Jordbrukslandskapets og kulturmarkenes utvikling

1. Jegere og samlere. De første menneskene som vandret inn etter istida levde som jegere og samlere. De utnyttet de ressursene naturen ga og påvirket i liten grad landskapet. Næringssirkuleringen i økosyslemet ble lite endret. Ved boplassene skjedde imidlertid en viss akkumulering og utvasking av næringsstoffer.

2. Svedjebruk og ryddingsjordbruk. Enkelt åkerbruk ble introdusert i Norden for 5 000–6 000 år siden. Dette systemet kjennetegnes av svedjebruk uten tilførsel av næring utenifra. Næringsstoffer ble frigjort gjennom rydding og brenning av skog- og buskmark. Etter noen års bruk var jorda utmagret og det var nødvendig å rydde nye åkre. Åkerbruket økte forsørgingsmulighetene betraktelig.

3a. Jordbrukere med faste, gjødslede åkre. Innmark og utmark. Jernredskaper ble introdusert for noe over 2 000 år siden, og det gjorde det mulig å samle inn vinterfôr på en mer effektiv måte enn tidligere. Samtidig begynte en å bruke gjødsel til åkeren i Norden. Det oppsto et system med store, (naturlige) slåttearealer (seminaturlige slåttemarker), som indirekte forsynte små, permanente åkerareal med en strøm av næringsstoffer i form av gjødsel. Åkerbruket var basert på husdyrbruket. Vinterfôret fra engene gav bonden verdifull gjødsel til åkeren, derav ordtaket: "Eng er åkers mor". Innmarksarealet på gården var lite, og innmarka med åker ble lagt til områdene med best jordsmonn og klima. Det var nødvendig at det ble tilført store næringsmengder til åkeren, for at det skulle bli mulig med årlig matproduksjon, og da hovedsaklig korn. Dyra ble vinterpint, og var primært gjødselprodusenter vinterstid. Gjødselet var bondens gull. Det gamle jordbruket var et trevangsbruk. Det innebar at en delte jorda i tre, så hver del fikk hvile ("ligge i trede") hvert tredje år eller hvert andre år (halvtrede). Dette systemet har vært karakteristisk i store deler av Norden helt fram til 1800-tallet.

3b. Avanserte jordbrukere med faste, gjødslede åkre. Innmark og utmark. På 1800-tallet endret jordbrukssystemet og kulturlandskapet seg gjennom jordreformer som stimulerte til omfattende nydyrking og innføring av en rekke tekniske (bedre utstyr) og biologiske forandringer (skiftebruk ble innført – også kalt vekselbruk – med eksempelvis fireårig veksling mellom kløvereng, høstkorn, rotvekster og vårkorn, og som kunne bli overlatt til beite etterpå). Helt på slutten av 1800-tallet var imidlertid fulldyrkede kunstenger (kulturenger) – med innslag av nitrogenfikserende ertevekster – i ferd med å bli dominerende innen fôrproduksjon i de største og rikeste bygdene. Disse fulldyrkede engene ble etter noen år fornyet, såkalt attlegg, fordi det kom inn uønskede arter, slik at mengde fôr gikk ned, eller at kvaliteten på fôret ble dårligere. Det ble også innført nye plantearter, som potet og bedre kornslag. Utnyttingen av næringskapitalen i jorda ble også bedret ved jordbearbeiding og grøfting, og gjødsel ble lagret og brukt på en bedre måte. Effektiviteten i utnyttingen av viktige næringsstoffer, som nitrogen og fosfor, økte. Dermed kunne arealet av innmark øke i forhold til utmarksarealet. Men prinsippet i systemet ble imidlertid ikke særlig forandret. Fortsatt gikk en strøm av næringsstoffer fra fôrproduserende marker til åkeren.

Les om "Det store hamskiftet" i jordbruket og hestemekaniseringens landskap fra rundt 1850.

