Hvorfor vi verner om Maridalen

Stille og forlokkende – slik ligger Maridalen der i dag og slik vil vi at dalen skal få lov til å ligge for fremtidens generasjoner.

I 1841 kunne Henrik Wergeland skrive i sin «Dalvise».

«det er min sjel en frydfull trang,
at gjeste Norges dale.
Den gamle Fjellkoll elsker sang,
den glade hjertes tale.
Kom til den fagre Maridal;
til Kleivens svimlende portal,
kom hvorsomhelst og Norge skal
deg i sin favn husvale».

Nå er ikke «Kleivens svimlende portal», noe sted i Maridalen, men Krokkleiva opp fra Sundvollen på Ringerike. – Men det dikteren har villet med denne raske skiftningen er nettopp å vise oss Norges mangfoldighet i landskap og natur. – Han sier da til slutt i verset kom hvorsomhelst og Norge skal deg i sin favn husvale. – Det interessante for alle som setter pris på Maridalen, er at Henrik Wergeland i et dikt om norsk natur har brukt dalen som eksempel.

Dagens menneske har kanskje behov for natur? I alle fall har vi kommet til den erkjennelse at naturen er livsviktig for menneskene, selv om vi er vitne til at det gjøres golde og for alltid ødeleggende inngrep i den. Hvert år i vår utvikling skulle være – naturvernår – hvor vi skulle slå ring om og verne kulturlandskap og kulturjord. – Maridalen er et område som kan oppvise kulturlandskapet og kulturjorden.

Det begrepet som «Maridalens Venner» alltid må arbeide ut fra og se sitt virke i relasjon til, er svært vidtfavnende. Det omfatter tre hovedområder:

A – Et vern om kulturlandskap og kulturjord.
B – Bevaring av naturområder og -miljøer for forskning, friluftsliv og undervisning.
C – Bevaring av naturressursene for å sikre produksjonen.

Menneskenes kultur som kan defineres som – all håndens og åndens arbeid, – vil alltid gripe inn og etterlate seg spor i landskapet. Kulturlandskapet blir da et område som er påvirket av menneskelig virksomhet. Det har sitt motstykke i naturlandskapet som utelukkende er et resultat av en lovmessig likevekt som geologi, klima og biologi har skapt. Forklaringen viser en veldig bredde – i areal i ytringsformer og i tidsepoker. Vi finner veidemannsbuer og oldfunn i de fleste fjellområder. Skogene er formet av hogst, beiting og fôrsanking, kysten har fiskevær og bydannelser. Kraftlinjer og veier gjennomborer landet og gjør Norgeskartet til et grovmasket nett.

I dag er det grunn til å verne alle sider av kulturlandskapet. Opprinnelig var Norge et rent bondesamfunn. Siden skapte industrialisering og tettsteddannelser nye næringsmuligheter. I tettstedene bor i dag over 60 % av alle nordmenn. Om noen år vil tallet være enda høyere – prognosene regner med over 80 %.

Mennesket er så på vandring i kulturlandskaper. Praktisk gir det seg utslag i at 15 norske gardsbruk nedlegges daglig. Setervoller, utslåtter og engstykker som det har tatt år og slit å rydde, forsvinner. Naturen tar sitt tilbake.

Kulturlandskapet har sin verneverdi. For det første, er det den museale verdi. Museenes berettigelse blir anerkjent. Vi har lært å verdsette vår fortid. I det kulturhistoriske bilde er kulturlandskapet en vesentlig del, og det kan ikke bevares på museer!

Det er vel og bra med museer, men gamle gardstun egner seg best i de strøk hvor de har ligget i hundrer av år. Vi kan flytte husene og innboet, men ikke landskapet de en gang sto i. Stein gjerder, slåtteteiger, vannrenner, brokonstruksjoner, veistumper og kløvstier er utransportable kulturverdier. – Til denne del av vår kulturhistorie er vår identitet knyttet. Livsmønstre og holdninger totalforandres i urbaniseringsprosesser. Det er da vesentlig at den plattform som er vår forankring ikke rokkes.

