Ivar på Skar gård

En novemberdag går jeg gårdsveien nedover til Skar gård, for jeg har en avtale med Ivar Brodin. Det er bare marker og mildvær med svakt regn, og det lave skydekket ligger som et teppe over dalen. Det pleier å være så fin utsikt over dalen fra Skar gård, men i dag ser jeg ikke over til den andre siden. Tankene mine går tilbake i tiden. Jeg pleide å gå Gamleveien før i tiden når jeg skulle på skolen, og jeg husker så godt den fine alléen med de store bjørketrærne langs veien her, og steinmuren som vi pleide å balansere på ... Når det var vind, ble vi fulgt av bruset fra de store trærne, og senere på høsten var veien dekket av et teppe av blader ... Når vi trengte legehjelp, besøkte vi doktor Sigrid Brodin, og jeg husker at vi satt og ventet i rommet med den store gruen, som ble kalt Kjøkkenet.

Nå fortsetter jeg gårdsveien nedover til villaen der Ivar og Britt Brodin bor, og snart sitter jeg ved bordet i den store og fine stua. Ivar, som jeg husker godt fra yngre år, er blitt noe gråere i håret nå, men ellers ser han ut slik som før i tiden. Gjestfrie og vennlige har de alltid vært. Kona, Britt, er fra Hammerfest og har arbeidet mange år hos stats- og riksadvokaten.

Snart begynner Ivar å fortelle med vennlig og mild stemme: «Jeg ble født i 1929 og tok, sammen med min bror, over gården her etter far midt i 1950-åra. Min bestefar, Nils Brodin, fikk kjøpt gården ved skjøte av 21. mars 1909. Nils hadde tre brødre, og familien kom opprinnelig fra Sverige. Noen av dem reiste til Amerika, men Nils Brodin ble gift med datteren på Halset her i Maridalen, og han slo seg ned der. Det var svigerfar til Nils, Andreas Haug, som eide Halset på den tiden (1882–88). Han var tobakkshandler også. Nils Brodin fikk forpakte Halset og drev der med hestetransport og hesteoppdrett.

Far, som også het Ivar Brodin, ble født i 1890 og døde 26. september 1978. Mor, Sigrid Huseby Brodin, ble født i 1899 og døde 30. desember 1985. Far overtok gården i 1926 og bygde da villaen nederst på jordet her til sine foreldre. Min far hadde landbruksskolen og bestyrte en tid en stor gård i nærheten av Gardermoen. Han giftet seg 38 år gammel, og da han tok over gården her, fulgte det med ganske stor gjeld. Det ble på den tiden solgt og fradelt en del tomter. Far var en ivrig friluftsmann og idrettsmann. Han vant flere renn på ski i Nydalens Skiklub, og han tok 18. premie i langrenn i Holmenkollen. Far trivdes godt ute i skog og mark og drev med jakt og fiske. Vi beholdt garnrett i Øyungen, selv om skogen ble solgt unna, og far var mye der sammen med Jakob Kvande i kommuneskogen. De holdt til i hytta vest for dammen. Far hadde meget gode jakthunder; vi hadde både foxterriere, gordonsettere og støvere. Far hadde en tid Norges beste harehund, det var en hamiltonstøver. Den ble champion og het Turum ... Den hunden tok mange premier, og den ble brukt til parring. Den hadde en usedvanlig god nese ... Her ser du et bilde av hunden.

Far bygde hytta Skarås oppe i lia her i 1926, da han tok over gården. Han bygde den sammen med broren sin, Oskar Brodin. Den brant ned en gang, men ble satt opp igjen i opprinnelig størrelse. Hytta, med 6–7 mål tomt, ble solgt til Bjarne Ånesen. Han ble fengslet av tyskerne og satt i tysk fangenskap. Jeg husker vi sendte mat til dem inne på skogen ...

Far var også glad i å arbeide ute på jorda. Han var mye sammen med Einar Lilloe som også var friluftsmann og som var gift med Mimmi Brodin ..., søster til far ... Einar Lilloe var forresten dommer under OL og i Holmenkollen.

