Høst

Det er høst nå ... ved Hølbekkvika.
Sivet vaier gult i vind.
Storløken og Liggerskalven hviler,
og vemodet fyller mitt sinn.
    Nok en sommer er omme.
    Vi venter på vinterens komme.
    Og ... det er ettertankens tid.

I Skarslia gror den nye skog
i ly under skjermende trær.
Det dufter av mold fra skog og li,
det bugner av sopp og bær.
    Men ... ga vi av vår overflod?
    Var vi vår neste nær og god?
    Fikk Bosnias barn et håp?

Ved Nautsundet blir skyggene lange ...
Bølgene slår mot land ...
Men grana ..., grønn og frodig står,
og lommen svømmer over vann.
    Men brukte vi makten til frihet og rett?
    Kan flere fattige spise seg mett?
    Lot vi ... toleransen ... få råde?

Skyene driver i Gørjevika ...
Ospeblad skjelver ..., høstvinden sår ...
Røsslyngen blommer ved Lyberga,
der elgen med kalver går ...
    Sommeren her, den er på hell.
    Høsten kommer ..., det går mot kveld.
    Men ... nytt liv ... vil alltid gro.

Ved Pershusfjellet kraggrana luter,
den hviler inn til neste vår.
Her ... storskogen ... alltid vil suse.
Vi høster alle det vi sår.
    Vi må ha råd til gamle trær ...
    og ... kunne ane evigheten ... der ...
    Da vil vi jorda vår redde.

Ved Hakloelva vaier bjørk i vind ...,
med høstens fargedrakt.
Og rogna speiler seg i vann ...,
med blodrøde bær ... i prakt.
    Å skape fred er ikke lett.
    Ha respekt for alles menneskerett!
    Da vil håpet og troen leve.

Helge Haakenstad, fra årsskrift Maridalens Venner 2001