte hele skolen vaskes ned, og da var også Bjørg ofte med. Hun har også arbeidet på Maridalen skole, i hele 17 år.

Mor var et arbeidsjern og hadde en jernhelse. Hun var aldri sykmeldt og stod på til hun var 73 år gammel, selv om hun kunne ha gått av ved 70 år. Mor ble 85 år gammel; hun døde i 1983. Jeg husker at rektor Ingvald Hindbjørgmo holdt tale i begravelsen hennes og var takknemlig for hennes store innsats."

I unge år arbeidet Kaare i skogen, og skogsarbeid og trening førte til at han ble en meget god skiløper. "Jeg arbeidet i skogen fra jeg var 15 til jeg var 29 år, først hos Løvenskiold-Vækerø og senere hos Oslo skogvesen," forteller Kaare videre. "Jeg drev i skogen og fløy på ski. Det var bare skogsfolk som var 50-kilometerløpere på den tiden.

Den første tiden i skogen brukte jeg en Jobu-sag som veide 15 kilo. Det hendte det var mye snø om vinteren. I Øyungslia måtte vi en gang måke oss ned 1,5 meter ved trerota, og der stod vi og felte i eksos og motordur ... Under krigen arbeidet jeg i Oslo skogvesen, og da drev vi med tvangshogst av ved. Mange i kommunen ble tvangsutskrevet, og de fikk valget mellom vedhogst og tyskerarbeid i Nord-Norge. Jeg ledet arbeidslag på 12–15 mann og måtte gå opp hoggerrodene, måle og telle opp antall vedreis, file sager mv. Bror Olaf og Anton og Ivar Sanderberget og Sigurd Lindstad var med. Det var oppsitterne i Marka som kjørte veden fram til vei. Der ble den hentet av vanlige lastebiler med høye staker og kjørt til byen. Youngstorget, for eksempel, var helt fullt av ved. Olaf var mye på Fredrikstad, og der var det en sagtomt ved elva som vi brukte til lagerplass. Vi drev vedhogst mange steder, for eksempel i Lommedalen, mot Mattisplassen, i liene mellom Bjørnholt og Fyllingen og i Halangerskogen, nærmere Drøbak. Der hadde Jern og metall et feriehjem.

Jeg var 29 år da jeg fikk jobb som vikar i brannvesenet, og i 1951 ble jeg fast ansatt. Jeg var lenge på hovedbrannstasjonen i sentrum, men da jeg gikk av, var jeg knyttet til Grefsen brannstasjon. Jeg var i alt 33 år i brannvesenet og var underbrannmester da jeg gikk av. Olaf, bror min, arbeidet også i brannvesenet; han ble brannmester.

I unge år gikk jeg på jern og metall-linja på yrkesskolen, men rett før krigen var det vanskelige forhold og ikke noe arbeid å få. Det var derfor jeg begynte i skogen."

Jeg vet at Kaare var en meget god skiløper i unge år. Vi går bort til skapet i stua der det står pokaler på rekke og rad, og på veggen over henger det mange diplomer. "I 1949 fikk jeg 11.-plass på 5-mila i Holmenkollen. Da sa jeg til meg selv: 'Nå har jeg slått far min ...' Han hadde en 12.-plass i Kollen," forteller Kaare. "I 1949 ble jeg også nr. 2 på 5-mila under NM på Hamar; det er jeg stolt av. Det var Magnar Estenstad som ble nr. 1. Jeg har i alt sju premier fra Holmenkollen. I 1947 ble jeg nr. 16 på 5-mila, i 1948 ble jeg nr. 19 på samme distanse, og i 1949 ble jeg nr. 22 på 17-kilometeren. Jeg var på landslaget i tre–fire år, og jeg ble også tatt ut til å være med i VM på ski i Romford i Amerika. Men den gang trena jeg for hardt, slik at formen sviktet, og det ble ikke noen tur på meg ...

Jeg var med i klubben Skeid under krigen. De bygde badstue på Tømte og arrangerte mange jøssingrenn der i løpet av krigsårene. Nazistene hadde sine egne skirenn, men fra 1942 greide noen ildsjeler å arrangere i alt ti slike jøssingrenn i Marka.

Etter rennet i 1943 innkalte statspolitiet flere løpere til avhør for å avdekke om dette var organiserte konkurranser ledet av avsatte idrettsledere, men gutta greide å prate seg vekk fra denne anklagen … I disse rennene hadde vi ikke nummer på brystet; vi skreik bare navnet vårt når vi passerte mål. Da kunne vi raskt blande oss med publikum og forsvinne i mengden. Vi måtte være på vakt, for flere ganger gikk det rykter om politirassia, men jeg selv opplevde ikke noe slikt ...

Skiløpere fra Marka, som Gunnar og Asbjørn Hermansen fra Liggeren, Georg Tømte og Leif Slagtern, var med på disse jøssingrennene de fire siste krigsårene. Det var Ivar Brustad og Alf Hattestad fra BUL og Ragnar Hallen fra Nydalen som var primus motor for disse rennene. Rennene ble flyttet rundt i Marka, og det ble arrangert renn både ved Tømte, Sinober, Kamphaug og Hakloa.

