Hans Indgjerd

En marsdag tar jeg av ved Slobrua og følger etter Ladaen til Hans Indgjerd nordover Odalen, mot Austvatn. Hans møtte meg på bensinstasjonen, og jeg kjente han igjen med én gang. Lang og tynn var han, slik som før, men håret var blitt mer lysegrått, og bena noe tyngre og stivere ... Men gjestfri var han, og smilet strømmet gjenkjennende over ansiktet hans da vi møttes ... «Du har Ladaen ennå,» sa jeg. «Å ja,» svarte Hans, «den er 16 år, men god som ny!»

Vi kjører rolig oppover bygda. Det er strålende vær, sola varmer, og det tiner ved hus og veikanter. Det er lite snø, stubben etter kornet lyser gult imot meg, og vi passerer den ene etter den andre av hvit- og rødmalte gårder. Det er en åpen og lys dal, skogliene brer seg på begge sider, og snart åpner Storsjøens hvite flate seg foran meg ... Det er jo like vakkert her som i Maridalen, tenker jeg der jeg kjører. Dalen har uten tvil likhetstrekk med min dal; de åpne jordene, de små gårdene, skogen og det store vannet. Jeg forstår hvorfor Hans ville flytte tilbake til hjembygda si. Vi passerer Ragna Ringdals Dagsenter og svinger så snart inn til Furubo, der Hans og Bergljot bor. Det ligger pent til med fin utsikt over dalen. Utenfor huset er det store stabler med ved som viser at Hans ikke har glemt sine gamle kunster. Snart sitter vi i den koselige stua, der jeg ser mange gjenstander og minner fra et langt skogsliv.

«Jeg blir 75 år nå snart. Jeg er født 5. april 1925,» sier Hans, «og hukommelsen kan nok svikte av og til. Det var far som arvet dette stedet. Far min, han Klaus Indgjerdingen, vokste opp i Gamlehuset på småbruket Indgjerd i Gardvik, litt lenger nord i dalen. Det var han Gudmund Indgjerdingen som drev gården den gang. Nå er det yngstesønnen, Erik, som bor der. Min mor, Maria, var søster til Julius Løkken som bodde innpå Hakloa før i tida. Vi var ni søsken i alt. Broren min, han Erik, hogg tømmer for Løvenskiold i mange år. Han bodde på Hakloa og flere andre steder. En annen bror av meg, han Kjell, bor her ved siden av meg ...»

Jeg lar blikket streife omkring i stua og fester meg ved den fine lysekrona som henger i taket ... «Den lysekrona kommer fra Låkeberget i Maridalen,» fortsetter Hans. «Jeg rev ned den gamle kaféen på fritida og bygde huset her av tømmeret i 1. etasje. 2. etasje brukte jeg til reisverk. Låkeberget kafé var et stort hus med glassveranda og store vinduer. Det var en stor komfyr der og en bakerovn med magasin. Ovnen ble gravd ned på tomta der huset sto. Det var også serveringsbord der med marmorplater, og en del krukker, vaskebutter m.m. Det var synd at alt dette ble borte; mye av det ble stjålet ... På Låkeberget ble det servert øl og vin. Han Paul drakk mye øl sjøl, han hadde ølmage og en stor, rød nese ... Han hadde en krans av hår rundt hodet og kjørte en gammel Buick ... Lenger bak, mot flaberga, lå låven med stall og fjøs. Vi satte fyr på alt. Det var mye gras rundt og tønner med tjære inne i husene. Det brant veldig, alt brant opp ...»

Jeg ser meg rundt en gang til. Det er rart og litt vemodig å sitte her i et hus som før var Låkeberget kafé. Det er så mange minner og historier som ligger gjemt i veggene.