Kulturlandskapet har også en produksjonsfaktor. Landbruket representerer fortsatt et betydelig innslag i nasjonalproduktet. Å la være et verv av vårt kulturlandskap vil bl.a. si at en produksjonsfaktor i en av primærnæringene opphører.

I dag blir også kulturlandskapet en rekreasjonslunge for våre befolkningskonsentrasjoner. Kulturlandskapet inngår i bymenneskets hverdag på en sentral og langt større måte enn vi kanskje er klar over.

Hva er det som for eks. gjør Sørlandssommeren spesiell? Det er de gamle typiske sørlandshus (skipperhus) i uthavnene som glir i ett med landskapet. Hva er det særegne ved en biltur gjennom deler av Gudbrandsdalen? Det er de tradisjonsrike gamle garder, med solstekte tømmervegger og små hvite vinduer mot dalen. Garden aner vi, var et trygt tilholdssted som ga grobunn for en levende og rik folkekultur. På samme måte er det smågardene oppe på fjelhyllene som gjør Vestlandsfjordene til et så imponerende skue.

Eksemplene kan forfleres i det uendelige. En rekke av komponentene i kulturlandskapet er direkte nødvendige i det bildet vi danner oss og som må brukes i vår utnyttelse av landskapet til rekreasjon. Hver enkelt kan tenke seg tilbake til egen liten flekk av kulturlandskapet, der en har sin tilknytning, enten fra barndom, ferie eller arbeidsplass. Det er kulturlandskapet i dets utallige former og variasjoner, som preger vår forestillingsverden omkring norsk landskap. Landskapsbildet er vår egen opplevelse av de inntrykk vi mottar med våre sanser og vår følelsesmessige reaksjon på møtet med ulike landskaper. Jærens rullende landskap forsterkes nettopp av mennesket i sammenlikning med land og hei, havet og hvelvingen himmelen.

De faktorene vi har nevnt er i særlig høy grad gjeldende for det lille dalføret – Maridalen – som ligger innenfor Oslos grenser. Her har kulturlandskapet musene verdi, produksjonsverdi og rekreasjonsverdi for hele Oslos befolkning. Vi er klar over at Maridalen som skulle være hele Oslos rekreasjonslunge, er sterkt truet. Alle anslag mot dalføret viser til fulle at det overhodet ikke tas hensyn til dalens kulturhistoriske bakgrunn.

Historieberetningen om Maridalen forteller ikke om de store og lagnadsfulle begivenheter i vår historie, men er en krønike om mennesker i det stille, det daglige arbeidsomme slitet som har vært med på å bære landet vårt fram til det det er i dag.

I 1401 ble alt kirkelig jordegods i selve Oslo-området nedtegnet i ei bok som vi i dag kjenner under navn av Den Røde bok. Navnet, Den Røde bok fikk den i 1521 da kansleren, Hans Olssøn, lot den binde inn i et rødt bind. Boka er ei jordebok, som ikke bare inneholder de kirkelige eiendommer i Oslo-området, men gir en oversikt over samtlige jordegods som ligger til Oslo bispedømme. Bak boka møter vi biskopen i Oslo, Eystein Aslakson. Han var født i Borre og ble biskop i 1385. I 1388 begynte han innsamlingen av det materialet som i 1401 forelå i jordeboka.

Her leser vi at i 1395 sluttet biskopen en kontrakt med Ogmund bonde på Grefsen. Kontrakten gjaldt prestegarden i Margarethardal. Denne garden fikk Ogmund bygsle så lenge han levet uten leie, men mot at han forpliktet seg til å bygge nye hus på garden.

Som vitne til kontrakten ble det navngitt tre prester – Sira Peter, Sira Olav, Sira Arvid Jon på Lindern og tre bønder – Guttorm på Aker, Klemens på Ullevål og Tore på Sogn. Vi trur det måtte nevnes fordi avtalen mellom bonden og biskopen var muntlig. At vi kjenner avtalen i dag, skyldes at den ble notert i registeret som biskopen lot sette opp over alle kirkene i bispedømmet med oppgave over hvor stor tiende hver enkelt hadde. Under St.Margarethardals kirke står det ingen tiendeoppgaver, bare notatet om bortbygslingen.

