Ivar på Skjerven

Det var ennå tidlig juni, og dalen hvilte i sin lyse og nye forsommerprakt da jeg kjørte nedover Skjervenbakken. Jeg var på vei for å møte Ivar Bakke på Skjerven gård. Han var ferdig med våronna nå og hadde tid til å snakke med meg. Markene lå der alt grønne av spirende vekster, jeg kjente duften av rå mold og jord, og jeg så lauvskogen som kranset jordekantene med sine lysegrønne blader. Det var en deilig dag med sol over dalen, og de rødmalte hus og vannets vide flate lå der i stille forventning. Maridalen er på sitt vakreste en slik tidlig forsommerdag, og du blir fylt av ydmykhet og glede over dalens storhet ...

Snart svinger jeg til høyre og kjører inn på gårdstunet. Da hører jeg hanen som galer og hilser meg velkommen, og jeg ser hønene som hastig flykter sin vei. Jeg setter meg ved bordet på gårdsplassen og lar blikket hvile ved den fine lønnen på tunet. Rundt omkring meg hører jeg fuglesang, og jeg ser at det er satt i gang arbeider på hovedhuset. Jeg fornemmer historiens sus over den gamle gården og tenker på alt liv og røre som var her før i tiden ... Skjerven gård er meget gammel. Gårdsnavnet mener en kommer av ordene «naken fjellgrunn» og «slette», og dette kan tyde på at gården kanskje er 2000 år gammel. I jordbøkene for Akershus på 1500-tallet er Skjerven oppført som ødegård under Hovedøya kloster. Etter reformasjonen ble gården krongods. I 1648 ble Skjerven gård makeskiftet av kronen til landkommisær Johan Garmann. I 1797 ble gården kjøpt av den senere statsminister Peder Anker til Bogstad. Etter dette fulgte Skjerven gård Nordmarksgodset helt til den ble solgt til Oslo kommune i 1912. Etter denne tid er gården blitt drevet av forpaktere.

Snart kommer Ivar ut, vi hilser på hverandre, og han sier vi kan sette oss i Drengestua og snakke sammen. Vi går inn i den gamle, rødmalte og værslitte bygningen. Jeg ser at vestveggen har glidd ut, så hele stua er skjev. Det er ganske klart at her trengs det omfattende restaurering for å ta vare på den gamle bygningen. Vi setter oss ved bordet i stua. Ivar er ennå slik jeg husker ham fra før i tiden, høy og kraftig med engasjert og klar tale, og smilet og latteren er aldri så langt borte ... Det var ikke rart jentene så langt etter ham ... Det er en mann som er glad i jorda og dalen, som sitter foran meg. Jeg husker ordene han en gang sa: «Jeg vil være bonde!»

«Far, Ivar Asbjørn Bakke, kom hit til Skjerven gård i april 1931,» forteller Ivar. «Han var da 25 år og ugift. Far var født 10. januar 1906, og han døde i 1987. Han ble gift med Astrid Sofie Bakke, datter av Anund Røed, som var bestyrer og bodde i forstmesterboligen ved Møllerstua. Mor døde i 1974. Far vokste opp i en søskenflokk på sju, og han ble født på Svendstua, der bestefar, Jens Torger Bakke, var formann på saga. Bestefar kom fra gården Tanbergbakken i Øvre Eiker omkring 1895–1900. Han ble gift med Anna Børslungen fra Vinger, som den gang var kjøkkenpike hos skogsjefen på Svendstua. Bestefar drev småbruket på Svendstua, og de hadde både kuer og andre dyr der. De leverte melk til huskunder i området, noe som kunne være et sjansespill på grunn av alle de løse hundene ... Bestefar var formann ved saga i 15–20 år, og de bodde der til 1912. Da flyttet de til småbruket Svingen ved Hammeren i Maridalen fordi bestefar fikk arbeid i Vannverket. Far var da seks år gammel. Han vokste opp i Svingen i årene 1912–1931, og han gikk på Maridalen skole. I Svingen bodde det to familier, så småbruket var delt i to. Før i tiden var det to låver med fjøs der, stabbur, drengestue og våningshus. Bestefar hadde fire kuer, to hester, griser og en del andre dyr. Jordene gikk helt ned til vannet, og de hadde fiskerett med båt i Maridalsvannet. Før i tiden var det også innmark ved bussholdeplassen ved Hammeren og sydover langs kraftledningen. Dette var opprinnelig jorda til Bruastua. Etter at bestefar ga seg, ble denne jorda drevet noen år av Ivar Sæther på Nordseter. Senere ble den plantet til med gran. Bestefar var bare 52 år da han døde av leverkreft. Tante Karen og far måtte da fø familien. Far kjørte tømmer i Sandermarka med to hester, og han kjørte ved til Kjelsås og koks helt inn til Kikut. Han var også med på forskjellig anleggsarbeid for Lysverket; jeg husker han fortalte at de skrapte og malte turbinrørene fra Skjærsjøen innvendig. Familien måtte flytte fra Svingen omkring 1934.»

