Hvor står vi? Hva vil vi? Hva gjør vi?

Av Svenn Arne Lie

Når "jord" og "skog" kalles for noe anna, for eksempel bioøkonomi, sitter honnørordene løst: "kunnskapsbasert, klimavennlig, innovativ". Det utformes modige visjoner om å bli "best". På veien glemmes det ofte at grønn bioøkonomi grunnleggende sett handler om to ting: 1) lønnsomhet i å bruke jord (jordbruk). Og 2) lønnsomhet i å bruke skog (skogbruk).

POLITIKK MÅ BASERES på mål om hva slags samfunn vi ønsker, og kunnskap om faktiske forhold og årsakssammenhenger. Vi må begynne med det grunnleggende: 1) Hvor står vi? 2) Hva vil vi? 3) Hva gjør vi?

Grønnfargen som ligger over dal, slette og fjell her i Innlandet, er fornybare energikapsler som enten må nyttegjøres av en drøvtygger eller fraktes ned på et sagbruk. Der skapes verdier, velferd kan fordeles og grunnlaget legges for utvikling av gode og trygge samfunn.

Potensialet i Innlandet er enormt. Både i mengde og kvalitet har vi det beste tømmeret som er å oppdrive i Norge. En velutvikla infrastruktur basert på årelange tradisjoner med tilvirkning og foredling av tømmer, er spredt over hele regionen. Vi har jordbruk i daler, høyfjell, flatbygder, sletter, skog og seterlandskap med millioner av fornybare fôrenheter. Vi har store og små foredlingsanlegg, sterke mattradisjoner og en organisert matindustri som kan gi arbeidsplasser, identitet og kvalitetsprodukt.

GLA'SAKENE FINNES, men hovedkonklusjonen er ikke til å unngå: Utviklinga går feil vei for bioøkonomen i vår region. Skog råtner på rot. Sagbruk legges ned. Produktutviklingen uteblir, bioteknologien henger etter og skogen er ikke i nærheten av realisere sitt markedspotensial, sine verdikjeder eller sitt verdiskapningspotensiale.

GJENGROING, FÆRRE beitedyr, sentralisering og et stadig økende kraftfôrforbruk hos husdyrene, preger matproduksjonen i regionen. Jordbruket løsrives fra ressursgrunnlaget og driftsøkonomien. Videreforedling domineres av standardiserte volumvarer med sterkt prispress. Matproduksjonen bidrar til mindre verdiskapning og færre ringvirkninger i sine lokalsamfunn enn potensialet tilsier.

Alle dyr som spiser gras, kan også spise kraftfôr. Hva slags fôr som brukes, bestemmes i stor grad av differansen mellom produktpris, graskostnad og kraftfôrpris. Desto billigere kraftfôret er, desto mindre lønnsomt er det å fôre drøvtyggere med gras. Og desto mindre er arealet verdt. Billig kraftfôr gjør at forbruket øker, egne arealer reduseres og at kraftfôrimporten øker. Prisen på kraftfôret avgjør verdien på jordbruksarealene, og dermed også bruken av dem. Årsaken til at jorda brukes mindre i vår region, er at den ikke lønner seg. Kraftfôret er gjennom jordbrukspolitikken nå så subsidiert at kraftfôrprisen er lavere enn graskostnad.

ALT SOM LAGES av olje, kan lages av tre. Drivstoff, fyringsprodukter, smøreoljer, emballasje. Alt. Grønt, fornybart karbon kan erstatte svart, fossilt karbon. Svart karbon (olje/gass) er gjennom offentlige støtteordninger, subsidier, avskrivningsregler og fradrag på over 100 milliarder kroner årlig, gjort billig. Det grønne karbonet taper konkurransen på alle områder når det er dyrere å bruke enn det svarte.

Verdier må skapes, velferd må fordeles. Tømret må sages, graset må høstes. Kjøttet og mjølka må foredles og spises, produkter fra tre må behandles, utvikles og selges. Kvaliteten må synliggjøres og betales for. Alt dette avhenger av en dørgende kjedelig forutsetning: Det må være lønnsomt å høste skogen og bruke graset.

VI MÅ GJØRE mange ting. Her er to: Skal jorda vår brukes til verdiskapning i Innlandet, må bruksverdien opp. Prisen på kraftfôr bestemmes i de årlige jordbruksforhandlingene. Hvis man mener alvor med bioøkonomi-satsingen i Innlandet, må et samla jordbruks- og matmiljø i regionen kreve økte kraftfôrpriser slik at det blir bedre lønnsomhet ved å bruke egne grasarealer.

Skal skogen danne grunnlag for verdiskapning i Innlandet, må den lønne seg. Næringas representanter må kreve en CO2-avgift på det svarte karbonet (olje/ gass), for slik styrke konkurranseevnen til det grønne karbonet (skog). Avliv diskusjonen om klimaavgift på plantespisende kyr. Vi må ha en avgift på olje (co2-avgift) for å få lønnsomhet i satsingen på det grønne karbonet.

Dette er ikke lett. Det er interessemotsetninger. Kraftfôrjordbruket og oljenæringa vil hverken ha dyrere kraftfôr eller dyrere olje, og vil bruke sin makt til å kjempe for fortsatt subsidiering. Innlandet må derfor samles, og kjempe for sine interesser.