Har Sylvi et poeng?

Av Svenn Arne Lie

Sylvi Listhaugs omtale av norsk jordbrukspolitikk som et "kommunistisk system der du er prisgitt staten", må ses i lys av hennes tro på en markedsliberalistisk jordbrukspolitikk, – en politikk som vil ha dramatiske konsekvenser for norsk matproduksjon.

Og nettopp derfor er det krevende å innrømme dette: Sylvi har et viktig poeng: Utviklingen i jordbruket går feil vei. Det er en overdreven statlig detaljstyring av sektoren. Det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av jordbrukspolitikken og jordbruksavtalesystemet.

Å sikre en fornuftig og levedyktig produksjon av mat, er en demokratisk forvaltningsoppgave. Måten maten vår lages på har en sentral rolle for å oppnå politiske mål med samfunnsutviklingen, den er en del av folkestyre. Paradokset er dette: Få næringer er mer detaljstyrt enn jordbruket, samtidig som utviklingen går feil vei i forhold til målene. Men statlig detaljstyring av bøndene, betyr ikke at folkevalgte politikere styrer matproduksjonen.

I det offentlige ordskiftet legger jordbruksorganisasjonene, med bondevenner, skylda på Stortinget for manglende ”politisk vilje” i jordbrukspolitikken. Dette til tross for at virkemidlene for å styre produksjonsmåter i jordbruket verken utformes, kontrolleres eller iverksettes av folkevalgte stortingspolitikere. Jordbrukspolitikken utformes, iversettes og legitimeres av bøndenes egne faglag og embetsverket i Landbruksdepartementet gjennom Jordbruksforhandlingene.

Det er to drivkrefter som jordbruksavtalesystemet tilrettelegger for, som har avgjørende betydning for produksjonsmåter i norsk jordbruk: 1) Politisk bestemt lav kraftfôrpris, som gjør at importert kraftfôr er billigere å bruke enn norsk gras. 2) Statlig subsidiering til investeringer og drift av store gardsbruk, som i utgangspunktet ikke er lønnsomme. Få og sentraliserte gardsbruk med store produksjonsvolum, vokser fram på offentlige bevilgninger og arealressurser i andre land. Dette gir noen bønder økte inntektsmuligheter, og det gir staten store styringsmuligheter over sektoren. Jordbruksforhandlingenes avtaleparter er enige om hovedlinjene.

Realitetene er at norsk matproduksjon er på vei i en retning som hverken er bærekraftig, lønnsom eller i tråd med de politiske målene med jordbrukspolitikken. På tross av jordbruket er detaljstyrt og "prisgitt staten", som Listhaug kanskje ville sagt. Hvis jordbrukets organisasjoner og bondevennene ikke evner eller våger å kritisere avtalesystemet, overlates systemkritikken, og dermed også løsningene, til Sylvi Listhaug.

Siden jordbruket styres feil i det store (billig kraftfôr, investeringer i stordrift), er det nødvendig med detaljstyring i det små for å tilsløre konsekvensene. Med tilskuddene styres bøndene til å oppnå politiske mål om bruke arealer i Norge, arealer som er gjort ulønnsomme fordi importert kraftfôr gjennom jordbruksavtalesystemet er gjort billigere enn gras.

Det kunne vært motsatt, at importert kraftfôr var dyrere å bruke enn norsk gras. Da hadde ikke gras-etende kyr trengt tilskudd til beiting for å beite. Men tilskuddene i norsk jordbruk er ikke en gave fra fellesskapet for å sikre politiske mål med matproduksjonen., det er statens styringsverktøy. Den beste bonden er ikke den som er flinkest til å jobbe med dyr og jord for å produsere mat, men den som er flinkest til å fylle ut skjema. Dette skaper stor frustrasjon.

Listhaug har et poeng i sin markedsliberalistiske kritikk av avtaleinstituttet og jordbrukspolitikken. Matproduksjonen løsrives fra areal og driftsøkonomi. Det er en omfattende statlig detaljstyring og målene nås ikke.

Like fullt, de markedsliberalistiske løsningene Listhaug foreslår, er enda mer destruktive for jordbruket i Norge. Listhaugs begeistring for lønnsomme storfjøs er fantasi. Det er få eksempler på at det kapitalintensive industrielle jordbruket er økonomisk, sosialt og økologisk robust. At det første hun vil gjøre som landbruksminister er å endre eiendomspolitikken, slik at selskaper og Rema-Reitan får anledning til overta matjorda fra bonden, er betegnende for den linja H/Frp står for.

Tilhengerne av norsk matproduksjon med politiske formål, må derfor mobiliseres i den jordbrukspolitiske systemdebatten som nå provoseres frem av den nye regjeringens plattform. Dette er en anledning til å få en ærlig debatt om hva vi vil med jordbruket. Da må drivkrefter og sammenhenger synliggjøres, ikke tilsløres. Særlig ikke hvis Sylvi har et poeng.