Mor vokste opp i et stort murhus ute ved Ljabruveien. Slekten kom fra Fet, men bestefar slo seg opp som forretningsmann og drev med både meierivirksomhet og teglverk. Mor kom fra en akademisk familie og hadde nære slektninger som var henholdsvis lege, prest og meieribestyrer. Sigrid hadde hovedpraksis som lege i byen, men hadde også legekontor her på gården og praktiserte som lege i dalen og i Nordmarka. I byen holdt hun til nær kirken og parken på Sagene, i Dannevigsveien 12. Både far og jeg kjørte mor rundt når hun skulle på legeoppdrag. Om sommeren kjørte jeg med bil, men om vinteren måtte vi ofte kjøre med hest og slede. Under hele krigen var nordmarksveiene ofte igjensnødd. Da var det bare med hest og slede vi kom fram. En gang gikk mor på ski fra Bjørnholt til Hakloa. Jeg traff mange hyggelige mennesker på denne måten, og det ble mye prating og venting. Som lege kom mor ut for flere spesielle hendelser. Det var en stor mann her oppe som kunne være både sterk og vill. En gang måtte det sendes bud etter politiet som måtte holde ham fast ... Ellers husker jeg at mor tok seg av både taterfamilier og to døvstumme, gamle mennesker oppe i Sørbråtaveien.

Jeg og bror min, Tore, tok som sagt over gården her midt på 1950-tallet. Tore er født i 1931. Jeg har også to søstre som lever; Ingebjørg, født i 1930, og Solveig, født i 1939. Tore tok over forpaktningen av Ødegården i 1956/57, da Lilloe døde, og har siden vært forpakter under Oslo kommune.

Nå i år har sønnen min, Erik Brodin, tatt over driften av Skar gård. Han er født i 1961 og gift med Ellen Viktil. De har de tre barna Fritjof, Herman og Åsne, og bor her nede i villaen, Dagali ... Vi har bare Erik. Tore har fire barn.»

Søndre Skar gård er en av dalens eldste gårder. Nordre Skar ble i sin tid skilt ut fra hovedbølet, og her ble det siden kruttverk og militærleir. Ved Søndre Skar er det gjort øksefunn fra steinalderen, og vi er sikre på at det var fast bosetting her før svartedauden i 1350, fordi gården etter det blir nevnt som ødegård. Skar er et naturnavn, og dette tyder på at det har vært fast bosetting her i lang tid, trolig fra før Kristi fødsel. Skar nevnes første gang i skriftlige kilder i middelalderen. Gården har langt tilbake i tid vært eid av Oslo bispestol og Hovedøya kloster. I 1647 er Johan Skar gårdbruker på ødegården Skar. I 1648 erverver landkommisær Johan Garmann en del av eiendommen, mens Christopher og Johan Didrikssønner får skjøte på resten i 1663. Men samme år blir hele gården kjøpt opp av borgermesteren i Christiania, Nils Lauritssøn. Senere eiere har titler som etatsråd, assessor, garvermester, regimentskvartermester og kjøpmann. I årene 1753–61 er Nordmarkens eiere, Christian Ancher og Jens Hiort, eiere av Skar gård. Garver Harald Lilloe kjøpte gården i 1879. De senere eiere er først overrettssakfører J.I. Bruun og deretter Nils Brodin. Under Skar gård nevnes også husmannsplassene Kramla (noen ganger kalt Klamra), Nyestuen og Steinbråten.

