Jordbruket i Maridalen

Av Kåre Telle, fra årsskrift Maridalens Venner 1978.

Navnene på noen av gårdsbrukene i dalen skriver seg fra den eldste bosetningstid, så jordbruket må være fra gammel tid, og med beliggenhet mot store skogområder må jakten ha spilt en meget stor rolle. Under og i den første tid etter siste istid lå landet mye lavere enn nu, hvilket funn av skjell av ishavsmuslinger i 220 m høyde viser.

Isen trakk seg ikke jevnt tilbake, hvilket de store avleiringene i sørenden av Maridalsvannet og ved Skar bevidner. Jordsmonnet i Maridalen er ellers stort sett leire og avsatt i kaldt ishavsvann fra isbreene. Maridalen var da meget lenge en fjordarm, og da det var få muslinger og andre skalldyr som levde i dette kolde vannet, er jorden kalkfattig, og i de sandavleiringene som ble, er det dessuten lite av mangan og kopper som også er viktig for planteveksten.

Fra gammel tid var det husdyrbruk med foravl som var den viktigste driftsform på gårdene, og før siste verdenskrig ble melken levert til huskunder i by- og villabebyggelse inntil rasjoneringen satte en stopper for denne driftsform, som ikke er tatt opp igjen. En del av bøndene hadde begynt meierileveranse noen år før krigen.

På kommunens 15 bortforpaktede bruk ble husdyrhold, så nær som hester, forbudt fra 1967, og dermed ble den tilvante driftsform og den inntekt som stell av husdyrene innbrakte, revet bort. Noen nedslag av avgiftene av denne grunn ble det imidlertid ikke.

Jord- og klimaforholdene gjør at forproduksjon passer best i Maridalen, idet det blir forholdsvis gode grasavlinger, og kålvekster trives bra der det er avgrøftet, men kornavlingene blir små. Særlig har vi hatt mange helt mislykkede avlinger av torade-bygg, som fordrer mer kalk enn de andre kornslagene. Det var først etter at vi begynte med den ensidige korndyrkingen at vi ble helt klar over mangelen ved jorden, som dessuten kunne variere fra det ene jordet til det andre. De siste årene er det kostet på store mengder med kalk som er blitt en ekstra stor utgift for brukerne, men på grunn av den sure nedbøren må det tilføres ny kalk med korte mellomrom. Vi regner med at vi foruten surheten fra Mellom-Europa får et tillegg fra Oslo.

Klimaet er ikke det beste for kornproduksjon. Våren kommer sent, og høsten melder seg tidlig med tåke og fuktighet. Vi kan derfor vanskelig benytte de beste sortene, som blir for sene, og på grunn av vanskelige leveringsforhold og små tørkemuligheter er det mugnet mye korn. I jordene er det til dels mye bergskjær som hindrer bearbeidning av jorden og stenger for vannet så det blir vassjukt, og skogen vokser tett inntil jordkantene og skygger.

På grunn av at Maridalsvannet er drikkevannet til Oslo, har kommunen kjøpt opp de fleste gårdsbrukene i dalen og forpaktet dem bort. Fra våren 1973 ble forpaktningsavgiftene forhøyet med innpå 150%. Avgiftene pr. mål er dog enda rimelige i forhold til vanlige forpaktninger, men tatt i betraktning alle restriksjonene og at kornavlingene ligger ca. 100 kg lavere pr. mål, blir avgiftene noe av de aller hardeste i landet. Vanskelighetene med å få nye forpaktninger eller boliger har gjort at forpakterne har godtatt vilkårene. Mange av dem er født på gårdene eller har drevet dem i en menneskealder og kan da vanskelig tenke seg å bo noe annet sted.

Men noen fordel for jordbruket blir ikke de høye avgiftene. Det viktigste for brukerne blir nu å ha et sted å bo. Det aller meste av inntekten må skaffes utenfor bruket. De minste brukene er kanskje best økonomisk stillet, idet brukeren kan ha helårsarbeide utenfor bruket ved å bruke all sin fritid på gårdsbruket. De mellomstore brukene er vanskeligst stillet idet brukeren ikke kan ha fast arbeide. De aller største brukene får det heller ikke lett, idet inntektene ikke strekker til å leie hjelp, og enda må det skaffes noe inntekt utenfra. Det er fare for at jordbruket blir mer eller mindre forsømt i framtiden, særlig etter at de gamle brukerne, som har god jordbruksutdannelse og er temmelig jordbundne, faller fra.

Av privateide gårdsbruk har vi noen ganske få i Maridalen, men det er bare igjen husdyr på to av dem, og det kan vel være et tidsspørsmål hvor lenge brukerne vil være bundne av husdyrstellet hver dag året rundt. En selveier har da også langt større muligheter til å få inntekter på bruket enn en forpakter som er bundet på alle måter.