Av Svenn Arne Lie, "Fokus" i Klassekampen 12. september 2013
Jeg tror ikke at de rødgrønne tapte valget på grunn av regjeringsslitasje, at folk flest har det for godt, eller at de bare vil se nye fjes. Grunnen er heller ikke noe stort ønske om mer høyrepolitikk, lavere skatt eller enda mer markedsstyring av offentlige forvaltningsoppgaver.
Forklaringen ligger i politikk og troverdighet. I sin iver etter å dokumentere sin egen suksess, og tro på at dette begeistrer velgerne, lot rødgrønne politikere seg fange av et språk og en arroganse som tilslører faktiske forhold og overser de reelle problemer samfunnet står ovenfor. Nedbygging av industri og jordbruk, svekka demokrati, økt markedsstyring av offentlig forvaltning, mer brutalt arbeidsliv og større forskjeller, avfeies enten med påstander om at de rødgrønne har gjort ditt datt eller at «alternativet er verre». Politikerne overdriver hva de har oppnådd, og selger inn forestillingen om en kursendring som de fleste av oss ikke ser. At noe går bra, betyr ikke at det er bra nok. Det handler også om hvordan politikerne opptrer ovenfor velgere. Om de tar velgerne på alvor.
De rødgrønne politikerne tapte fordi de har endt opp med en annen virkelighetsforståelse enn oss velgere. Budskapene om «Stø kurs» og «Trygg styring» ble selve bildet på virkelighetsfjerne partieliter. Uten å presentere en eneste ny ide eller en eneste god løsning, vant Høyre valget med «Nye ideer, bedre løsninger».
Min stemme til de rødgrønne ved valget, må ikke tolkes som en støtte til de rødgrønne lederne og den politiske kursen de fører. Tvert imot, jeg lot meg forvirre og true av advarslene om at høyresidens politikk er enda verre. Min stemme er derfor også en mistillit til rødgrønne politikere som tilslører realitetene når de skal selge fortreffeligheten ved egen politikk. En politikk som ikke er i nærheten av ambisjonene.
Min stemme skal tolkes av partistrategene i Ap som en mistillit, fordi partiledelsen vil forvalte stadig mer av fellesskapets ressurser og behov gjennom sentraliserte målstyringssystemer, økonomiske incentiver og markeder. Jeg stemte mot et Ap som advarer imot høyresidas helsepolitikk, men som sjøl avviser enhver debatt om helseforetakene. Et parti som har innført enda mer markedsstyring i forvaltninga gjennom NAV-reformen og Samhandlingsreformen. Som under forestillingen om næringsnøytralitet, skattestopp og EU-tilpasning, svekker grunnlaget for folkestyre, verdiskapning og omfordeling i Norge.
Jeg stemte imot Sp, som har redusert kornarealet med 5000 fotballbaner hvert år, svekka den norske matvaresikkerheten betydelig, og økt inntektsavstanden mellom bøndene og andre grupper. Et parti som lovde ny kurs, men som ikke vil endre landbrukspolitikken. Et parti som ikke tar innover seg landbruksmyndighetenes tilsløring av tallmateriale og beskrivelser om tilstanden i næringa. Et parti som bidrar til en politikk som gjør at både makt, verdiskapning og velferd sentraliseres.
Min stemme mot SV er til et parti som er imot New Public Management, men som ikke vet hva det er. Som med sin ledelse av Kunnskapsdepartementet og Miljøverndepartementet har gjort utdanning og naturforvaltning til parodiske arenaer for mål- og resultatstyring. SV advarer imot privatisering av skolen, men har sjøl gitt kommersielle barnehageaktører sugerør til offentlige bevilgninger i et omfang som overgår Moderaternas privatiseringseksperiment i svenske skoler.
Jeg stemte rødgrønt fordi alternativet var verre. Men det holder ikke. Lederskapet i de tre partiene har skuslet vekk den muligheten vi ga dem til å slå inn på en ny kurs for Norge. Tida er inne for å ta velgerne på alvor. Det trengs nye ideer og bedre løsninger.