Etter en kort pause fortsetter Ivar å fortelle med sin rolige og lavmælte stemme: «Jeg husker det skjedde store forandringer med gårdsdriften fra krigsårene av. Jeg var 11 år da krigen brøt ut her i landet. Før krigen hadde vi bare rødkoller til melkekyr, men under krigen gikk vi over til telemarkskyr. De trengte mindre kraftfôr og melket godt. På den tiden hadde vi 28 melkekyr og 20 ungdyr, og det var melking for hånd ... Før krigen drev vi skiftefjøs, vi kjøpte inn gode dyr annensteds fra og drev dem fram, slik at det ble gode melkekyr av dem. Det var viktig å ha en jevn melkemengde, for vi leverte melkespann til kunder i byen. Det var håndmelking to ganger om dagen, morra og kveld. Det var folka på gården som melka, men vi var også avhengig av hjelp utenfra. Jeg husker at fru Arnesen og fru Pettersen var med og melket. Vi leverte melk to ganger om dagen i 2–5-liters spann. Det var tungt å bære melkespannene rundt i byen. I 1941 ble det slutt på kundene i byen. Fra da av kom Fellesmeieriet og henta melka med bil. Melkerampa vår var oppe ved steingjerdet ved hovedveien. Da måtte vi kjøle ned melka før levering. Vi hadde en isbinge og skar og henta is på Maridalsvannet og Dausjøen. Vi leverte melk i 50-liters spann. Bilen fra Fellesmeieriet kom klokka seks om morran, og de henta melka fra dagen før.

Vi hadde også gris, høner, tre egne hester og en stor bryggerihest. Den brukte vi også i skogen. Før krigen hentet vi mask ved Ringnes bryggeri. Maskt var et avfallsprodukt etter ølproduksjonen. Det besto av kokt korn, gjær og humle ... og ble brukt til dyrefôr. Far hadde tidlig fått seg en T-Ford, og han hentet mask to ganger i uka med bil. Under krigen hentet vi også mask med hest. Etter krigen – jeg tror det var i 1947 – kjøpte vi en Manus melkemaskin. Vi var tidlig ute med dette her på Skar gård, og det lettet arbeidet vårt veldig.

Etter krigen ble det slutt med telemarkskuene. Vi fikk svenskekuer i 1947; svensk rødt og hvitt fe. Vi kjøpte dyra oppe på Hedemarken. Vi kjøpte det beste kumaterialet på auksjoner, og fikk også kjøpt oksekalver fra de beste dyra på Kongsgården. I en periode hadde vi svensk rødt og hvitt fe som produserte 41 liter melk pr. dag.

Skar gård med skogen i Skarslia er i dag på i alt 340 dekar. Vi har 200 dekar skog, men mye av det er hardt lende ... 140 dekar av innmarka kan drives som kornareal. Da vi dyrket fôr, ble mer av innmarka brukt.

Rett etter krigen skaffet vi oss en tysk trekkvogn, en såkalt støver, som vi brukte til å pløye og brøyte veiene. Den ble også brukt til å transportere høy, men vi måtte skifte til hest oppe på gården for å komme opp låvebrua. Før i tida var beitet og høyproduksjonen viktig, men vi hadde også noe korn rett etter krigen. Med årene ble kornproduksjonen viktigere, og vi skaffet oss en selvbinder som vi brukte på markene. Den la fra seg nek som vi så tørket på hesjer eller staur. På låven hadde vi et lokomobil-treskeverk, og vi tresket kornet der før jula kom ... Kornet kjørte vi til Sandermosen stasjon i sekker, slik at det kunne bli transportert videre til mølla ved Rotnes i Nittedal. Vi fikk melsekker tilbake, men så og si hele kornproduksjonen gikk til husdyrfôr. Den gang måtte vi selv blande fôret til dyra, vi brukte både jordnøttmel, soyamel og sildemel. Det var ganske tungvint – nå er det ferdige fôrblandinger.

I 50-åra kjøpte vi en beltegraver for å grøfte jorda her på Skar og på Ødegården. Det aller meste ble grøftet fra 1952 til 1956. Jordene på Turter ble grøftet av kommunen, men vi har drevet jorda der etter at Rustan flyttet. Vi kjøpte oss så en Major og en Terminius slepetresker. Det var en sekketresker. Det sto folk på den og knøt sekkene når de var fulle. Deretter sørget en pendel for å tippe to og to sekker av på åkeren. På den tida var jeg rundt og treska mange steder. Tore var hjemme på gården. Jeg treska både her på Skar gård og på Ødegården, Turter, Hauger, Brekke, Hovseter, Huseby, Blindern, Hellerud, Tveita og Rustad. Flere av disse stedene var i privat eie. På Engebråten syd for Kjelsås gård var det omkring 80 dekar bruksjord. Vi hentet mest gras og høy derfra. I 60-åra ble det forbud mot husdyr på de kommunale gårdene her i bygda. Vi hadde fortsatt dyr fram til tidlig på 70-tallet. Men det ble ikke lenger gjerdet på de kommunale gårdene, så vi kunne ikke slippe dyra. Det ble også strenge restriksjoner på utslipp fra driftsbygningene. Derfor sluttet også vi med husdyr.

