Hei Knut. Les det her!

Av Svenn Arne Lie

Knut Storberget (Ap) skriver i en kommentar i Nationen 23.05: «Et tungt hensyn er å respektere forhandlingsinstituttet og akseptere en inngått avtale. (…) Å overkjøre en inngått avtale i Stortinget svekker forhandlingsinstituttet».

Storbergets konklusjon vitner om en misforståelse i forhold til sin egen rolle som folkevalgt, Stortinget rolle som bevilgningsmyndighet og sist, men ikke minst, avtaleinstituttets formål i jordbrukspolitikken.

Hva skal jordbruksbevisste hedmarkinger med Storberget på Stortinget hvis han ikke vil drive med jordbrukspolitikk? Hvorfor skal Arbeiderpartiet ha innspill og programprosesser hvis Storberget ikke vil fronte disse innspillene i Stortinget?

Det er behov for å minne Storberget om hans rolle og ansvar som folkevalgt når han skal behandle jordbruksoppgjøret.

Særlig to paragrafer er styrende: Det første er paragraf 1 i Hovedavtalen for jordbruket, hvor formålet med jordbruksforhandlingene beskrives: «Avtaleverket for jordbruket har til formål å regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket, og som ikke er uttømmende regulert ved lov, stortingsvedtak eller forskrift»

Den andre, er paragraf 75 d i Grunnloven: «Det tilkommer stortinget å bevilge de pengesummer som er nødvendige for å dekke statens utgifter»

Begge paragrafene klargjør det åpenbare faktum: Det er Stortinget som har ansvaret for jordbrukspolitikken. Stortinget har plikt til, og ansvar for, å bevilge de nødvendige pengesummer til de tiltak som er egnet til å fremme de fastlagte målene for jordbruket.

Stortinget skal ikke vurdere om jordbrukets organisasjoner er fornøyd eller misfornøyd med årets jordbruksavtale. Jordbruksforhandlingene er ikke til for bøndene eller for landbruksbyråkratene. Jordbruksforhandlingene er heller ikke lønnsforhandlinger mellom parter som skal «respekteres». Stortinget er den eneste parten i jordbrukspolitikken, og denne «parten» har ansvar og myndighet til å avgjøre målene og virkemidlene.

Jordbruksforhandlingene mellom jordbruket og staten er derimot en forberedelse til Stortingets behandling av jordbruksoppgjøret. Forhandlingenes formål er altså å «regulere tiltak som er egnet til å fremme fastlagte mål for jordbruket». Stortinget skal på sjølstendig grunnlag vurdere hvorvidt de framlagte forslag til virkemidler (forberedelsen) samsvarer med målene.

Påstanden til Storberget om at Stortingets sjølstendige rolle i jordbrukspolitikken svekker legitimiteten til forhandlingsinstituttet, blir derfor grunnleggende feil. Hvem har klart å overbevise deg om dette, Knut Storberget? Hvis det er noe som svekker avtaleinstituttets legitimitet, så er det at Stortinget til stadighet godkjenner fremforhandla avtaler hvor virkemidlene styrer jordbruket lenger unna målene.

Stortingets plikt er altså å mene noe om hvorvidt framlagte forslag, uavhengig av om det er jordbruksavtale eller noe anna, har virkemidler som er i tråd med de fastlagte målene for jordbruket. Matsikkerhet er et fastlagt mål som Stortinget har satt for jordbrukspolitikken. Matsikkerhet i jordbrukssammenheng er uløselig knytta til produksjonen av mat gjennom bruk av jord. Jordbruksarealer. Om ressursgrunnlaget på inn og utmark i Norge. Skal målet om matsikkerhet nås, må jord brukes. Skal jord brukes, må det være lønnsomt å bruke jord i Norge.

Det norske jordbruksarealet på inn og utmark er til sammen 148 millioner mål. Eller 21 millioner fotballbaner. Så godt som alle disse fotballbanene går det kun an å høste gras på. Matsikkerhet, og bruk av jord i Norge, handler altså om gras. Og videre, om lønnsomheten i graset. Lønnsomheten i graset avgjøres på den andre sida av prisen på alternativt fôr. Prisdifferansen mellom kraftfôr og graskostnad bestemmes av Stortinget, og avgjør verdien på de norske jordbruksarealene. Som i neste omgang avgjør om jord brukes, og i siste instans, målet om matsikkerhet.

Storberget skal blant anna ta stilling til om virkemidlene i den framforhandla jordbruksavtalen mellom Bondelaget og staten, gjør det mer lønnsomt å bruke grasarealene i Norge slik at målet om matsikkerhet nås. Mener han ja, da stemmer han for den framlagte jordbruksavtalen. Mener han nei, da stemmer han imot. Men Storberget kan ikke å skylde på «avtaleinstituttets legitimitet» hvis han velger å støtte regjeringens jordbrukspolitikk.