Høstingsbruket ble drevet mest intensivt i siste halvdel av 1800-tallet, og på den tid var det knapt en engskog eller ei rikmyr i Sør-Norge som ikke ble utnyttet til husdyrbeite eller slått. Omkring 1850 var det 52 900 setrer i bruk i Norge, i 1907 var det 44 200 og i 1939 var det 30 300. Etter krigen gikk tallet raskt nedover, og i 1993 var det 1900 igjen. Oversikt over arealet av utmarksslått for hele landet finnes først i 1907 (2 700 km²), og da var allerede slåtten på tilbakegang. Bruken av utmarka til slåtteland gikk tilbake etter dette, og spesielt rask var tilbakegangen etter siste krig. Ifølge Norges landbrukshistorie III (1814–1920), er det grunnlag for å hevde at det for hele landet var mer natureng enn kunsteng omkring 1860, og at de to bytta posisjon i perioden som fulgte, trolig rundt 1890. I 1959 var slåttearealet i utmark bare 50 km², og i 1960-årene ble denne høstingen avsluttet.

4. Kunstgjødseljordbrukere. Innføring av kunstgjødsel og generell industrialisering forårsaket en revolusjon i jordbruket og kulturlandskapsutviklingen. Kunstgjødsel kom i vanlig bruk først på 1900-tallet, og skjøt fart etter 2. verdenskrig. Næringsstoffene produseres industrielt og tilføres nå innmarka maskinelt. De fôrproduserende, seminaturlige slåttemarkene var ikke lenger nødvendige for å forsyne åkeren med næringsstoffer, og forsvant etter hvert fra landskapet. De ble enten dyrket opp, drenert og gjødslet (fulldyrket), anvendt som beite i inn- og utmark, tilplantet, eller fikk gro igjen, med store vegetasjonsendringer som resultat. I lavlandsområder i Sør-Skandinavia, i områder med gunstig klima og jordbunnsforhold, kunne hele slåttemarksarealet bli innmark. Systemet medførte en betydelig økning i matvareproduksjonen.

Gjennom disse endringene i jordbrukssystemet har kulturlandskapet endret seg over tid. Mange av de elementene i landskapet som vi i dag ønsker å bevare et utvalg av, av kulturhistoriske og biologiske årsaker, er utviklet under system 3a. og 3b. Fordi dette systemet utviklet seg over lang tid, og drifta i lange perioder var stabil, ga de forskjellige driftformene opphav til særpregete og artsrike økosystemer. Innføringen av system 4 medførte en kraftig reduksjon i det biologiske og landskapsmessige mangfoldet som kjennetegnet det gamle kulturlandskapet. I tillegg er mange av den oppfatning at det varierte beitefôret fra utmarka var mer mineralrikt enn beitegras fra dagens fulldyrkede kunstenger (kulturenger), noe som var svært viktig for helsetilstanden til husdyra, særlig etter en lang vinter med sultefôring. (I dagens moderne jordbruk blir det bl.a. tilført mineraler gjennom kraftfôret.) Dessuten vil mange hevde at utmarksfôr til dyra gir bedre smak på kjøtt og melk.

Les også:
Sankefôr og markaslått, fra Ove Arbo Høeg.

Historisk utvikling fra natureng til fulldyrkede enger (kunsteng)

Vinterfôr

Februk og fôrsanking i gammel tid

Jordbrukslandskapets og kulturmarkenes utvikling

Historisk utvikling av gamle kulturmarker – med særlig vektlegging på naturbeitemarkene

Les også om Næringsstoffhypotesen (svensk: näringsämneshypotesen).

Les også i Nasjonalatlas for Norge, Vegetasjon, Asbjørn Moen, 1998.

Les også i Jordbrukets kulturlandskap, Universitetsforlaget, 1998

Urban Emanuelsson: Näringsämneshypotesen (Side 225 i KUNGL. SKOGS- OCH LANTBRUKSAKADEMIEN Skogs- och lantbrukshistoriska meddelanden nr 33 BRUKA, ODLA, HÄVDA Odlingssystem och uthålligt jordbruk under 400 år. 2005)