Far var en pådriver for mer samarbeid mellom gårdene. Han begynte med dette rett etter krigen. Han fikk det til slik at det ble fjøskontroll på gårdene, og det ble ansatt en felles regnskapsfører. Gaustad og Kongsgården var også med på dette. I dag dyrkes det korn her på gården. Det er hestebeite, og 20 dekar er leid bort til jordbærproduksjon.

Jeg utdannet meg til agronom på Vinterlandbruksskolen i 1950. Jeg ville bli bonde, slik som far.»

Vi tar en pause i vår samtale. Det blir servert kaffe, og vi snakker litt om løst og fast. Utenfor regner det fortsatt stille, og de våte skyene henger lavt over dalen. Britt kommer inn og sier at hun husker meg som unggutt, da jeg var med og passet kuene. Jeg fører samtalen igjen tilbake i tiden og spør Ivar om det er spesielle ting han husker fra krigsårene.

«10. april 1940 fikk folk vite at byen skulle bombes,» fortsetter Ivar. «Det falt 15 cm snø, og mye folk strømmet oppover Maridalen. De kom både med biler og til fots, og mange var engstelige for hva som skulle skje. Vi hadde et beredskapslager her på gården og tok imot mange. Hele låven var full av folk, og det lå folk over alt ellers. Det var mange som var her i flere dager. Vi hadde tre utedoer, men det kunne være 30 meter kø for å gå på do. Vi sørget for at alle fikk mat. Det gikk med 200 liter melk om dagen, og bror til far som var kjøpmann, sendte mye mat hit. En baker som hadde hytte her oppe, skaffet også mye brød. Første natta ble mange frosne av å ligge på låven, så mor og far ga sine senger til folk som trengte dem bedre. Folk skiftet på å bruke sengene. 10. april holdt det til et norsk transportkompani på Skar leir. Jeg tror sjefen deres het Hagen. Her fra gården så vi at de norske styrkene gikk i sluttet tropp fra Skar-leiren til Sandermosen stasjon – de skulle delta i krigen ... Ekspedisjonssjef Conrad Skreiberg i departementet var gift med søster til far. Vi var derfor godt underrettet i krigens startfase.

I 1944 lå far og jeg i Øyungshytta og kjørte ved fra Liggeren til Øyungsdammen. Vi lå der sammen med to odølinger. De hadde tre hester, og vi hadde fire hester. Det hadde snødd mye på den tida, og da vi kjørte hjem igjen, gikk det av fire miner ved militærleiren på Skar. De gikk av på grunn av snøtrykket, tror jeg, men vi ble heldigvis ikke skadet. Ovenfor Nordbråtabrua var det flere tyske bunkerser med skyteskår som dekket jordene østover.

Under krigen kjørte vi ved med fire hester og langbukk, eller 'en-toning', både fra Skarskogen og fra Øyungen og Fagervann. Det var to styrelenker og trekk på midten foran. Vi måtte lesse på bilene med håndmakt fra ei lasterampe.

Vi kjørte også ved fra Vaggesteinskollen til Lauvlund. Da kjørte vi med traktor og hadde lånt en bukk til denne. Da hendte det at Tranmæl kom forbi og pratet.

Både Tore og jeg var med Ivar Samset fra Det norske Skogforsøksvesen, da han hadde forsøksdrift oppe i lia ved Hansakollen. Det var høye lunner av tømmer der. Vi kjørte det grove tømmeret fra bånn av lia og nedover, langs kanten av myra ved '300-meteren' og ned til Lauvlund.