Ivar tar en liten pause, og vi ser på alle de gamle tingene de har samlet i Drengestua. Jeg ser forskjellig hesteutstyr, gamle ski og melkespann og en utskjæring av en storørret på 6,1 kg som ble tatt i Maridalsvannet da Ivar var guttunge. Jeg ser også et bilde av utløa som lå ved Skjerventoppen før i tida. Ivar kan fortelle at det før var to utløer, én ved Skjervenlandet og én ved Skjerventoppen. På andre siden av hovedveien, ved innkjørselen til gården, lå smia. I Drengestua bodde arbeidsfolket på gården. Stua var delt i to, og det bodde fire mann på hvert rom. I rommet mot nord bodde sveiserfolket på gården. De tok seg av dyrestellet og var med i onnene, og de dyrket kålrot og skar is på Maridalsvannet. I det andre rommet bodde de som drev med tømmerkjøring i skogen. En tid brukte de åtte hester i skogen.

«Mor hadde mange folk i kosten og ordnet også med tøyvask og renhold,» forteller Ivar. «Hver torsdag fyrte hun opp i bryggerhuset for å vaske arbeidstøyet. Jeg kjenner ennå den vonde lukten av skittent tøy og den hjemmelagde såpen av ister og lut ... Såpen var skarp og brun, og de skar den opp med kniv. Mor var både arbeidssom og snill, men hun holdt hviledagen hellig ...»

Vår samtale går igjen tilbake i tiden, til den gang Ivars far var ung og full av framtidsplaner og håp ... «Far var veldig interessert i dyr og jorda,» fortsetter Ivar med rolig stemme. «Han ville bli agronom og bonde. Først gikk han to år på Vinterlandbruksskolen, og han hadde praksis på den store gården Ballerud i Bærum. Der dyrket de grønnsaker og drev med kuer og melking. På Hval gård i Sørum var han i to år, før han kom tilbake til Maridalen for å hjelpe til på Svingen. Far fikk så forpakte Nordre Skjerven i 1931 og drev denne delen noen år, før han så ble forpakter av hele Skjerven gård. Gården ble delt i to bruk omkring år 1700, men ble samlet igjen i 1940. Jeg ble fortalt at Thorvald Skjerven forpaktet Søndre Skjerven omkring 1931, da far kom hit. Far likte å gå i skogen og drev en del jakt med harehund. Da pleide han ofte å vandre oppover Sagåsen, mot Fagervann og Lyberga, med sin stokk i hånden. I skogen nordover fra Svingen følte han seg hjemme ... Det store jaktutbyttet ble det vel heller sjelden, men han fant ro og avkobling på sine turer.

Mor og far gikk også ofte på bærturer sammen oppover mot Fagervann. Da var også vi ungene med, og alltid hadde far med seg kaffekjele og fleskepanne ... På disse turene så vi også etter husdyra som var sleppt på skogen. Drektige kviger og kalver kunne gå på skogen hele sommeren. Vi slapp dyra våre sammen med kuene fra Store Brennenga, og det hendte at de dro helt innover til Gåslungen, Gørja og Fortjernet. Noen ganger var det dyr som gikk helt til Hakadal. Da måtte vi hente dem med bil.

