Jakten på bunnlinja

Av Svenn Arne Lie

– Alle har godt av å jobbe mot en bunnlinje. Anne Kari Bratten, leder for arbeidsgiverorganisasjonen Spekter, er på frokostmøte hos tenketanken Civita. Tema er styringen av offentlig sektor.

Å jobbe mot bunnlinjer er ikke noe nytt. I forretningslivet er nettopp dette et viktig virkemiddel for å oppnå formålet: å tjene penger. Lønnsomhet. Det er ikke privat sektor Bratten snakker om, men offentlig sektor. Om at helsesøstre, brannmenn og lærere skal jobbe mot bunnlinjer. Da skal effektiviteten gå opp, tidssløsingen ned og innovasjonskraften utløses. Men hva er egentlig bunnlinja i offentlig sektor?

Vi tar ett steg tilbake: Begrunnelsen for å løse samfunnsoppgaver i offentlig regi, er at de har politiske formål. Dette er formål som lønnsomhetsformålet til forretningsdrift ikke kan realisere på en god måte. Eksistensen til offentlig sektor bygger på en erkjennelse av det er forskjell på forretning og forvaltning. Når vi i fellesskap betaler for, bestemmer over og bruker ytelser, tjenester og utfører samfunnsoppgaver, er ikke formålet at det skal være lønnsomt.

Vi driver ikke med barnehager i offentlig regi fordi vi, eller noen andre, skal tjene penger på det, men fordi at behov og samfunnsoppdrag skal løses på en best mulig måte, i tråd med de målene vi i fellesskap har satt for samfunnsutviklingen.

Denne manglende forståelsen for at det er og skal være forskjell på forretning, skaper en lang rekke problemer. En av dem er kontrollhysteri og målemani.
Mål og kriterier for økonomisk suksess, gjør at formålet og samfunnsoppdraget til offentlig sektor naturlig nok havner i bakleksa. Elever ved skolepulter, pasienter i senger, innsatte i fengsler blir omskrevet til grafer, tall og økonomiske resultat. Standardisering og effektivisering er verktøy for å imitere lønnsomhetsmål i forretningslivet ved å måle seg fra komplekse samfunnsoppdrag og individuelle behov til ei bunnlinje i offentlig sektor.

Konkurranse blir en viktig disiplineringsfaktor. Resultatlønnssystemer knyttet til de detaljerte, kvantitative målene blir viktigste verdi. De overordnede nivåene bestiller resultatmål fra de lavere nivåene uten å ha, eller behøve å ha, innsikt i de prosessene som skal levere resultatet.

Mål og insentiver gjør at mennesker i organisasjonen anspores til å prioritere akkurat så kortsiktig og snevert som det regnearkene legger opp til. Skolene fokuserer på prestasjonsorientert drilling i målbare basisferdigheter. Sjukehusene måles og finansieres med lave antall liggedøgn. Universitet skal ha høy gjennomføringsprosent.

Samtidig som det jaktes på bunnlinja, snakkes det pent om helhet. Og om kompleksitet. Og aller helst om begge deler. «Personlig tilpasning», «kvalitet», «likeverdig behandling», «pasienten i fokus» – politikere og ledere vet å si de riktige tingene. Men styringsmetoden er standardisering og effektivisering. Pasienter på norske sjukehus måles som «biomasse». Helsekomiteen på Stortinget diskuterer effektiviteten på norske sjukehus i antall liggedøgn per pasient.

Skal gode løsninger fremmes, bør mest mulig av problemet forstås. Administrativ overstyring fra et viltvoksende byråkrati, snevre måltall, svekka demokrati, omfattende kontrollregimer og kunnskapsløse politikere, er et resultat av at offentlig sektor prøver å imitere lønnsomhetsformålet i forretningslivet. Men formålet til offentlig sektor er ikke lønnsomhet. Jakten på bunnlinja og målemanien opererer side om side. Allikevel er Brattens løsning for offentlig sektor er intensivere jakta på bunnlinja.