I tåkeheimen

Av Svenn Arne Lie

Under forrige ukes stortingsdebatt om jordbruksoppgjøret greide ikke Knut Storberget (Ap) å svare på om norsk matvaresikkerhet styrkes eller svekkes når jordbruksarealene her til lands reduseres.

Gunnar Gundersen (H) advarte mot begrense tilskudd til de største gardsbrukene fordi dette svekker lønnsomheten til stordrift. Line Henriette Hjemdal (KrF) uttalte at det ikke er Stortingets oppgave å mene noe om innretningen på virkemidlene i jordbrukspolitikken. Saksordfører Ingunn Foss (H) visste ikke om jordbruksavtalen gjelder for 2015 eller 2016. Og Trygve Slagsvold Vedum (Sp) fortalte oss at norsk jordbruk er en suksesshistorie.

Politikk uten kunnskap er like meningsløst som kunnskap uten politikk. Poenget er dette: Politikerne trenger ikke lenger kunnskap for å diskutere politikk. Dette gjelder stadig flere områder som politikken berører. Grunnlaget for politiske diskusjoner knyttes til tanketomme fraser som ikke betyr noe som helst. Den faglige analysen er svak eller fraværende og politikken usynliggjøres. Kommunesammenslåinger skal gi «helhetlig samfunnsutvikling». Konkurranseutsetting av jernbanen skal gi «mer effektiv utnyttelse av ressursene». Målstyring skal gi «bedre læring». Helseforetak skal gi «mer helse for pengene».

Det sies at veien til Helvete er brulagt med gode intensjoner. I så fall mangler det heller ikke på brustein i jordbrukspolitikken. Gode intensjoner serveres i bøtter og spann. «Landbruk over hele landet», «bærekraftig bruk av nasjonale ressurser», «opprettholde selvforsyningsgraden», «matsikkerhet». Det ene partiet etter det andre snakker varmt om hvor viktig jordbruket er, og er garantister for det ene eller det andre. Det snakkes med fyndord som rettferdighet, ressursgrunnlag, kvalitet, mangfold og solidaritet, og det skapes inntrykk av at det er vilje til å styrke bondens situasjon og øke matproduksjonen på norske arealressurser. Bare de riktige partiene kommer til makten.

Og disse politikerne setter jordbruks-Norge sin lit til. Det er disse som omfavnes av lederne i jordbruket, plasseres på talerstoler, i traktorer og fjøs, og som får penger til å drive valgkamp.

De færreste av Stortingets representanter evner, eller enda verre, ønsker å forstå sammenhengen mellom målene og de politiske virkemidlene i jordbrukspolitikken. Det svikter på helt elementære områder. Når kraftfôret gjøres billigere enn gras kan ikke den norske sjølforsyningsgraden øke. Når kostnadsveksten er større enn inntektsvekst, tettes ikke inntektsgapet mellom jordbruket og andre grupper. Når mjølkemengde per ku skal økes, så synker ikke kraftfôrimporten. Når markedsinntektene er lavere enn produksjonskostnadene, blir ikke sektoren mindre avhengig av tilskudd.

Men istedenfor å sette seg inn i saka og sammenhengene, tror politikerne at de kan snakke om noe anna. At de kan snakke om «forhandlingsinstituttets legitimitet». Og påstå at forhandlingsinstituttet undergraves hvis Stortinget blander seg inn i hvordan virkemidlene i jordbrukspolitikken utformes. Hva skal vi med folkevalgte politikere da?

Jordbruksforhandlingene er forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret. De folkevalgte skal så vurdere om inngått avtale er i tråd med de politiske målene partiene har. Da Knut Storberget (Ap) og Geir Pollestad (Sp) stemte for jordbruksavtalen i Stortinget i forrige uke, var ikke det for å styrke forhandlingsinstituttet, men fordi de er enig om den politiske kursen avtalen mellom Listhaug og Bondelaget legger opp til.

Vi fortjener bedre enn dette.