Før var det også hestefølger som gikk i Marka. På de fleste av plassene i Marka var det to hester, og i dalen var det mange hester på hver gård. Etter at tømmerkjøringa og våronna var ferdig, tok vi skoene av hestene og sleppte dem til skogs. Jeg minnes også med glede barndommens besøk hos Thorbjørn og Berthe Ruud på Liggeren. Far handla hester med Thorbjørn, og jeg var vel bare 6–7 år den første gangen jeg var der. Jeg var der i ferier og husker godt både leken og arbeidet på vollene nedover mot vannet. Jeg var sammen med barna, Tove og Bjørg, og Thorbjørn lærte meg å bryne og slå med ljåen. Det gjorde inntrykk på en unggutt når Thorbjørn spyttet på brynet, kvesset ljåen og viste sine slåtteferdigheter. Det ble utført både maskinslått og hakkeslått med ljå på rabber og utslåtter. Thorbjørn og Berthe hadde både kuer, hester og andre dyr på Liggeren. Det var bra jorder der den gangen, og graset ble ofte hesjet. I bryggerhuset lå det karer som hogg tømmer. Thorbjørn kjørte også tømmer for Løvenskiold, og skogsdriften, husdyrholdet og kafévirksomheten ga dem livsutkomme. På Liggersjordene plukket vi liljekonvall som vi solgte før visitt-tiden på Ullevål sykehus, til Grefsen Blomsterhandel eller på dørene ... Av og til kom forstmester Børresen innom Liggeren. En dag fant han ut at han skulle plante til vollene med fremmede treslag, noe som ikke ble særlig vellykket.

Thorbjørn og Berthe kom til Liggeren i 1940 og flyttet til Blåsås i Maridalen i 1952. Thorbjørn var fra Oslo og giftet seg med Berthe, som var datterdatter av Gustav Bjørnholt. Etter Thorbjørn og Berthe kom Marius Jakobsen til Liggeren. Han var fra Kjaglia i Lommedalen og kjørte tømmer for Løvenskiold. Denne familien var på Liggeren til 1961. Jeg var også mye på Blåsås hos Thorbjørn og Berthe. Thorbjørn var en lun og humørfylt type, og vi hadde mye moro der. Når venner kom på besøk, hendte det at kaffedoktoren kom på bordet ...»

Det blir en pause i vår samtale, og mine tanker går tilbake i tiden. Jeg ser for meg Thorbjørn med hest og slede på vei fra Liggeren til bygda. Jeg husker Berthe som gikk den lange veien forbi Øyungen og Nordbråten for å nå bussen til byen, og jeg minnes de hyggelige lag med venners prat, kortspill og en skvartkopp eller to ...

Men både Liggeren og Nordbråten var for småbruk å regne i forhold til storgården på Skjerven. Når vi kjørte forbi med bussen, så vi at det alltid var liv og aktivitet på Skjerven. Storgården lå der i den brede bygden, med vide og fruktbare jorder omkring. Gården var av de største i dalen, og det var alltid mye folk der. Det var nærmest slik at solen alltid skinte over Skjerven, den gamle gård ... Den minnet oss om storgårdene i de gamle bonderomanene.

Skjerven gårds grunn strakk seg nordover på vestsiden av Skjærsjøelva. Skjervenstua og Brua ved Hammeren, Stensrud, Sørseter, Nordseter, Ringjordet og Nordre Låkeberget var alle plasser under Skjerven gård.

Drengestua og stabburet på Skjerven gård er svært gamle. Selve våningshuset på gården skal være fra 1650. Gården var delt i to bruk fra 1700 til omkring 1940, og dette førte til at hovedbygningen var delt i to stuer med kjøkken og kammers i begge ender. Det skal også ha vært to fjøs og to ladebygninger på gården. I bryggerhuset var det til og med to skorsteiner.

«Mor og far giftet seg i 1934,» fortsetter Ivar. «Vi er tre søsken. Anne Lise, som er født i 1937, jeg, som er født i 1940 og Jorun, som er født i 1945.

Før i tiden hadde vi såkalt skiftefjøs her på gården. Vi drev med ren melkeproduksjon og fôrproduksjon, og det var god økonomi i dette den gang. Far kjøpte inn kalveferdige melkekuer fra Hallingdal og Gudbrandsdalen. Selgere og kjøpere møttes på Handelsfjøset ved Grønlands torg, og kuene ble fraktet med toget fra bygdene og inn til byen. Vi hadde kuene som melkekyr i 8–12 måneder, så ble de byttet ut med nye. Mange bønder nær byen hadde egne melkeruter til huskunder. Far leverte melk til alle ved Hammeren, og vi hadde også leveringer til byen. Kuene ble melka for hånd, og den nysilte melka ble fylt på 1–5-liters spann. Det var konkurranse og kamp om kundene, og det ble kjørt ut melk hver dag til de samme husstandene. Far hadde egen melkekjører som kjørte rundt i dalen og byen. Arbeidsfolket på den tida måtte tidlig opp om morgenen. Kuene måtte melkes, og melka måtte ut til kundene. Fredager og lørdager fraktet vi også rundt fløte, som vi hadde lagd på gården. Det var viktig den gang å ha høy kvalitet på melka, og da var temperaturen viktig. Vi hadde både isbinge og melkekum med rennende vann. Isen skar vi her rett ute på vannet, og vi henta råflis fra saga på Skjerven. Isen ble så isolert med mye sagflis. Dette var jobben til sveiserfolkene på gården. Her på gården skar vi is til 1952.