«Jeg var bare 14 år da jeg første gang var med far i skogen. I tre av krigsårene bodde vi i Lauvlundhytta i Maridalen. Vi kjørte ved fra kollene og ned til veien ved Lauvlund. De trengte mye ved i byen; både på sykehus, i forretninger og i boliger. Vi lå der i hytta i vintersesongen og kjørte både tømmer og ved. Vi kjørte sammen med Bråthenkara: Reidar, Ole og Einar Bråthen. Det var bratt oppe i liene der i kolla og en prøvelse for flere av hestene ... Vi hogg spor i isen, slik at hestene fikk feste for foten, og vi festet også kjettinger omkring meiene når det var som brattest. En gang husker jeg det ble bråstopp, og jeg ble kastet framover, mot hesten ... Det gikk bra, men det var et slitsomt og krevende arbeid.

Vi kjørte også ned Arne Eikrem og Karl August Nerdrum, de to Milorg-karene, som ble skutt av tyskerne oppe i Hansakollen 18. mars 1945. Tyskere og norske nazister kom og ransaket oss, vi måtte stå med hendene mot veggen. Vi ble så kommandert til å kjøre ned de døde. Vi tjoret dem fast med kjettinger på doningen og slepte dem ned til Lauvlund. Der ble de hentet av bil. Senere har jeg påvist stedet der de ble skutt. Vi kalte det Valdreskleiva oppi der; det var folk fra Valdres som bygde hesteveiene der under ledelse av en svenske.

I unge år lå jeg også inne på Nordmarka og kjørte tømmer sammen med onkel Julius Løkken. Vi holdt til i Øst-Hakloa, og en tid var også broren, Hans Løkken, med. Når vi hogg tømmer, måtte vi hogge 10 m³ om dagen. Det gikk greit da vi fikk Homelite-saga. Onkel Julius ble noe glemsk på sine eldre dager. Det hendte at han ikke fant igjen redskapen sin som han hadde gjemt i skogen.»

Jeg ser bort på Hans der han sitter i sofaen. Selv om han nå er blitt tynnere og gråere i håret, så ser jeg ham tydelig for meg slik han var: stor og sterk, en arbeidskar som greide det meste. Stor-Hans vil jeg kalle ham.

«En gang var jeg sammen med Kvande og Josef Monsrud i skogen. Vi skulle blinke,» fortsetter Hans. «Oppe ved delet i Kudalen lå det en stor, rund stein som vi ville prøve å løfte.» «Kan du løfte den steinen, Hans?» sa Kvande, «så skal du få fast ansettelse i kommuneskogen.» Han Josef prøvde først å løfte steinen, men greide det ikke. Så var det min tur,» sier Hans. «Jeg huka meg ned og tok godt omkring steinen. Så tok jeg i alt jeg kunne og løfta steinen opp fra marka. Jeg greide det!! Det var mange kraftkarer som hadde prøvd det før meg. Og fast ansettelse ble det ...

En annen gang løfta jeg en grov planke der det sto seks voksne mennesker, fire voksne karer og to kvinnfolk. Jeg greide dét også. De veide 442 kg til sammen.

Det var slitsomt å drive i skogen, men fint også ... Særlig om våren var det fint, da det var sol og mildvær. Da kunne du møte dyra i skogen, og det lukta tømmer og hest ... Det glemmer jeg aldri ... En gang hogg jeg sammen med bror min, han Kjell, oppe i kolla. Arne Brenders og Hjerpås'en skulle kjøre fram tømmeret. De var begge to glade i en dram eller to og hadde tura om kvelden. Utpå dagen kom Monsrud og spurte: «Driver du alene, du da Hans?» De andre, de lå i koia og sov rusen ut ...

Da det tyske Dornier-flyet styrtet oppe i Hansakollen, var jeg inne i Nordmarka, på Hakloa ...»

Bergljot setter fram kaffe og noe å spise ... «Jeg er fra Sand, en mils vei fra Mo,» forteller Bergljot. «Pikenavnet mitt var Voll. Han Hans hadde ikke så lange veien å sykle ... Jeg var med Hans til Lauvlund i Maridalen i mai 1951. Harald ble født i 1951. Vi bodde først i Lauvlund, men flyttet til Halofvillaen ved Øyungen i 1952. Der bodde vi i noe over ett år og flyttet så til Bergerud. I Halofvillaen bodde vi i 2. etasje. Even og Solveig Myrheim bodde i 1. etasje. Det var avsides og tungvint å bo ved Øyungen ...»

