Innovasjon, Norge?

Av Ole Jakob Christensen, småbruker
Svenn Arne Lie, statsviter

Styrene i Innovasjon Norge har inntatt en nøkkelrolle i utviklingen av norsk jordbruk. De bruker fellesskapets skattemidler til å styre matproduksjonen i en annen retning enn det som er fellesskapets mål med jordbruket.

Styringsredskapene for å styre matproduksjonen er av tre typer: Lovgivning (odelslov, konsesjonslov, jordlov, samt kvotebestemmelser og så videre), direkte støtte til den løpende driften på gårdene (areal- og kulturlandskapstillegg, produksjonstilskudd til husdyr og diverse pristilskudd), og til slutt investeringsstøtte forvaltet av de fylkesvise styrene i Innovasjon Norge.

Årlig overfører fellesskapet om lag 14 milliarder kroner til jordbruket via jordbruksavtalen. Om lag ti prosent av denne summen brukes til å hel- eller delfinansiere investeringsprosjekter. Disse investeringsvirkemidlene låser tunge strukturer som driftsbygninger, maskiner og dyrket areal for tiår framover. Nettopp derfor er det påfallende at det er så lite debatt om konsekvensene av denne investeringspolitikken i jordbruket.

Jordbruket har blitt en kapitaltung næring og alle bruk må med jevne mellomrom gjennom en fornying av driftsapparatet. Det dreier seg da om investeringer i flermillionklassen som den enkelte bonde nesten aldri kan klare med egen lommebok og som bankene ikke tør, eller bør, ta risikoen med. Kort sagt: På den ene siden er det nødvendig med fornying av driftsapparatet i jordbruket. På den andre siden, de som ikke kommer gjennom den trange flaskehalsen til innovasjonsstyrene, må belage seg på å legge ned driften og finne seg annet arbeid.

Den offentlige investeringsstøtten gjennom Innovasjon Norge, som gis enten som tilskudd, lån eller rentestøtte, begrunnes med at den skal gi økt lønnsomhet i sektoren. Ved at det legges til rette for statssubsidiert kapital til investeringer i stordrift, som det per dags dato ikke er driftsøkonomisk grunnlag for. Nybygg prioriteres framfor vedlikehold av eksisterende kapital, store investeringer framfor små, risikoprosjekter framfor steg-for-steg-løsninger, lånefinansiering framfor egeninnsats, og dyre og kompliserte løsninger framfor enkle og rimelige.

Denne politikken er problematisk. De framtidige produksjonsmåtene i norsk jordbruk avgjøres av altså investeringsprioriteringene til Innovasjon Norge. Investeringskalkylene legger i noen tilfeller til grunn en årlig melkeproduksjon på 10.000 liter per ku. For å nå dette produksjonsvolumet må norske kyr fôres med mindre norsk gras og med betydelig mer importerte kraftfôrråvarer. En annen ting er at ved å øke produksjonsvolumet på noen utvalgte investeringsbruk, må noen andre gardsbruk legge ned.

Det er rimelig å anta at de disposisjonene som foretas i Innovasjonstyrene er en vesentlig årsak til at antallet melkeprodusenter ble halvert fra 1999–2009 – fra 22.000 til 11.000, og til at kraftfôrimporten er dobla i samme periode.

Heller ikke økonomisk er denne investeringspolitikken noen ubetinget suksess. Investeringstilskudd og rentestøtte premierer store bruksutbygginger framfor vedlikehold og fornying av eksisterende driftskapital. Dette driver fram et investeringsnivå og gjeldssummer som det ofte ikke er forretningsmessig grunnlag for på det enkelte gardsbruket. Gjennomsnittlig arbeidsinntekt i jordbruket, er i dag i underkant av 200.000 kroner per årsverk. Det er ikke realistisk at dette inntektsnivået kan finansiere investeringssummer på 5–10 millioner kroner.

Produksjonskostnadene i jordbruket er i dag høyere enn markedsinntektene. Avhengigheten av statlige tilskudd øker i takt med at gardsbrukene gjøres større, stikk i strid med begrunnelsen for offentlige støtte til investeringer i større fjøs. Tilskuddene er i dag større enn hele nettoinntekta til bonden.

I et notat fra Norsk institutt for Landbruksøkonomisk Forskning i 2010, konkluderte de at «til tross for at de undersøkte melkebruka hadde relativt stor produksjon, klarte de ikke å utnytte mulighetene til å senke kostnadene per produsert enhet».

Antagelsen om stordriftsfordeler, som investeringspolitikken bygger på, fungerer i modellene. Men lønnsomhetsberegningene er løsrevet fra de reelle driftsforholdene (topografi, avstander og så videre) – og fra de politiske målene med matproduksjonen. Matproduksjonen løsrives både fra arealressurser og driftsøkonomi.

Fordelingen av midlene har store konsekvenser for målene med jordbrukspolitikken og for det enkelte bruk: Kraftig økende gjeld (opp til 20 ganger nettinntekt for et bruk), små fortjenestemarginer per produsert enhet og tilsvarende stor sårbarhet for politiske og økonomiske endringer, frakobling husdyrhold–fôrgrunnlag, og økende kraftfôrimport med risiko for framtidig import av genmodifisert fôr og store klimagassutslipp.

Jordbruket selv har vært lite villig til å diskutere resultatene av investeringspolitikken – både i frykt for indre splid og for å miste investeringsmidlene: «Trå ikke på milliardene våre!». Denne diskusjonen bør de ta. Legitimiteten til norsk jordbruk avhenger av at det offentlige bidrar med finansiering til et jordbruk som er i tråd med fellesskapets mål med matproduksjon.