Dette direktesalget av melk ble etter noen år forbudt av helsemessige grunner. Det var Helserådet og organisasjonene som stoppet det for å få melkesalget inn i mer kontrollerte og ordnede former. Det ble et merkbart tap økonomisk for bøndene nær byen da det ble slutt på skiftefjøs.

Fellesmeieriet i Schweigaards gate og Meieriorganisasjonen ble opprettet i 1937–38. Fra da av måtte vi levere melka til sentralen i byen. Forbudet mot skiftefjøs førte til splittelse og konflikt blant bøndene. Alle skiftebøndene var mot den nye ordningen. De var opprørt over at de ikke kunne fortsette med den direkte leveringen av melka. Rundt hovedstaden var det mange storbønder som hadde tjent godt på den gamle ordningen. I Maridalen var det mindre forhold, men også her var de fleste imot nyorganiseringen. Bøndene ute i distriktene og bygdene var for levering til Fellesmeieriet. På grunn av den glisne bosettingen ut over landet ville de tjene økonomisk på dette. Det var distriktene som vant denne saken. De bøndene som ikke frivillig gikk inn i Fellesmeieriet, fikk en bot pr. ku. De som vegret seg, gjorde derfor noe ulovlig. Denne nyordningen blant bøndene førte til tvangsauksjoner flere steder nær byene, og det toppet seg med melkeslaget på Skullerud i 1938. Det var et skikkelig opprør blant bøndene, og mange mennesker hadde møtt opp på Skullerud. Lensmannens folk var også der, og de skulle holde flere auksjoner. Men lovens håndhevere ble overdøvet av bøndene som ropte og ringlet med sine bjeller. Lensmannen fikk ikke gjennomført noe, og auksjonene ble avbrutt. Enden på dette var at myndighetene måtte stoppe auksjonene og endre noe på nyordningen, slik at bøndene ble mer tilfreds. Etter dette ble det opprettet en melkebilruter i Maridalen, Sørkedalen og Lommedalen; rute nr. 9 gikk i Maridalen. Melkebilen kom og hentet melk hver eneste dag hele året. I Maridalen var det Askersrud som kjørte melkebilen. Det var en hard jobb med å lempe melkespann, men Askersrud var både stor og sterk. Han kunne være både sur og blid, men han tok alltid med seg ungene på skoleveien.»

Ivar er engasjert og snakker ivrig videre om dette som ligger hans hjerte nær: «Under krigen var det likevel mye direktelevering, det ble på en måte godtatt da ... Noen bønder tjente grovt på denne børsingen ... Jeg husker det kom folk på kjøkkenet til mor, som gråt og ba om mat og melk. Også uteliggere var innom gården og fikk mat og drikke. Mor var snill og kunne ikke avvise dem. Etter krigen skrev staten ut en straffelikning eller inndragning til mange bønder for børsingen under krigsårene. Mange ganger skjedde dette på vage antakelser, og pengeinndragningen skjedde på grunnlag av størrelsen på gården. Far var bitter etter krigen, han syntes dette var blodig urettferdig.

Far måtte også kjøpe fôr på fôrtorvet, dvs. Ankertorvet, for å få nok høy til dyra i vårknipa. Bønder fra bygdene kjørte fôr dit for salg. Det var både pressa høy, hakkels, poteter og andre varer. Den gang hadde vi 22 kuer på Skjerven, og også ungdyr, hester, griser og høns. Jeg husker vi en tid hadde 10 hester på gården. Skjerven gård var på den tiden på 320 dekar dyrka mark.

