Hva vil bondevennene?

Av Svenn Arne Lie, Nationen 18. oktober 2013

Motstanden mot H/Frp sin landbrukspolitikk ender ofte med ukritisk støtte til mer overføringer til jordbruket, og et krav om bevaring av Jordbruksavtaleinstituttet. Dette er et blindspor.

Det er duket for dramatiske år for norsk jordbruk. Når Høyre og Frp denne uka overtar regjeringsmakta er det med løfter om en politikk som er skreddersydd for en matproduksjon basert på industriell stordrift på et liberalisert marked. Konsekvensene vil bli enorme. Det vil bli enda mindre lønnsomt å bruke norske arealer i produksjonen av mat.

Regjeringsplattformen til H/Frp inneholder tre viktige konkrete endringer:

• For det første vil de for fullt vil tilrettelegge for selskapsjordbruk. H/Frp åpner for at aksjeselskaper kan eie og drifte arealer. Dette betyr at vi går bort fra en lang tradisjon i norsk jordbruk der personlig eierskap til jord, med plikter ovenfor fellesskapet, konsesjonslover, verdivurderinger, boplikt og odelslov, har stått sentralt for hvordan politikken har blitt utforma. Med selskapseie i aksjeselskaper avvikles disse forpliktelsene som jordeiere har ovenfor fellesskapet. De politiske målene med matproduksjonen vil bli enda vanskeligere å nå. Overgangen til aksjeselskap gir også adgang til å ta opp enda større lån i sektoren.
• For det andre vil de redusere tollvernet og svekke samvirkets rolle. Samlet sett betyr det svekket markedsmakt for jordbruket, og svekket muligheter for å ta ut en pris på jordbruksprodukter som står i samsvar med det nasjonale kostnadsnivået. Jordbruket vil bli enda mer avhengig av overføringer.
• For det tredje varsles kraftige reduksjoner i statlige overføringer til sektoren og at en større andel av overføringene skal gå til store volum. Landbrukspolitikken vil i enda større grad bidra til å subsidiere sentralisert stordrift, bruksstrukturer som har vist seg å verken være lønnsomme eller som er basert på norske arealer.

Hvordan skal bondevennene samles om en strategi for å imøtegå denne politikken? Og hva vil de? Svarene man gir og problemene som beskrives, får betydning langt utover den blåblå regjeringens levetid.

Det er en utbredt oppfatning blant venner av norsk landbruk at en progressiv rødgrønn landbrukspolitikk kan måles i størrelse på offentlige overføringer til jordbruket, og støtte til avtaleinstituttet. Man ser seg blind på dette, og setter sjelden overføringene i sammenheng med drivkrefter som billig kraftfôr og subsidiert kapital til stordrift, slik de iverksettes nettopp gjennom avtaleinstituttet. Svaret på høyresidens landbrukspolitikk blir å hegne om systemet. Dette systemlojale utgangspunktet gir feil analyse både av den rødgrønne og den blå landbrukspolitikken. Drivkrefter, årsaker og sammenhenger blir ikke belyst og forstått. Ei heller av jordbrukets egne folk. En ukritisk støtte til mer overføringer og bevaring av Jordbruksavtaleinstituttet, uten å stille spørsmål ved utforming av politikken, tildekker at denne politikken har bidratt til omfattende nedbygging av jordbruksarealer og svekket økonomi.

Uavhengig av H/Frp så har utviklingen i norsk jordbruk over tid vært preget av to avgjørende drivkrefter, der nettopp overføringene og Jordbruksforhandlingsinstituttet er sentrale faktorer. Det første er en lav kraftfôrpris som gjør det mer lønnsomt for norske bønder å fôre husdyr med importert kraftfôr framfor gress. Det andre er statlig subsidiering, gjennom overføringene, av investering og drift i stordrift som ikke er lønnsom. Disse drivkreftene har hatt stor betydning for å endre produksjonsmåter til fordel for visse interesser og aktører i matproduksjonen.

Gjennom jordbruksforhandlingene har jordbrukets egne organisasjoner og landbruksmyndighetene, sørget for å opprettholde disse drivkreftene som har drevet fram endringene i produksjonsmåter. Bondeledelsen ønsker ikke en annen prioritering av prisen på kraftfôr eller å endre investeringspolitikken. I tillegg har jordbrukets ledere akseptert å bruke tall for inntekt, arealer og selvforsyning som skjuler konsekvensene av billig kraftfôr og kapital. Slik bidrar næringa selv til virkelighetsbeskrivelser som ikke stemmer med realitetene. De dekker over at målene med landbrukspolitikken er noe annet enn det virkemidlene tilrettelegger for. Dette svekker tilliten til jordbruket. Det gir dessuten et feilaktig grunnlag, ikke bare for å forstå realitetene i sektoren og sammenhengene i landbrukspolitikken, men også for å utforme en annen politikk for jordbruket.

For å få en snuoperasjon for norsk jordbruk må både politikken og systemet endres. Da trengs det også en snuoperasjon i jordbruksorganisasjonene. Er det noe jordbruket mer enn noen gang trenger, så er det venner. Kritikken av H/Frp kan ikke stoppe ved overføringene. Det er også på tide å ta et oppgjør med drivkreftene, tallmaterialet og avtaleinstituttet slik at bondevenner og jordbruket selv kan samles om nye muligheter og ny politikk.