Vi har også hogd noe i vår egen skog til eget bruk. Jeg har kledd låven med virke fra egen skog, og mye av dette huset er også bygd av slikt virke. I tillegg har vi fått ved fra skogen vår. Det er mye berg, brattlende og skrinn mark i skogen vår. Jeg har prøvd å beholde noe av furua. I 1947 var det en tørr sommer, og det ble mye tørrskog oppe i Skarslia. Vi solgte mye av det til kassefabrikken Mustad.

Skarskogen var opprinnelig på omkring 3000 dekar, men den ble delt da Nils Brodin kjøpte gården. Før i tiden hørte all skog mellom Skarselva, Øyungen, Fagervann og Turter til Skar gård. Skar gård hadde en oppgangssag ved Sagløkka nedenfor Nordbråten i begynnelsen av 1830-årene, da en orkan blåste ned mye av skogen i Skarslia.

På Helgheim, eller i Halofvillaen, oppe ved Øyungen, bodde Helga Lilloe i mange år. Hun bodde der helt alene i nærmere 70 år, bare en gårdskar stelte dyra hennes. Hun var født på Ødegården og var datter av Harald Lilloe som ervervet Skar gård i 1879. Helga skal ha vannet alléen her ved Skar gård da hun var småpike. Harald var bror til Einar Lilloe som drev Ødegården. Einar hadde barna Trygve, Birger og Einar. Navnet Halof har jeg hørt stammer fra Bergenstraktene.

Det er blitt meg fortalt at det var en allé langs det meste av gamle Maridalsvei fra Korsvoll til kruttverket og spinneriet ved Nordre Skar. Jeg kan selv huske at det før var store bjørker sydover fra skolen ved Langhagan. Her på gården har vi nå to store bjørker igjen. Én står midt i alléen, og én står ved postkassa. Alléen ble visstnok hogd ned under 1. verdenskrig.

Far og skipskaptein Erling Houg, far til Agnes Houg på Solhaug, var gode venner. Han fortalte at de ofte var ute på Spinneridammen i båt, eller at de badet eller gikk på skøyter. Jeg bærer selv navnet Ivar Erling Brodin, så jeg er oppkalt etter Erling Houg.

Både far og jeg har gått på Maridalen skole. Jeg hadde både herr og fru Halsnes, fru Rambøl og frk. Tommelstad som lærere. Jeg gikk der syv år og var i klasse med Thor Maarud, Arne Berentsberg og Jens og Sylvi Hagen.

I årene 1957 til 1970 bodde Marta Sletner i røkterboligen her på gården. Hun var meget dyktig som røkter, og hun var også et fint og kunnskapsrikt menneske.

Jeg vil også nevne at jeg var i Tysklandsbrigaden etter krigen, i transportkompaniet. Jeg tror det var i 1949.

Ellers har også jeg jakta en del, og jeg har vært interessert i snekker- og bygningsarbeid. Jeg satte opp forskalingen til den nye siloen vi bygde i 1960. Jeg har også gjort mye selv her på nyhuset vårt.»

Gamlebygningen på Skar gård er fra 1700-tallet. Den ligger rett ved siden av villaen der vi nå sitter. Bygningen er ikke blitt særlig forandret siden den tid. Opprinnelig var denne bygningen innredet til to leiligheter. Utvendig har huset en åpen svalgang mot tunet, med avlukker i begge ender. Denne gamle bygningen er verneverdig, og det er tidligere sagt at eieren vil skjenke den til et eventuelt framtidig bygdemuseum i Maridalen.

Ivar forteller videre slik: «En søster av far, hun var gift Skreiberg, bodde i Gamlebygningen fram til 1937. Da flyttet bestemor opp dit og bodde der sammen med Elisabeth, søster til far, en del år. 'Lissi' var også husstellærer på skolen, og hun hadde en knekk på nesa, fordi en hest hadde sparket henne. Det ble visst ikke brukt spiker den gang Gamlebygningen ble bygd. Nå er den ganske slitt, og den har stått tom i mange år. Vi la på en presenning under taksteinen. Jeg fikk byggetillatelse på nyboligen under den forutsetning at ingen skulle bo der. Maridalens Venner ville frede bygningen, men byantikvaren har ikke vært inne i bildet.»