Far drev i mange år hva vi kan kalle en vognmannsforretning, med hester og vogner og doninger. Han hadde hest og mann fast på Skjervensaga. Dette var en attåtnæring helt fra 1929 til 1952, og kjørekaren fraktet plank og andre materialer fra saga til byen. Far fraktet også mye materialer til Ullevålseter under byggingen der. Vi på Skjerven hentet mask i mange år ved Frydenlund Bryggerier, og brukte det som fôr til dyra. Dette var byggkorn som var maltet, et avfallsprodukt fra ølproduksjonen. Bøndene hentet mask både ved Frydenlund, Schous og Ringnes bryggerier.

Far drev også med tømmerkjøring i Fagervannslia, ved Slakteren, i Arnesenskogen og her rundt gården. Når de kjørte tømmer ut på Skjærsjøen, husker jeg at de klaget på alt overvannet.

Far sto også for transporten av juletre til Universitetsplassen i mange år. Han ordnet hesteskyss ved ulike festlige anledninger, han fraktet koks, mat og melk innover i Nordmarka, og han leide bort hester til tømmerkjørere. Både far, Hans Velund og Ivar Sæther var med da Louis Armstrong i 1959 dro til Ullevålseter i kanefart. Når folket på Liggeren, Gåslungen og Fyllingen skulle til byen, kjørte de ofte hest og vogn, eller slede, hit til Skjerven og tok bussen videre. Da sto hestene her på stallen. Jeg husker nordmarkingene kunne si at de hadde det bedre inn på skogen hos Løvenskiold enn det forpakterne hadde det i Maridalen. Men det var nok noen som ante utviklingen i skogen inn på Marka. Jul Jensen på Fyllingen kunne si at de nå snart måtte komme seg nedover til bygda. Det var blitt for mye slit i skogen og for dårlig lønn; det var ikke lenger noen framtid i Nordmarka. Når nordmarkingene dro hjemover igjen, hendte det nok at de stoppet på veien og fikk seg en venneprat og en svartkopp ... Carl-Otto Løvenskiold, godseieren, var en sterk og respektert mann. Av og til kunne han kontrollere hestene til nordmarkingene; var de for slitne så skulle de stå ...

Ved bommen på Nordmarksveien bodde Halvor og Hjørdis Møllerstua. Harriet var eldste datteren deres. Halvor Olsen, som han het, var født i 1883 og var fra Østbråtan inne ved Katnosa. Han var som regel en stillferdig og sjenert kar, men han ble både munter og slagferdig når kaffedoktoren kom på bordet. En dag drev Halvor vedlikehold i elva ved Møllerstua. Thorbjørn Ruud og Ivar Sæther var også der. Det var arbeidsfolk som hadde den gode replikken klar. En dag fikk de besøk av godseier Carl-Otto Løvenskiold. Det var dårlig vær, så de hadde bygd en gapahuk og satt seg under denne. Carl-Otto Løvenskiold var høflig og bestemt, slik han alltid var. 'Ja, her var det jamen lavt under taket, karer,' sa han ... Da svarte Halvor munnrapt med et glimt i øyet: 'Ja, men så er vi ikke så høye i hatten heller, vi ...'

I 1950- og 60-årene satte mekaniseringen inn i landbruket,» fortsetter Ivar. «Den første traktoren kom til Skjerven i 1948. Skar gård var vel først ute på dét feltet. I 1967 begynte det med store forandringer i Maridalen. Helserådet beordret at husdyrholdet skulle opphøre på forpaktningsbrukene, og nedslaktingen av husdyr begynte. Det ble sagt at dette var nødvendig for å sikre Maridalsvannet som drikkevann. Så lenge kommunen trengte hester til tømmerkjøringen, unngikk hestene denne nedslaktingen. Det ble også utarbeidet omfattende rivningsplaner for Maridalen, og flere gårder og plasser ble revet. I denne tiden ble Maridalens Venner stiftet, og folket greide å overbevise myndighetene, slik at rivningsplanene ble stoppet, og folk og bygninger i dalen ble sikret. Det var tunge tider og laber stemning blant forpakterne i dalen når husdyrholdet måtte avvikles. Fra naturens side passet det å drive med høy- og dyreproduksjon. Maridalen er en skogsbygd, og det hardeste klimaet i Oslo og Akershus finner vi i Hurdal, Lørenskog og Maridalen. Men dyra måtte slaktes, og gårdene gikk over til korn- og planteproduksjon av ulike slag. Kommunen skal ha ros for at de fulgte opp med omfattende drenering og grøfting av jordene. Bøndene i Maridalen skal ha ros for at de greide denne omstillingen av driften. En av grunnene til dette er at det har skjedd mange nyvinninger innenfor jordbruket de senere år. Vi har fått bedre kornsorter og maskiner og teknologi. Kunnskapsnivået hos utøverne er blitt høyere, og forskningen har gjort framskritt med plantevernmidler og vekstenes resistens mot sopper og insekter. I dag driver vi 286 dekar her på Skjerven. I dag ville ikke husdyrholdet ha blitt nedlagt i Maridalen. Kanskje tiden nå er moden for å revurdere bestemmelsene om husdyrholdet. Forurensningskildene og hele situasjonen er annerledes i dag i forhold til i 1967. I den kommende verneplanen for Maridalen er det behov for å restaurere mange tidligere dyrka områder. Den beste måten å gjøre dette på er ved å la dyra beite der.

