Av Svenn Arne Lie
Stortingsmeldinger om landbrukspolitikk er ikke hverdagskost. Siden forrige melding (1999) har utviklingen i landbruket gått svært raskt. Antallet mjølkebruk er halvert.
Mens matindustrien og en stadig mektigere og rikere dagligvarebransje sikres billige råvarer, blir den norske bonden stadig mer avhengig av å produsere høyere volum på tilskudd, lave inntekter og importert kraftfôr. Produktivitetsveksten har vært større i landbruket enn i de fleste andre næringer. Realarbeidsinntekt per årsverk har stått stille på ca. 150 000 kroner siden 1978. Dette har betydd arealnedgang, enorm gjeldsvekst og fallende inntekter i sektoren. Med dagens landbrukspolitikk er det ikke lønnsomt å lage mat på det norske ressursgrunnlaget. Noe er galt.
Handlingsrommet i landbrukspolitikken er stort. Med den internasjonale krisesituasjonen, fokuset på matkvalitet, ernæring og helse og ikke minst de siste års pågående og opplysende debatt landbrukspolitikken, lå til mye rette for en nødvendig kursendring. Forventningene til landbruksmeldinga var høye. Ikke minst fordi det er første gang Senterpartiet har ansvaret for å skrive ei landbruksmelding. At partiet oppsto som et resultat av sentrale interessemotsetninger rundt landbrukspolitikken, der arealbruk og råvarepris var helt avgjørende moment, framstår nå som et paradoks.
Den rødgrønne landbruksmeldinga ikke bare viderefører, men intensiverer, landbrukspolitikken som har blitt ført de siste 20 årene. Råvareprisene skal holdes lave, lavere enn kostnadene ved å produsere dem. Bøndene skal bli enda mer avhengige av tilskudd. Ved hjelp av statlige investeringsordninger skal det legges til rette for investeringer i oppbyggingen av større bruk. Dette er store driftsenheter som de siste 20 årene har vist seg å være svært avhengig av tilskudd, importert fôr og billig arbeidskraft.
Landbruksmyndighetene skal fortsette å basere forvaltningen av norsk matproduksjon på en snever produktivitetsforståelse og ikke minst en overdreven sterk tro på stordriftsfordeler, eller «fortsatt produktivitetsvekst» som det heter i meldinga. Det selges en feilaktig forestilling om at landbrukspolitikken er motstrøms. At strukturrasjonaliseringen og de uønska konsekvensene av denne, skjer på tross av, og ikke på grunn av, politikken. Uten gjeldende innretning på landbrukspolitikken, der lave råvare og kraftfôrpriser, lave bondeinntekter og statlige investeringer i driftsøkonomisk ulønnsomme produksjonsstrukturer utgjør grunnmuren, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre nedbyggingen av norsk matproduksjon i det tempoet som det i dag foregår.
Rødgrønne politikere kan ikke basere norsk matproduksjon på en landbrukspolitikk som krever at norske bønder skal produsere råvarer til en pris som ikke dekker kostnadene, og samtidig hylle Rema 1000 for sin innovative forretningsstrategi. Landbruksmeldinga handler ikke om bøndene. Den handler om hvordan vi skal produsere mat i Norge, om kontrollen med og fordelingen av, verdiene i matproduksjonen.