Inntekt er politikk

Av Svenn Arne Lie

Det er ulike måter å beregne inntekter på i jordbruket. Resultatmålet «Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. jordbruksfradraget» gir en sum i 2009 på 214 000 kroner per årsverk, der jordbruksfradraget utgjorde 20 700 kroner per årsverk.

«Vederlag til arbeid og egenkapital», altså uten at jordbruksfradraget regnes som inntekt, gir en årsverksinntekt på 193 700 kroner. Beregnes derimot egenkapitaldekning (fem prosent, basert henholdsvis på egenkapital beregnet med historisk kost og prisjustert kost.) gir dette en arbeidsinntekt per årsverk i 2009 på 158 738 og 122 778 kroner.

Hvilke av disse inntektstallene som legges til grunn for å beskrive utviklingen i sektoren er ikke et teknisk spørsmål om tall og regnemåter, men i aller høyeste grad et spørsmål om landbrukspolitikken og i hvilken sammenheng inntektstallene skal brukes. Når Landbruksdepartementets tall legges til grunn og refereres til, er det også LMDs virkelighetsbeskrivelse som aksepteres. Det er riktig som det hevdes at «Vederlag til arbeid og egenkapital per årsverk, inkl. jordbruksfradraget» viser en positiv utvikling under den rødgrønne regjeringen.

Når faglagene, tilsynelatende av strategiske årsaker, aksepterer denne måten å regne inntekter på, så har de samtidig akseptert LMDs definisjonsmakt i landbrukspolitikken. Dette er en fordel for LMD som uten motstand kan argumentere for at dagens landbrukspolitikk er en suksess og må videreføres, mens norske bønder ikke kjenner seg i igjen i det tallmateriale som presenteres. En stor andel av inntektsveksten, og en betydelig del av inntektsnivået, er et resultat av at jordbruksfradraget regnes som inntekt, eller at egenkapitaldekningen ikke beregnes. Hvis jordbruksfradraget holdes utenfor, og egenkapitaldekningen settes til fem prosent (beregnet med historisk kost), har gjennomsnittsbonden en arbeidsinntekt per årsverk på drøyt 158 000 kroner ifølge de nylig oppdaterte normaliserte regnskapstallene fra NILF. Denne summen har stått stille siden 1978 til tross for sterk vekst i arbeidsproduktiviteten.

Landbruksdepartementet, både ved Leif Forsell og Lars Peder Brekk og Statsministerens kontor hevder jevnlig at bøndene under den rødgrønne regjeringen har hatt inntektsmessig lik eller bedre utvikling enn sammenlignbare grupper (110 000 kroner per årsverk eller 70 prosent vekst). Vederlag til arbeid og egenkapital inklusiv jordbruksfradrag sammenlignes da med utviklingen til lønnsmottakere. Dette er en grov feil. Effekten av ulike skatteordninger brukes sjelden eller aldri i sammenligninger mellom ulike yrkesgrupper og inntektsforhold. Både jordbruksfradraget og egenkapitaldekningen må derfor trekkes ifra hvis inntektssammenligninger mellom bøndene og andre grupper skal være reell. I 2009 var gjennomsnittlig normalårsverkslønn i Norge 439 000 kroner. Arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket var 158 000 kroner.

Med så lave arbeidsinntekter, hvordan er det da mulig å drive jordbruk? Noe av svaret ligger i en omfattende tæring på egenkapitalen, en realitet som resultatmålet «Vederlag til arbeid og egenkapital» ikke belyser. Kostnadsveksten er større enn inntektsveksten fra markedet, og driften baseres på omfattende subsidiering fra andre typer arbeid og ektefelles inntekter. Lavere avlinger, driftsbygninger i dårlig stand og mangelfullt vedlikehold av gjerder, grøfter, kantrydding, kalking og annen jordpleie er også uttrykk for tæringen på egenkapitalen. Et lite mindretall av gardbrukerne investerer i stordrift og pådrar seg en svært risikofylt gjeldsbelastning. For mange går både tæringen på egenkapitalen og gjeldsbelastningen på helsa løs. Dette skjer på grunn av, ikke på tross av, landbrukspolitikken som i dag føres. Ansvaret ligger ikke hos den enkelte bonde, men hos dem som utformer politikken.

Dette skrives verken for å svartmale eller for å klage. Dettehandler om å beskrive realitetene i næringa. Bøndenes egne interesseorganisasjoner har mye å tjene på at virkeligheten i næringa presenteres på en mest mulig realistisk måte, framfor at det er strategiske vurderinger i forhold til en forhandlingssituasjon med LMD i Jordbruksoppgjøret som avgjør hvilke tall og perspektiver man skal legge til grunn i debatten. Historien viser at strategiske vurderinger om å bruke statens beregningsmåte, eller de omforente inntektstallene, ikke har gitt inntektsgevinst for bøndene. Bøndene bør ikke overlate til forhandlingsmotstanderen å definere inntektssituasjonen i jordbruket. Næringa må sjøl påta seg denne oppgaven.