I slutten av januar 1944 skulle NM på ski arrangeres ved Tømte, men det gikk rykter om nazirassia, så rennet ble i hui og hast flyttet til Vest-Hakloa. Norgesmester ble Georg Tømte, foran Gunnar Hermansen og Gunnar Hansveen. Georg ble også norgesmester i stafett i 1948. Det var bare noen måneder i alder mellom Georg og meg, og Harald Mortmann var også på samme alder som meg. Han ble nr. 16 den gangen jeg ble nr. 2 i Kollen.

Jeg opplevde mye i min skiløpertid og kan ennå huske løpere som Ivar Odd Formo, Harald Mortmann, Martin Stokken, Ottar Gjermundshaug, Magnar Estenstad, Gunnar og Asbjørn Hermansen, Leif Slagtern og gamlekara Eldar Hagen og Lars Bergendal."

Trygve Christensen forteller også om jøssingrennene i sine to bøker, "Marka og Krigen" og "Nordmarkas skiløpere – noen av dem": "De to første rennene i 1942, fra Kamphaug og Sørskogen, ble begge vunnet av Leif Slagtern. Bak seg på resultatlistene hadde han sterke skinavn som Gunnar Hermansen og Thorleif Vangen [...]" "I 1943 holdt jøssingene sitt mesterskap samme dag som nazistenes mesterskap ble arrangert. [...] Georg Tømte – fra nordmarksplassen Tømte – vant dette første jøssingmesterskapet." "Asbjørn Hermansen vant i 1944 'Det frie norske mesterskap i langrenn'. For dette mottok han på vårparten samme år Särna Skidklubbs seierspokal fra Vasaloppet, tildelt den beste løperen i de illegale skirennene i Norge." "Det siste illegale 'ski-NM', 25. februar 1945, over 17 km hadde start og mål på Tømte. Georg Tømte vant for tredje året på rad, på hjemmebane foran Leif Slagtern [...] I alt deltok 110 løpere, og ved innkomsten var det over tusen tilskuere."

Kaare har fortalt om sin skiløpertid med liv og lyst; ennå husker han knivingen i løypa som om det var i går. Men årene har gått, og nå er livet på hell ... "Hva holder du på med nå om dagen, da ..." spør jeg. "Er du borte på Stubben og møter kara ...?" Pensjonistene i dalen har i flere år hatt et samlingssted på toppen mellom Kapellet og Nes gård. Der mater de fuglene, snakker om siste nytt i Maridalen, forteller historier og juger litt, og av og til løser de nok verdensproblemer ... Da jeg sluttet i Friluftsetaten, var det noen som sa: "Du havner nok på Stubben, du også!"

"Vi er på eldresenteret på skolen en dag i uka," forteller Kaare. "Der trimmer vi, spiller bingo, får smørbrød og vafler, og av og til er det underholdning ... Nå sist var hu GT-Sara der og fortalte vitser på kanten ... Vi er en 30–32 stykker som møter opp der, og det er et fint tilbud til oss eldre. Jeg er nest eldst der nå; det er bare Fjellanger som er eldre ...

Jeg jakter også fortsatt, det skal mye til før en harajeger gir seg ... Jeg har godt syn og husker også bra, og jeg kjører bil ... Sykkelen min med Springer-band står alltid klar, slik at jeg kan dra innover Nordmarksveien når jaktiveren tar meg og skogen lokker ... Vi har også hytte i Valdres som vi drar til av og til ... Det verste som har hendt meg, er brannen her i Turtermarka ..."

I tankene mine går jeg tilbake i tiden ... Kaare og Bjørg vokste opp i Marka; det var der de kanskje hadde sine beste år, det var der de traff hverandre ... Det var ikke så lang vei mellom Liggeren og Tømte, og folket på den tiden hjalp hverandre så godt de kunne ... Kanskje møttes de av og til under ei kjærlighetsgran, slik som fagre Valborg fra Bonna og oslogutten Hermann Smith Johannsen ... Den kjærlighetsgrana har stått i mange år rett ved veien mellom Kikut og Fyllingen, men i 2007 blåste den ned i kraftig vind. Snart vil alle spor etter denne grana være borte ... Jeg lar spørsmålet mitt ligge; det kan være det samme ... Det ble ikke noe par av Valborg og Hermann, men Kaare og Bjørg har nå levd et helt liv sammen ...

Det er nordmarkshistorie Kaare og Bjørg har fortalt meg. Da jeg forlater Glitrehaug, ser jeg at tåkesløret har lettet fra dalen. Solens stråler leker i det høstgule løvet, og bak meg hører jeg suset fra storskogen oppetter Turterlia ... Så kaster jeg et siste blikk på de imponerende vedstablene ved veien før jeg setter kursen sydover dalen ...