Ved utgangen av 1300-årene var Maridalen folketom. Katastrofen som har hjemsøkt dalen et par mannsaldre tidligere var svartedauen. Maridalen som et avsides strøk, ble sikkert rammet mindre av pesten enn de større, sentrale og mere folkerike bygder, men det underlige resultatet skulle nettopp bli full avfolking av utkantstrøkene. Pesten rev bort så altfor mange mennesker i den tettere delen av Oslo-området. Resultatet ble at mange store og gode, sentralt beliggende garder ble øde, uten mennesker til å foreta den daglige driften. Hva er da mer naturlig enn at de gjenlevende i smådalene og utkantstrøkene bryter opp og slår seg til bedre steder? – I alle fall førte det til at Maridalen ble liggende øde og forlatt i flere hundre år. Først i annen halvdel av 1500-årene blir det på ny bosetning i dalen.

Fra disse tidligere tiders bygninger finnes det ingen bevarte i dagens Maridal – med unntak da av kirkeruinen. Kommer vi frem til slutten av 1600-årene er vi straks på sikrere grunn, med hensyn til bevarte bygninger. Skjerven, har i dag en sidebygning som opprinnelig var hovedbygningen på garden. Huset har gode proporsjoner, og ble reist en gang i slutten av 1600-årene. Like etter 1700 ble buret og ene delen av hovedbygningen på Nordre Vaggestein ført opp. Låsbeslaget på stabbursdøra viser en sen 1600-talls låsformer. Kanskje en Lima-lås. Av 1700-talls bygninger har vi mange i Maridalen – husmannsplassen Låkeberget, som er meget beundringsverdig, sekslaftet med ei stue på 9 x 6,5 m, samt kammers og kjøkken med stor muret grue. Stua på Skar, søndre, har bevart en rekke 1700-talls detaljer som bevarte hengsler og synlige sperre i taket i alle rom. Fra samme tid er også en stolpebod, kanskje den eldste bevarte stolpebod i Oslo-området. Her er det en åpen svalgang med oppgang til loftet. Bygningen har fått lov til å forbli upanelt. Under Nes gard lå alle husmannsplassene i Neskroken. Det er Bakken, Brenners, Vestby, Sittpå, Nordby og Vårnhus. Disse små idyllene ble for det meste ført opp i annen halvdel i 1700-årene. Plassene forteller om ei husmannsgrend som på sitt enkle vis vitner om små folks kår før i tiden. Grenda er enestående i hele Oslo-området. Rives disse plasser må det betegnes som kvalifisert vandalisme! Bare navnene på stedene er kulturhistorie i seg selv. – «Vårnhus» – våren må komme tidlig her, navnet er mulig unnfanget en vårdag med strykende unnvær til ange av at hele naturen og tilværelsen skifter hamm. Sittpå forteller at plankekjørere kunne slenge seg på lasset etter tunge kneiker for hest og mann. På Sander som i sin tid var største garden i Maridalen, ligger en lang, smal drengstuebygning. I dag er dette gardens eldste hus. Samme alder har også den eldste kjernen i hovedbygningen på Kasa, fra omkr. 1770–80.

Av empire-bygninger er det også flere. I 1814 er hovedbygningen på Brekke ferdig. Ført opp etter tegning av arkitekt J. Løser. Brekke er den eneste bevarte bygning av Løser ved siden av ombyggingen av Jarlsberg hovedgård. Tradisjonen vil ha det til at bygningen er ført opp som jaktslott for herren til Bogstad, statsminister Peder Anker. Av mange regnes Brekke som innfalsporten til Maridalen.

Av den gamle stangjernhammers bygninger er to bevart – bestyrerboligen som i dag kalles Møllerstua fra tiden like etter 1800 og Blåsås som var bolig for et par av hammersmedene. Denne bygningen er fra omtrent samme tid, omkr. 1800 – eller kanskje noe før. En gang i 1830-årene føres den nåværende hovedbygning på Skar opp. En Anders Næss overtar garden i 1833 og han er uten tvil byggherren.