Far hadde forpaktningskontrakt på Skjerven i over 50 år, fra 1949 til 1985. Det ble slik at jeg tok over forpaktningen i 1985. Randi, kona mi, og jeg giftet oss i 1963, og vi har fire barn: Jon Ivar, Anette, Ola og Karsten.»

Med ett kommer det en ung kar inn i rommet der vi sitter i Drengestua. Han sier han heter Tellef, og jeg hilser på ham. Jeg blir fortalt at han fôrer hestene og hjelper til med annet arbeid på gården. Nå vil han henge fra seg tøy og skifte for han skal i Gamle Logen og overvære at Attac får utdelt Sofieprisen for sin virksomhet mot globaliseringen og storkapitalismen. Tellef er invitert av selveste Jostein Gaarder.

«I over ti år har vi hatt elever fra Vestre Aker skole her på gården,» forteller Ivar videre. «Elevene er fordelt på to linjer: Skog/natur/miljø og jordbruk/husdyr/gårdsmiljø. Dette er en form for alternativ undervisning med ulike praktiske opplegg. Disse elevene er 14–16 år gamle og blir motivert og interessert når de kommer ut i praktisk arbeid. Jeg har hatt et godt samarbeid med rektor Bjørn Elvevold i flere år. I tillegg til dette tar vi imot psykisk utviklingshemmede og tilbyr dem bl.a. rideskole og hestekjøring, med stell av dyrene. Om vinteren er det også en del kanefart til Ullevålseter mv. Dette er tilleggsaktiviteter som det er kjempemoro å drive med. Kanskje samfunnet kunne gi mer stønad til slike aktiviteter for barn og ungdom, slik at en del gårdsbruk fikk lettere kår, og slik at man ville kunne redusere framtidige samfunnsutgifter.»

Ivar Bakke forteller videre at han ble tidlig skoletrett. Han gikk, som mange andre, på Maridalen skole i årene 1947–54, og husker godt klassekamerater som Bjørn Furuberg, Arne Nordstad og Gerd Bakke. Han hadde både Halsnes, frk. Ryssdal, Arne Verner Martinsen og Hindbjørgmo som lærere. Halsnes var både en aktiv og sterk person og en overbevist kristen. Han husker det ble protester mot Halsnes ...

«Jeg hadde snille, men strenge foreldre,» fortsetter Ivar. «Etter folkeskolen gikk jeg på idrettslinja på realskolen. Etter dette gikk jeg et år på Romerike Folkehøyskole. Senere sørget far for å sende meg til Danmark for å få bondegårdspraksis ... Der mente han jeg ville lære meg folkeskikk og ærlig arbeid for fø'a ... Etter dette utdannet jeg meg til forvalteragronom ved Vinterlandbruksskolen i Oslo. Det var årene 1961–64. Jeg hadde også en fin tid i Forsvaret, ved feltartilleriet på Haslemoen ved Flisa.

Det var et aktivt skimiljø i Nordmarka og Maridalen i min ungdom. Jeg kom med i Nydalens Skiklub som 14-åring. Det var gjevt å være med i Nydalen på den tida. Vi så opp til karer som Rolf og Klaus Hverven og Lauritz Bergendal. Både Gunnar og Bjørn Løkken, Arvid og Arne Jensen og Arne Baklien var med i Nydalens Skiklub på den tiden. Om lag ti år før oss var Kåre, Olaf og Georg Tømte gode skiløpere i Skeid. Magne Myrheim, Arild Rygge og John M. Jensen fra min egen generasjon var også gode skiløpere. Jeg deltok i både langrenn, hopp og orientering, men gjorde det vel best i kombinert ... Vi hoppet i både Lynbakken, Ullevålseterbakken, Kollbakken og bakkene i Grefsenlia. I militæret deltok jeg i NM i skiskyting.

