Investeringspakke til hva?

Hvilke problemer er det KrF, Sp og Bondelaget vil løse med ei investeringspakke til jordbruket?

Som alle andre næringer, benytter jordbruket tre innsatsfaktorer: Areal, arbeidskraft og kapital. Den politiske styringen av disse har store konsekvenser for hvilke produksjonsmåter jordbruket baseres på, og hvilke politiske mål som kan nås.

Jordbrukspolitikken må balansere mellom tre grupper: produsentinteressene, forbrukerinteressene og samfunnsinteressene. På noen områder er disse interessene i samsvar, på andre er de i motsetning til hverandre. Felles er at jordbrukspolitikken (bruk av jord), legger grunnlaget for nok mat og trygg mat.

Den største historiske utfordringen til jordbruket er balansen mellom produsert og etterspurt mengde i markedet. For lite mat betyr krise. For mye mat betyr også krise, særlig for produsentene og for samfunnet som helhet. Overproduksjon av mat er sløsing med samfunnets ressurser. Det reduserer verdien av arbeid med jord, og det reduserer samfunnets anerkjennelse av jordbruket.

Den vanlige, både i Norge, USA og EU, er at bøndene produserer for mye. Bønder flest har stor arbeidskapasitet og stor glede av arbeidet med jord. De fleste tilskuddsordningene stimulerer til økt volum. Innad i jordbruket er det stort fokus på produksjon, og lite på økonomi og ressursforvaltning. Ofte gis det inntrykk av at problemet til jordbruket er at det ikke produseres nok. Kravet er «økt matproduksjon». Man glemmer da historia: Produsert mengde er ofte ikke løsninga for jordbruket, den er en sentral årsak til problemene.

Når produksjonsvolumet øker, stimulert av tilskudd og investeringspakker - ikke av etterspørsel i markedet, fører dette til et raskt press på bondeinntektene. La oss trekke en parallell til arbeidslivet. For fagbevegelsen har det alltid vært avgjørende å sikre lav arbeidsløshet, både for å sikre folk velferd ved at de er arbeid, og fordi høy arbeidsløshet fører til et hardt press på lønningene. Parallellen for jordbruket er overproduksjon. Det gir prispress i varemarkedet, og et press i den politiske debatten for lavere inntekter til bonden. Ved overproduksjon går prisen til bonden ned, mens forbrukerne i prinsippet får billigere matvarer og matindustrien lave råvarepriser.

Investeringsstøtte har vært ett av de viktigste virkemidlene i jordbrukspolitikken siden 1966. Gjelda er i dag 55 milliarder kroner, omlag 1,5 gang omsetningen. Markedsinntektene har de siste 20 årene vært en milliarder kroner lavere enn produksjonskostnadene årlig. Tilskudd utgjør mer enn hele nettoarbeidsinntekt i sektoren. Gardsbrukene er større enn noen gang. Produksjonsvolumet per ku, per time, per tilskuddskrone og per bonde er større enn noen gang. Arbeidsproduktivitetsveksten er på seks prosent årlig. Volumet per time skal dermed dobles hvert 11 år. Importen av kraftfôr øker mens vår egen jordbruksjord, fra fulldyrka areal til utmarksbeite, reduseres. Matproduksjonen er i åpen konflikt med hovedmålene om nok mat og trygg mat.

«Det er foran pekt på en utviklingskjede i jordbruket som viser framgang i produksjonen, men tilbakegang i reallønna. Likevel er det så at hva staten koster på denne næringa, nettopp går med til bare å øke produksjonen». Sitatet beskriver godt drivkreftene i jordbrukspolitikken, og fra boka «Jamstelling.1: Den økonomiske skjevhet mellom grunnæringene og de andre», utgitt av Norges Bondelag i 1939. Bondeledelsen anno 1939 advarte mot en politikk hvor bøndene produserer seg til fant, og tok et kraftfullt oppgjør med produksjonsaktivismen: Volum løsrevet fra økonomi og ressursgrunnlag, og i strid med de politiske målene. Subsidiert kapital til fjøsbygging er et kraftfullt virkemiddel i denne retningen.

Bondelederne anno 2015 har noe å lære av sine forfedre. Forslaget om investeringspakke bærer mest preg av å være et tiltak som er lett å formidle, framfor å bygge på en korrekt forståelse av situasjonen i sektoren og en innsikt i samfunnsformålet til jordbruket.

Driftsøkonomien går i minus og tilskuddene er i dag større enn de totale inntektene i jordbruket. Etterspørsel, volum, pris og kvalitet er i praksis løsrevet fra hverandre. Den økende avhengigheten av statlige overføringer fanger bonden i et avhengighetssystem som verken er bra for den enkelte bonde eller for den nasjonale matproduksjonen. Produksjonen og organisering av drift bør ikke baseres på hva som gir mest mulig tilskudd. Pris bør spille en viktigere rolle for bondens inntekt. Volum og kvalitet må i større grad betales for i markedet.

Jordbrukspolitikkens produksjonsaktivistiske linje med subsidier til volum og bygninger, har svekket økonomien, ressursgrunnlaget og formålet til matproduksjonen. For å sikre inntekter som gir rekruttering, og en produksjon tilpasset ressursgrunnlaget og forbruket, trenger jordbruket et mer omfattende reguleringssystem enn andre næringer.

Fellesskapets langsiktige verdier i matproduksjonen er jord, i form av størrelse og fruktbarhet. Dette må bli hovedpoenget når fellesskapet investerer i jordbruket. Innovasjon Norge bør derfor vektlegge kvalitet, fruktbarhet og arealproduktivitet på inn- og utmark mer når de bruker fellesskapets penger i framtida. To kriterier må bli sentrale: Styrke driftsøkonomien uten å øke avhengigheten til subsidier/inntekter utenfor bruket. Produksjonsvolum som står i forhold til arealressursene på gardsbruket. Mer støtte til nydyrking, grøfting og sperregjerder i utmark. Mindre til bygninger.