Hva er problemet?

Av Svenn Arne Lie

Når jordbruket nå går inn i en ny vår med krevende jordbruksforhandlinger, er nettopp problembeskrivelsen kanskje den aller største utfordringen sektoren nå har. For hva er egentlig jordbrukets problem?

Det er naturlig at politiske debatter begynner med løsningene. Selv om det er feil ende. Enhver kritikk eller påpekning av et problem blir straks avfeid med et motkrav om å komme med alternativer.

Når politikere lever av å selge løsninger, ikke av å forstå problemene, er risikoen åpenbar: Hvordan skal man få til de riktige løsningene hvis problemene ikke er beskrevet ei heller forstått?

Mål er en ting. Virkemidler noe annet. Men sammenhengen mellom dem er ikke alltid like innlysende. Store deler av samfunnsdebatten foregår i et vakuum der handlekraftige og pragmatiske politikere skal finne raske politiske løsninger, uten at problemer er beskrevet eller forstått. Løsning uten problem. Det er et problem.

Og det er risikabelt. Fordi disse politiske løsningene må selges inn til velgerne. Når velgerne ikke responderer slik politikerne hadde tenkt, er forklaringen den samme hver gang: Budskapet nådde ikke fram. Kommunikasjonsstrategien må endres, eller styrkes.

Her er kjernen: Måten problemene beskrives på, avgjør hvilke løsninger og alternativer som kan utmeisles. Derfor kan det være svært nyttig å bruke tid på å beskrive og forstå problemene. Særlig hvis de skal løses. Det er bare slik man får på plass en felles virkelighetsforståelse. Og derigjennom skaper grunnlaget løsningene.

Innad i jordbruket er manglende måloppfyllelse med jordbrukspolitikken ofte forklart med at den norske landbruksmodellen er underfinansiert. En slik problembeskrivelse innebærer en oppfatning om at det er lite eller ingenting i veien med modellen eller politikken som føres. Problemet er for lite penger. Løsninga er da, mer penger. Denne måten å forstå problemene til jordbruket på, går sjelden djupere. Debatten om norsk jordbruks framtid låses til en diskusjon om hvor mange milliarder som skal overføres. Innholdet i politikken er ikke på dagsorden.

Framstillinga av at norsk jordbruk lider på grunn av en «underfinansiert landbruksmodell» vekker lite engasjement, hverken på grasrota i jordbruket og i enda mindre grad utenfor sektoren. Det er trolig fordi denne problembeskrivelsen ikke er særlig troverdig. Ved nærmere ettersyn kan man oppdage at tilskuddene som gis til norske bønder, politisk bestemte lave kraftfôrpriser og investeringsstøtte til å bygge storfjøs, over lang tid har stimulert bøndene til en volumproduksjon løsrevet fra arealressurser og driftsøkonomi. Produksjonskostnadene er nå om lag en milliard kroner høyere enn markedsinntektene. Gjelda fem ganger høyere enn arbeidsinntekt. Tilskuddene utgjør mer enn 100 prosent av nettoarbeidsinntekt. Tilskuddene har blitt avgjørende for å subsidiere en stadig mindre lønnsom volumproduksjon som i økende grad er basert på importert kraftfôr. Mens egne arealer stuper. Kort fortalt: Stordrift og volumproduksjon på importert kraftfôr finansieres av tilskuddene. Av politikken. Av pengene. Av landbruksmodellen.

Samtidig legitimeres norsk jordbrukspolitikk med mål om sjølforsyning, små bruk, levende bygder, mattrygghet, kvalitet, distriktsutvikling, kulturlandskap og bondeinntekt. Kvalitetene ved norsk matproduksjon framheves samtidig som jordbruket styres i en retning som gjør disse kvalitetene mindre synlige, troverdige og enda mindre salgbare i konkurranse med utlandet.

Samla sett gir dette en kaotisk situasjon. Det er ulik virkelighetsoppfatning om jordbrukspolitikkens mål og virkemidler. Stortinget avgjør nivået på de offentlige overføringene forankra i de politiske målene med matproduksjonen, mens virkemidlene som utformes og iverksettes gjennom jordbruksavtalesystemet stimulerer til helt andre produksjonsmåter. Som Riksrevisjonen har påpekt: Virkemidlene er i konflikt med de politiske målene.

Det store problemet i norsk jordbruk er altså ikke først fremst for små overføringer, eller at overføringene ikke øker nok. Hovedproblemet er utforminga av overføringene. Fellesskapets penger har, gjennom virkemidler utviklet av avtalesystemet, vært avgjørende for å subsidiere en kostbar produksjonsstruktur basert på økende mengder importert fôr - som det ikke finnes økonomisk grunnlag for å finansiere i næringa. Denne utviklinga gjør at jordbruket ikke er i nærheten av å oppfylle de politiske målsettingene med matproduksjonen, nemlig jordbruk – bruk av jord.

Uten en mer grunnleggende diskusjon om, og forståelse av, problemene ender jordbrukets strategiske forsvarere i praksis med å kjempe for en videreføring av den politikken som på avgjørende områder har svekket legitimiteten til næringa. Hva hjelper det å overføre mer penger, hvis politikken ikke skal endres?