Men det var bonde jeg ville bli,» fortsetter Ivar med tydelig stolthet i stemmen, «og slik gikk det da også. I 1967, da det ble bestemt å slakte ned husdyrene i dalen og rive plasser og bruk, spredde det seg usikkerhet og mismot i Maridalen. Det var mange som mistet troen på framtida i dalen. På den tiden kjøpte vi en gård i Nord-Odal som het Morterud. I 1966 tok jeg så med kuene fra dalen til en gård i Vikersund, som jeg forpaktet i om lag ti år. Det var i denne tiden jeg fikk praksis som bonde. I 1975 kom jeg tilbake til Maridalen og drev fra da av Skjerven gård. I 1985 fikk jeg forpaktningskontrakt på gården. Det var trivelig å komme tilbake til Maridalen – tungsinnet og de mørke skyene over dalen var borte. I dag har folk i dalen trua på framtiden, det er en helt annen livssituasjon i dalen. De senere årene har det også skjedd mange positive forandringer for oss forpaktere; det ligger ikke lenger noen klam hånd over jordbruket. De fleste av oss ønsker den nye verneplanen for Maridalen velkommen. Det er nå meget viktig å få vedtatt den foreslåtte verneplanen med kongelig resolusjon, uten golfbane fra Brekke til Låkeberget. Maridalen er landbrukets kulturlandskap, og dalen er av stor verneverdi både nasjonalt og internasjonalt. Dalen har en vakker og variert natur og en uvanlig rik kulturhistorie med mange spor og minner både fra jordbruk, skogbruk, industri og kirkeliv. Bygda har bare 3000 dekar dyrka mark, og en golfbane på 1000 dekar vil ødelegge mye av helheten i dalen.»

Vi drikker litt kaffe og snakker så om løst og fast i dalen. Ivar forteller at han husker godt Paul og Jossa på Låkeberget, den dyktige veibyggeren Paul Pettersen, og Petra Amundsen ved Skjærsjødammen med sine barn Elsa, Laura og Harald. Han forteller videre at de bruker navnet Persbråten på området sydover mot Store Brennenga. Området mot Nordre Låkeberget kaller de Store og Vesle Ringen, eller Skjerventoppen. Jordene mot vannet kaller de Skjervenlandet. Veien fra parkeringsplassen ved Låkeberget til Ullevålseterveien kalles Pauls vei, etter Paul Pettersen. Den går gjennom Rangladalen, der det skal ha vært elveleie før i tiden. Jeg lar tankene gå tilbake i tiden og ser for meg kullmilene som brant ved Skjervenlandet. Thor Maarud forteller i sin bok om Maridalen at det i dag er rester etter fundamentene til kullmilene innerst i vika, rett sydvest for Hammerenbrua, der bekkefaret fra myra i Rangladalen går. Bakerst på neset er det rester etter en mur. Der sto trolig hvilehytta til de som arbeidet ved kullmilene. Det er også spor etter et veifar fra milene og opp på Maridalsveien. Her ved Skjervenlandet ble stokkveden som skulle bli til trekull, tatt i land. Under og etter krigen sto det en kjerrat der som dro opp vedvirke som ble fløytet ned i Maridalsvannet. Thor Maarud mener Milehytta må være plassen Kullebraathen, som lå på østsiden av bekken, rett overfor Svingen. I Skjervenbroen eller Bruastua var det kaffe å få kjøpt for folk som for etter landeveien. Bruastua var den første hvileplassen etter Oslo. Bomstua ved Greveveien var den siste hvileplassen for hakadøler og hadelendinger før de tok veien over skogen. Den eldste Bruastua ble visstnok satt opp i 1797. Thor Maarud har i sin bok listet opp navn mv. på de som bodde både på Skjervenstua og Bruastua. I 1818 bodde hammersvend – senere mester – Anders Nilsen på Bruastua. I 1860 bodde Carl Vasset der med kone og to barn. Han var opprinnelig fra Tyskland. Han døde i 1860, da han falt ned i en kullmile. Maarud mener at den gamle plassen ble revet i 1860. Ny låve og nytt fjøs ble satt opp i 1851 og ny plassbygning i 1852. I den nye Bruastua bodde det senere både hammersmeder og husmenn med sine familier. Peder Chr. Asbjørnsen forteller også at hans venn Elias Fisker bodde ved Brua i Maridalen. Husene på Bruastua ble revet rundt 1910–15, og nå er det ingen spor igjen.