«Når fløyta gikk om våren, var vi borte ved Øyungsdammen og så på,» fortsetter Hans med et lurt smil. «Bergljot var også med; hun skulle snart føde. Da vi sto der, ble Bergljot syk ... vannet gikk ...» «Jeg måtte gå nedover Øyungsveien til mor di, hu Ragna,» fortsetter Bergljot. «Der fikk jeg bilskyss ... Jeg var på sykehuset i seks dager. Bjørn ble født da, i 1953. Da jeg skulle hjem igjen, nektet drosjesjåføren å kjøre opp den dårlige Øyungsveien. Jeg fikk kaffe hos hu Ragna og hvilte litt der, før jeg gikk oppover til Øyungen. Etter dette ville jeg ikke bo der ved Øyungen lenger.»

«Jeg hadde hest da vi bodde i Halofvillaen,» forteller Hans videre. «Jeg arbeidet i skogen. Halofvillaen var et stort hus med store vinduer. Utenfor var det steintrapper og steinheller. Det var et gjerde rundt eiendommen og en fin jernport ved innkjørselen. Det var et uthus der med et lite fjøs, hvor det var plass til to-tre kuer, vedskjul og utedo. En ingeniør som en gang bodde der, hadde lagt inn vann fra bekken. I hovedhuset hadde vi vann hele året. Det var folk fra Skar gård som en gang satte opp Halofvillaen.

I Øyungen fisket vi abbor, og han Even og jeg harvefisket om kvelden. Jeg passet også på båten til Oslomarkas Fiskeadministrasjon (OFA). Vi henta melk med hest nede på Nordbråten.

Jeg fikk også småviltjakt hos Løvenskiold, jeg fikk 50 kroner pr. rev. Jeg husker godt ei revemor som ante fare og tok med seg ungene inn i hiet. Hun var ikke ute av hiet på flere dager; hanreven kom med et lite rådyr i munnen ... Jeg sluttet å røyke på den tida. Han Even skjøt blink på pipene våre. Tobakken har gjort mye skade ...

Jeg hjalp han Gamle-Ivar Brodin med å sette garn i Øyungen. Han hadde fiskerett, men gutta hans ville ikke være med. Vi fikk bra med fisk. Øyungen er et av de beste fiskevanna ...

Under krigen en gang husker jeg vi hogg tømmer vest for Skjærsjøen. Det var jeg, han Gunnar, bror min, og han Sverre Bråthen. Vi levde mye på poteter under krigen, og en dag fikk Gunnar vondt i magen. Han fikk i seg noe såpe ..., for han ville spy ..., men han ble ikke bedre. Vi måtte sende bud på doktoren, fru Brodin, og be henne komme med én gang ... Jeg fulgte henne over Skjærsjøen, og Gunnar kom på sykehus. Han lå der åtte dager. Han hadde tarmslyng ... De opererte ham ikke, men snudde han rundt, slik at tarmslynget løsnet ... Han ble bra igjen og begynte å hogge etter noen dager ...

Fru Brodin var flink i yngre år, men en gang gikk jeg hos henne i nærmere to år, fordi jeg hadde vondt i hodet. Vi drev og hogg favnved – han Anton Sanderberget, Per Tangen og jeg. Vi kjørte motorsykkel, og det førte til at jeg fikk bihulebetennelse. Hun var blitt for gammel nå. Rett etterpå sluttet hun som doktor ...