Den stilrene empire-bygningen på Turter er dessverre bare et minne. En fin sen-empire bygning er Nes, som også er blitt «klusset» unødvendig med idet fasadeutstyr og detaljer i schweitserstil er fjernet.

Det som slår en når alle bolighus i dalen vurderes under ett, er at vi møter fellestrekk! Gjennomgående kan bygningene se relativt langstrakte ut. Men opprinnelig er stuene utviklet fra ei treromsstue – med forstue (som i Maridalen kalles kammers), stue og kammers (det siste rommet blir i dalen brukt som kjøkken). Skal man så ha ei større stue blir bare nye rom lagt til den ene siden, derav det lange preget. Midtpartiet blir da relativt smalt og består av et gangrom og et kammer bak dette. Disse to rommene var opprinnelig i Maridalsstua kammers og kjøkken. Det virker som de små gardene og plassene beholder treromsstua, mens de større gardene får hus med en planløsning mer av den såkalte midtkammertypen. Denne typen av hus fikk stor utbredelse både i Norge og i Sverige, om enn plasseringen av kjøkkenet ikke er den samme alle steder.

På Nedre Kirkeby sto det helt til det siste en parlåve. Her var det midt i bygningen underlåve med – treskelåve over. Det fine var at stallen var laftet i ett med låven. Vi hadde en tidlig konsentrasjon av uthus – med låve og stall. Slike uthustyper begynner man å føre opp i slutten av 1700-årene.

Stolpeboden eller loftet på Skar har en åpen svalgang med oppgang til loftet. 1. etasje er delt i to store rom. Her kunne man ha mel, kjøtt, flesk og melkeprodukter i første etasje og korn i loftet. Gardens mest solide lås kom her, og på mange steder var det slik at stolpeboden var det eneste hus på garden som virkelig kunne låses. Like til det siste har man unngått å sette vinduer i bygningen. Ved det oppnår en at det ikke blir for kaldt om vinteren og ikke for varmt om sommeren.

Husene på Maridalsgardene ligger mer eller mindre regelmessig rundt et stort tun. Som regel har innhusene ligget gruppert for seg og uthusene på en annen kant av tunet. Litt til side for hovedbygningen finner vi ei drengestue og ei stolpebu eller et stabbur. Deretter følger uthusene som på den gamle garden ofte var så store at det måtte bli et rommelig tun. Som regel er det alltid en viss avstand mellom de enkelte husene. Det interessante er at man ser hvor langt menneskene på garden i sin tid var villige til å bære høyet fra løe til fjøs i det daglige fjøsstellet.

Av dette kan vi ganske enkelt lære å forstå folks praktiske sans – deres eget ønske om velvære. – Her står vi overfor en forøkning av vernetanken. Før var det ene hus verneverdig i seg selv. Det er det fremdeles, men like verneverdig er området omkring huset – det miljøet som omgir bygningen.

I Maridalen er det ikke bare den enkelte bygning som kirkeruinen eller gamlestua på Skjerven, men hele tunet, med de forskjellige bygninger fra ulike tidsepoker. Husene på garden, selve tunet, har alltid vært rammen omkring folks daglige liv og virke. Det har artet seg forskjellig hos storfolk og småfolk – fra storgard til husmannsplass. Det har skiftet fra landsdel til landsdel. Av tunet med husene kan vi lære folks formsans og skjønnhetsglede å kjenne, og også folks praktiske sans og realisme. Tunene vil forandre seg, nye moderne bygninger er satt opp og de gamle er blitt borte. Det er en prosess som er nødvendig under de forhold som det moderne jordbruk nødvendigvis skaper. Folks krav til mer bekvemmelighet og hus som er lette å arbeide i, har hatt betydning i denne prosessen.