Den lange og rødmalte lagerbygningen ved Skjervensaga, som i dag er verksted og lager for "Skogetaten", er den gamle Sangerhallen fra jubileumsutstillingen på Frogner i 1914. I denne bygningen foregikk den høytidelige åpningen av utstillingen 15. mai 1914, og ved middagen skal det ha vært benket 1400 gjester i salen. Det som var av prominente gjester, var samlet der. Lagerbygningen er kanskje det eneste som er igjen etter jubileumsbygningene fra 1914, og er derfor vel verdt å bevare.

Jeg ser ut av vinduet i Drengestua. Blikket mitt hviler mot vannet som blinker der i øst, jeg hører hester som vrinsker og stemmer av arbeidsfolk ute på gårdsplassen. Nå er det planer om å restaurere og pusse opp flere av bygningene på gården. Gården med den lange og rike historien skal møte framtiden med sine nye krav og utfordringer. Bare nå "Skogetaten" får penger til å rette opp grunnmuren og veggene på Drengestua også ... Vår samtale går mot slutten, men så spør jeg Ivar om hvilke ønsker og vyer han har for Maridalen i årene som kommer ... «Forpakterforeningen vår ble stiftet i 1949, og vi har hatt atskillige saker å sloss for,» sier han. «Vi er i dag ni medlemmer, og de fleste bøndene i dalen er med i det lokale Bondelaget. Jeg er i dag leder av forpakterlaget her i Maridalen.

Jeg synes Oslo kommune er for lite flink til å verdsette Maridalen og alle dalens verdier. Det er en generell mangel på forståelse og prioritering av landbruket i våre bynære områder. Maridalen er så mye mer enn selve jordbruksdriften. Dalen er byens mest mangfoldige rekreasjonsområde, med et pietetsfullt pleiet jord- og skogbrukslandskap, og alt dette er helt gratis for brukerne. Oslo kommune må se mulighetene i dalen. Vi tilfører byen store verdier som jeg gjerne skulle sett tilbakeført i noe større grad enn tilfellet er i dag. I dag tar vi imot verneplanen for Maridalen med et åpent og positivt sinn. Verneplanen vil uten tvil være med på å opprettholde et pulserende gårdsmiljø i dalen. Besøksgårdene kan f.eks. ha en forebyggende funksjon for skoletrøtt og vanskeligstilt ungdom, ved at de får en mer meningsfylt og utfordrende skoledag. Det er viktig med en allsidig drift på gårdene i bygda. Det er mangfoldet av gårdsdrift, håndverk og småindustri som er grunnlaget for levedyktige bygdesamfunn. Det at denne allsidige driften skal opprettholdes er også slått fast i flerbruksplanen for Oslo kommunes skoger.

I årene som kommer, må det satses langt mer på vedlikeholdet i dalen. Bygninger og veier bør restaureres og pusses opp. Her er Drengestua på gården et godt eksempel. Vi trenger også bedre oppholdsrom mv. for barn og skoleungdom som besøker gården. Det må også satses mer for å hindre forurensninger fra f.eks. møkkakjellere. Når verneplanen er vedtatt, må det også satses mer på restaurering av selve kulturlandskapet, med rydding av gammel slåtte- og beitemark og hogst og pleie av de mange randsonene.

Vi som er bønder og forpaktere i Maridalen, har funnet oss i mye og gjort så godt vi har kunnet ... Vi har ikke dårlig samvittighet ...»

Jeg pakker sammen mine papirer takker for at Ivar ville ta imot meg. Jeg forlater gården full av beundring over dens lange og rike historie og full av respekt for maridalsfolkets pågangsmot og innsatsvilje. Jeg kaster et blikk mot vannet og ser småbølgene som kruser vannflaten og aftensolens stråler som blinker der ute. Jeg kjenner lukten av hest og mold og hører bilene som durer forbi på hovedveien ..., slik de alltid har gjort. Jeg vender tilbake til vår rastløse tid, fra historiens og minnenes forgangne år ... Når jeg går mot bilen, flykter hønene unna, og hanen galer en siste gang for å si farvel ...