Jeg husker godt en gang han Einar Tømte var med meg. Vi skulle kjøre ut tømmer med traktor fra Golenna og måtte kjøre over isen til Øyungsdammen. Vi hadde stort lass og tømmeret på slep. Men der hvor Gamledammen sto, kjørte vi gjennom isen med bakhjula. Vi festa en stokk med kjetting foran bakhjula og kom opp igjen, men han Einar sklei og datt uti vannet, så han ble helt gjennomvåt. Det var 21 minusgrader, og Einar ble helt stiv av is og gjennomkald. Vi kom oss hjem til Bergerud, og jeg kjørte han til Måsan. Der satte han seg ved ovnen og tinte opp igjen ... Han var en hardhaus, han Einar – og sparsommelig og vennlig. Han kom på jobben dagen etterpå ...»

Det blir en pause, vi ser på hverandre – og jeg ser at Hans har det sammen skarpe glimtet i øynene, og smilet er heller ikke langt borte ...

I stua ser jeg flere kåter og boller som Hans har skåret ut og tatt var på, og elghorn henger på veggen. Da jeg kom, så jeg at det var flere kåtetrær på verandaen. Han sier at han har funnet de fleste i Maridalen, men han har også vært i Gausdal Vestfjell og funnet noen der. På gulvet har han en stor seljerot som er hulet ut og som har fine figurer av elg og bjørn. «Den har Hans Åsland hjulpet meg med,» sier Hans. Jeg tenker på alle de boller og rariteter jeg har hjemme og forstår at også Hans har en kunstnerisk sans for naturens rariteter. Vi er like slik, vi skogsfolk ...

Snart fortsetter Hans å fortelle: «Vi flyttet til Bergerud i Maridalen i 1954/55. Vi flyttet inn der etter Herusløkken og bodde der i omkring 15 år. Da flyttet vi til hytta Ramnagrø ved Sørbråten. Der bodde vi i over 20 år, helt til vi flyttet hit til Odalen i 1993. Bergerud har en fin beliggenhet helt øverst, i skogkanten. På den tiden brøytet jeg også veier med traktor. Vi bodde på Bergerud sammen med Myrås. Huset var delt på midten, i to leiligheter. Vi snakket ikke så mye med hverandre. Vi hadde samme trappa, men hver av oss børsta snøen av halve trappa ...»

Jeg selv husker Hans godt fra skogen før i tida, da jeg hadde praksis i Skogvesenet. Jeg arbeidet ofte sammen med Hans, Einar Tømte og Sigvart Jørgensen og lærte både ungskogpleie, planting, hogst og annet skogsarbeid. Hans var sterk, arbeidsom og ofte i godt humør; og mang en historie ble fortalt. Var det noe som måtte gjøres, ble det sendt bud på Hans. Han greide det meste – enten det var vanskelige trær som skulle felles, eller det var andre tunge tak som måtte til ... Han kunne lesse på seg den tunge bormaskinen og bære den langt innover skogen ... Jeg hadde en fin og lærerik tid ...

«Jeg har hogd tømmer og kjørt med både hest og traktor,» fortsetter Hans. «Jeg har utført alle skogens arbeider og drevet med veiarbeid og jakt. Skytebas var jeg også, med papirene i orden ...

Han Sigvart som bodde i Steinbråten, var fra indre Aremark. Han var av finneslekt; bestefar hans kom leiende med ei ku over grensa ... Han Sigvart sulla og sang, og han kunne true og snakke med sine ... En gang var jeg med ham på hytta i Aremark. Han hadde også vært gårdsgutt på en gård her i Oslo-området. Når han følte at gårdskona passet for mye på ham, så ropte han at oksen var løs ... Da fikk han være i fred. Det var ikke noe vondt i han Sigvart, men han var en luring, og så kunne han skrive dikt og sånt ...

En gang fikk Einar Tømte benet sitt i strøapparatet på traktoren. Det var kaldt, og sanda var klumpete, så den gikk ikke gjennom strøapparatet; vi var på vei opp til Øvre Vaggestein. Einar brukte benet nede i apparatet, men det ble sittende fast, og vi måtte bruke spett for å få ham løs ... Han ødela benet sitt og ble liggende lenge på sykehuset, men han fikk visst ikke varig men av det ...