Tunet var nordmannens verden. Her hørte han hjemme og her fikk hans liv mening. Den norske garden trer alltid klart fram i landskapet. Det som bidrar til dette er det enhetlige byggematerialet, den samlende fargevirkning og den fastsatte grupperingen. Vinterstid da husene ligger som en mørk kontrast mot den hvite snøen, kommer disse utpregete karaktertrekk klart fram. Det faste punktet, garden, ble et sikkert sted som ga grobunn for en levende og rik folkekultur. Den dekorative bygdemaling som vi møter i enkelte bygdelag, er en virkningsfull kontrast til fargeløsheten utenfor stua, som særlig om vinteren kunne holde drømmen om vår og grøde levende.

Man kan følgelig ikke fjerne hus i et tun uten at dette fullstendig skifter karakter. Alle bygninger er da vesentlig for at vi kan tale om helheten i et gardsmiljø. De forskjellige garder i Maridalen med sine bygningsgrupper, danner hvert sitt karakteristiske helhetsbilde – miljøer. Helheten kan bestå i at bygningene har et felles preg, eller at de uansett stilpreg danner en karakteristisk eller typisk gruppering i forhold til annen bebyggelse eller landskap.

Det man må få i Maridalen er en lovmessig hjemmel for miljøfredning. For løsrevet fra sin miljømessige sammenheng kan selv det «lekreste» hus virke amputert. Riving i dalen må for alle tenkende mennesker fortone seg som en grotesk tanke. Derfor er det gledelig at vi tilsynelatende kan registrere at gamle, fastlåste holdninger er i ferd med å bli oppmyket av et nytt helhetssyn på verdien i kulturmiljøet. Miljøet i kulturbygda Maridalen med særmerkte bosettings- og næringstradisjoner, representerer en middelaldertradisjon som må holdes i hevd.

«Fremtid for fortiden» var et slagord som ble formulert et par år tilbake i forbindelse med Fortidsforeningens jubileum. Man mener vel med dette at man er kommet så langt at vi kan la fortiden få den plass den fortjener i vår samtid. Likevel blir vi til stadighet minnet om at til tross for alle fine slagord, er vi ikke kommet så langt med hensyn til å ta vare på verneverdige bygningsmessige miljøer eller enkeltobjekter. Maridalen fortjener at vi må være villige til å rehabilitere dalen og miljøene her. Er man ikke villig til dette, har enda ikke «Fremtid for fortiden» fått sin rettmessige plass i Oslos miljø.

Mot kulturvandalisme oppløftet Victor Hugo et rop for snart hundre år siden. «Guerre aux demoliteurs!» – Krig mot ødeleggerne. – Bruker vi ropet i dag er det med en følelse av avmakt. Kampen er nå mot dynamitten og bulldozeren — mot rasjonaliteten.Det denne klarer å forme – er et goldt naturdrepende bilde. Kravet om menneskelig trivsel blir først hørt når det er for sent.

«Maridalens Venner» er ikke «reaksjonære», vi vil ikke stanse utviklingen. Men vi mener at man ikke må stirre seg blind på enkelte sider, mens man glemmer fortiden. Appellen fra oss er at det må bli fart varsomt fram slik at man kan redde naturgitte verdier og stedegen kultur. Blir Maridalen tatt hånd om med kjærlig omhu er det til glede for kommende slekter.

Det området som i dag er dekket av Oslo by, var i høymiddelalderen en stor bondebygd omkring en ganske liten by.

Som en liten rest ligger Maridalen der ennå – stille og forlokkende, omgitt av storbyen med tusener av mennesker. Da «Komiteen for bevaring av de gamle Akergårder» i 1964 avga sin innberetning om den gamle bygningskultur i Aker, het det at Maridalen har områder av sjelden verdi. Komiteen sier – «Den (Maridalen) inntar en merkelig særstilling ved at den har kunnet ligge så å si uberørt tett inntil boligbebyggelsen. Maridalen er et kjært eie for hele byens befolkning og komiteen håper at dalens fremtid vil bli vurdert ut fra de opplysninger som legges frem i innstillingen». – Verdien av dalen – den antikvariske og kulturhistoriske, er etter min mening ikke blitt mindre i dag.