Ved Jondalsbekken i Maridalen
der lå en boplass i hundre år.
I ly av åsen, i selve salen,
der levde mennesker i trange kår.
Men her i "Hølet" her trivdes svalen,
og blomster kranset den gamle gård.
Her hoppet haren, her gresset smalen.
Nå suser vinden, og tiden flår –.
Jeg gikk en vårdag igjennom leet
opp mot en jordhaug der huset stod.
En svarttrost kvitret i asketreet
mot dagens stillhet på øde mo.
En gang var stedet som sol-paléet,
i laftet tømmer blant veksters gro.
Jeg står i undring ved bekkekneet
der fossen bygger en fargebro.
Her bodde Maren, her bodde Ola,
her strevde mange i takk og bønn.
Snart plasket regnet, snart skinte sola,
og vollen vokste seg saftig-grønn.
Ja, glede var det når plassens fola
i kåte sprett gjorde dagen skjønn;
og kua rautet, og katten mola,
så elgen stusset med begge hønn.
På gods og gull var de heller arme,
det folk som ryddet på "Hølet"s grunn.
Men her var livslyst, og her var varme,
og arbeidsdagen var frisk og sunn.
For var man bonde, så fikk man farme
og leve sparsomt av jordens munn.
Det frie livet var fylt med sjarme
i lange år – og i hvert sekund –.
Jeg hyller "Hølet" og Jondalsbekken,
og alt som puslet rundt bu og hus.
Fra slitets steinmur til syrinhekken
det går vemodige minnebrus.
– Det folk som levde på denne flekken,
var fylt av villmark og skogens sus;
inntil den store kommune-snekken
fikk plassen revet og lagt i grus.
Harry Lagert, fra årsskrift Maridalens Venner 1989.