Jeg husker også Kvande i kommuneskogen godt. Første gang vi møttes, var jeg med far i skogen for å tjene penger; jeg var akkurat konfirmert ... Han var visst fra Nordmøre, og han var trivelig og flink, og lang og tynn ... Han bodde i villaen på Sørbråten. Kvande tillot bare hogst som var blinket. Den gang ble den stående skogen i teigen kubert ved å måle i brysthøyde. Når vi hogg, så måtte vi måle på nytt for å få oppgjør. Nå gjør hoggera alt ... Jeg husker også at vi pløyde og planta til i Hauger-plantinga. Kvande gikk mye forbi Lauvlund. Han hadde forbindelse med Milorg-kara ved Rundmyra. Den gang var det flere småhytter innover skogen, bl.a. ved Fagervann, på Kamphaug og i Vaggesteinskollen.

Før i tida fisket jeg mye i Kalvsjøen. Jeg fisket med stang og fikk bra med fisk. Fiskeplassen min var ved odden i sydenden av vannet. Der fikk jeg alltid fin ørret. I Øyungen har jeg fått røye på 2,5 kg ute på varpet ved øya.

Jeg likte meg på Ramnagrø ved Sørbråten,» fortsetter Hans «men det var mye hoggorm der. En gang fikk jeg en innafor skjorta; jeg skal si deg jeg fikk rivi den fort av ... Ormen falt ned på bakken; det gikk bra ...

Asbjørn og Olga Myrheim bodde både på Gata, i et hus ved Steinbråten og i Hagastua ved Movannsbekken. Asbjørn var maler og onkel til Even Myrheim. Sønnen hans, Bjørn, holder til i Hagastua nå ... Arbeidet i skogen har gått bra. Jeg har bare hatt småskader av øksa noen ganger. Men en gang ble jeg skutt i leggen, derfor liker jeg ikke at folk er uforsiktige med skytevåpen. Da jeg var i Garden i militæret, gjorde jeg en gang rundkast på ski i hoppbakken. Jeg brakk skiene. Majoren ble sint og sa jeg måtte betale for skiene. Et av de siste årene jeg var i arbeid, drev vi og hogg vindfallsskog oppe i Fagervannslia. Da fikk jeg meg et slag av ei rot, så jeg gikk kast i kast bortover, men jeg brakk ikke noe ... Jeg var ukonsentrert da, fordi jeg var trøtt og tåkete, ja, nærmest syk ... Men jeg var tross alt heldig, det kunne ha gått mye værre.»

Hans blir ivrig når han kommer inn på jakta. I alle år har jakt og fiske vært en kjær hobby. I kommuneskogen var det en del år også hans arbeid ... Jeg husker at han alltid hadde tanke for dyra – viltstellet var en del av skogsarbeidet. Han var tidlig ute med å sette igjen rogn og andre beitetrær, og han vernet om dyras biotoper. Han var med og satte ut både bever og kanadagås i Marka, og han dyrket fram viltåkere av fôrmargkål o.l.

«Jeg var med far på jakt helt fra guttedagene. Klaus var en dyktig jeger. Han lærte meg å jakte og holde børsa riktig. Far jakta med elghunden i bånd og jaget elgen fram mot posten. De første gangene vi jaktet her i Odalen, var det med ni skogeiere i jaktlaget. Vi jaktet ved Nøklevannet og mot Langsjøen og Nikktjennet på Odalsskogen. Det hendte vi lå i jakthytta ved Gransjøen. Jeg husker jeg en gang felte en elg som jeg kom over da den spiste blader i vannet tidlig på morran. Når elgen var felt, var det vanlig å ta seg en dotsup, men det skulle bare være en liten knert. Den som eide skogen der elgen ble reist, skulle ved delingen først ha et lår. Etterpå skulle alle dele likt ... Det er minner jeg husker fra barndommen. Senere jakta jeg selv med løshund, og jeg fikk fram gode hunder. Luril tok 1. premie i elghund på Kikut i 1975.» Vi reiser oss begge, og Hans viser meg to diplomer for 1. premie elghund, som henger i gangen. Så viser Hans meg Norges Jeger- og fiskerforbunds frivillige jegerprøvebevis fra 7. mai 1964. Den er undertegnet av Knut Rom. Vi setter oss ned igjen, og jeg legger merke til at Hans er både stolt, ivrig og bestemt. Han kaster litt på hodet og får gebisset på plass. Jeg aner at jeg er i et minefelt av jeger- og yrkesstolthet, og forstår at jeg må tråkke varsomt ...