Nybygningen, som er malt hvit og ligger øverst i tunet, mot vest, er fra empiren. Den er bygd etter en branntakst i 1827. Bygningen er muligens oppført av Anders Næss som kjøpte Skar gård i 1833. Bygningen er bred og rommelig med tre gjennomgående tverrvegger. I et av rommene her hadde Sigrid Brodin legekontor. Ved siden av dette kontoret var det gamle kjøkkenet med den store gruen som ble brukt som venteværelse. Dette var et særpreget rom med gamle møbler og en spesiell atmosfære. Jeg har selv ventet der flere ganger i unge år på at Sigrid, med sin vennlige stemme, skulle åpne døren og be meg komme inn. Nå er det Ivars bror, Tore, som har denne bygningen.

Det gamle stabburet på Skar gård, som er furet og svartbeiset, er minst like gammelt som Gamlebygningen. Det kan være fra 1600-tallet. Stabburet har åpen svalgang med oppgang til loftet og er en godt bevart stolpebod. Tidligere hadde visstnok stabburet panel, men dette er fjernet, og det framtrer i dag som en sjelden og gammel, verneverdig tømmerbygning.

Låven og fjøset er pent malt og er av nyere dato. På gården har de også verksted, vedskjul, smie og en røkterbolig.

Både nord og sør for Skar gård ligger det flere små bolig- og hytteeiendommer som ble utskilt fra gården tidlig på 1900-tallet. Ved grensebekken mot Turter ligger, på oversiden av veien, Torberg, Granberget, Åsheia og Solstua, og nede ved veien ligger Skarsløkka og Holte. Nord for Skar gård finner vi eiendommene Dagali, Skari og Maristua på nedsiden av veien, og Ringås, Granbo og Sandbo på oversiden av veien. Torberg er restaurert de senere år på en vellykket måte, slik at noe av sveitserpreget og jugendstilen er bevart. Her bodde Thorleif Tømte, og her drev han sin enestående enmannsfabrikk, Tømte skifabrikk. Jeg har selv tatt vare på mine gode Tømte-ski fra guttedagene. Thorleif var sønn av Andrine på Tømte, nordøst for Øyungen. Senere bodde treskjæreren, Hans Aasland, der. Han kunne lage de fineste kubbestoler og boller av kåter. Han var prestesønn fra Numedal og gift med Edel, datter av Margit Tømte.

Vår samtale går mot slutten. Ivar har åpent fortalt om livet på Skar gård slik han husker det; og en god hukommelse, det har han.

«Jeg har likt meg godt i Maridalen,» sier han. «Maridalen er en vakker dal. Jeg har vært opptatt av jorda og hvordan den best kan drives. Jeg ville være bonde og maridøl. Jeg har gledet meg over alle framskrittene i landbruket, og jeg har hatt gleden av å drive sammen med Tore. Jeg har mange gode minner både fra skogen og gårdsdriften. I dag har vi ei hytte ved Bromma, hvor jeg kan drive litt jakt. Før du går, kan jeg vise deg Gamlebygningen.»

Jeg blir glad for det, jeg takker for meg, og vi går ut. Det regner ennå svakt og stille, og det virker surt å komme ut fra den varme stuen. Ivar låser oss inn døren fra sval-gangen og viser meg rundt i den gamle bygningen. Jeg blir fylt av en andektig ro og beundring av alt jeg ser. Det er lavt under taket og synlige bjelker i alle rom. De gamle hengslene fra 1700-tallet er bevart. Vi kommer først inn i kjøkkenet med svartovn, bord og stoler, og mot syd ligger soverommet med to senger. Jeg lar blikket streife over de gamle tømmerveggene og det gamle inventaret. Jeg ser at gulvet har slått seg og er skjevt i kjøkkenet. Så går vi inn i den østre stua som går i nord-syd retning. Der er det en fin salong med sofa og skap og en ovn, alt i gammel stil. Jeg håper i mitt indre at alt dette blir tatt vare på.

Så forlater jeg Skar gård for denne gang, det gamle sted der historien er gjemt i veggene. Jeg rusler ettertenksom og takknemlig oppover til Gamleveien, der melkerampa en gang sto ... Over dalen ligger ennå det lave skydekket, og det regner stille.