«Jeg hadde godkjent jegerprøve som en av de første, før de begynte å jakte elg i Oslo kommuneskoger,» fortsetter Hans. «Det ble jeg ikke trodd på i Skogvesenet. Det burde de ha respektert ... Men jeg var likevel med på kommunejakta i flere år og ble også satt til flere ansvarsfulle jaktjobber. Ved Holmendammen måtte jeg skyte en elg som hadde satt seg fast i en ståltråd. Det var mye folk der, og politiet var også der. Men det gikk bra; jeg avlivet elgen. En annen gang ble jeg bedt om å ta noen tjuvjegere ... Jeg har vært nær mange elger, men ingen har slått meg eller tatt meg, selv om noen har kommet etter meg. En gang var vi nær ei ku med en kalv som hadde ødelagt det ene benet. Vi avlivet kalven, men da kom kua og skulle ta oss ... En skal være forsiktig når en er nær elgkuer med kalv, og okser i brunsttida.»

«Er du noe innover skogene nå da?» spør jeg Hans. «Vi kan ta bilen og kjøre et stykke innpå skogen her, det er nok av veier,» sier Hans. «Det er flere setrer og plasser her inne på skogen, noen er gamle finneplasser. Jeg er med i Mo Jeger- og fiskerforening, og i høst var jeg på småviltjakt og jakta hara og skogsfugl. Det hender vi også plukker molte og tyttebær, og jeg får lov å rydde meg ved etter tømmerdrifter. Det er fin mosjon.

Jeg har sett ulvespor innpå skogen her. Gaupe har jeg møtt i Nordmarka. Innover skogen her er det flere vann hvor det før i tida var mye abbor og gjedde. Men de har brukt rotenon og satt ut ørret. Nøklevatna skal nå være gode ørretvann, men flere småvann er fiskebestanden for stor. Som smågutt var jeg med far innover skogen. I Storhølingen hadde vi båt, og om våren fikk vi bra med fisk i elva. Før fløyta de tømmer fra Nøklevatna og hit. Da var jeg med far på etterrensk av søkktømmer. I Storsjøen er det en del kloakk, men det er mange som fisker der. Det er en del stor gjedde og abbor, men jeg fisker ikke der nå. En gang jeg fisket der som gutt, var det ei gjedde som klarte å dra båten! Jeg fisker heller på fjellet i Sunndalen. Det er regulerte vann der, men bra med ørret. Også reinsdyrjakt har jeg vært med på en gang ...»

«Du får ta deg en tur til Maridalen,» sier jeg, «så kan vi gå en tur på gamle stier?» «Ja, det kunne vært moro, det,» sier han stille ...

Idet jeg takker for meg og skal gå, kommer det minner fram fra mitt indre ... Jeg ser han Hans og han Sigvart, der de deiser kubikkgraner i bakken oppe i Iungsdalen, jeg ser han Hans der han planter ny skog oppe i Skarslia, og jeg ser han Hans der han finfeller store graner ved høyspentlinja ...

Han Hans kunne det meste, han var en dyktig arbeidskar som enhver arbeidsgiver ville ha satt pris på ... Og han reiv ned husene på Låkeberget og de gamle driftsbygningene på både Bernstberg og Nordbråten ...