Gunnar Vaggesten

En tidlig februardag kjører jeg oppover i Maridalen. Jeg har avtale med Gunnar Vaggestein på Granum gård. Det er fint vintervær, noen kuldegrader, et tynt snølag dekker jordene, og det drypper litt fra tak og trær ettersom sola stiger ... Det er et merkelig vintervær med lite snø og perioder med mildvær. Bortover jordene kommer strå og grastuster til syne.

Gunnar er ikke hjemme når jeg kommer. Han er ute og kjører bil enda så tidlig det er på dagen. Jeg venter litt, ser på husene og lar blikket streife over skogen og jordene. Granum er en fin gård, den nederste av Vaggesteinsgårdene. Snart kommer Gunnar kjørende med sin bil, gjør seg en sving på gårdsplassen og rygger uten å nøle rett inn i garasjen i vognskjulet. Jeg blir stående målløs og imponert, det var bare noen centimeters klaring på hver side av bilen. Det blir klart for meg at her er en kar som ennå er kvikk og våken og som vet hva han skal gjøre ... Han kommer mot meg. Vi hilser, og han sier at han måtte en tur til byen først på morrakvisten. I vognskjulet ser jeg det henger mye gammel redskap på veggene; hestegrimer og annet seletøy, håndredskap, deler av jordbruksredskap mv. «Bygdetunet skal få det,» sier Gunnar. Vi går inn og setter oss ved kjøkkenbordet. Gunnar tar ved fra vedkassa og fyrer i den solide ovnen. Det blir snart varmt på kjøkkenet. Det er stille der ..., bare oss to ... Jeg hører en klokke som tikker og går. Jeg mener å kjenne Gunnar og husker ham alt fra jeg var liten gutt. Han holdt stadig på med noe der på gården. Ofte så jeg ham ute på jordene med hest eller traktor; han pløyde, sådde og høstet grøden av jorda si, slik som en god bonde skal gjøre ... Nå sitter han her ved bordet; rolig og stille, men våken, med kraftige drag og furer i ansiktet. Det grå håret omkranser hodet hans, han har briller og har en mild og rolig stemme. Av og til brer smilet seg ut i brede bølger over hans ansikt.

«Jeg er født og oppvokst her på Granum,» begynner Gunnar. «Jeg er født i 1915, og er snart 85 år gammel. Jeg tok over gården i 1958. Nå er det Øyvind og Astrid Brovold som driver her. Øyvind er sønn til min søster Ruth. Jeg har gått på Vinterlandbruksskolen. Det var mange fra Maridalen som gikk der. Skolen lå den gang der regjeringsbygningene nå ligger. Jeg var ikke ferdig med skolen da krigen kom i 1940.

I 1825 kom Ole Bottolfsen over åsen fra Søndre Skøyen i Nittedal for å slå seg ned på Nedre Vaggestein gård, der som Maridalsprosjektet nå holder til. Han hadde da kjøpt Nedre Vaggestein, og gården ble utskilt fra hovedbølet Øvre Vaggestein. Ole og hans kone, Berthe, var tippoldeforeldrene til Gustav på Bjørnstad og meg. Gårdene Granum og Bjørnstad ble utskilt i 1915. Også Nedre Vaggestein var i slektens eie fram til for få år siden, da Oslo kommune kjøpte stedet.

Etter Ole Bottolfsen Vaggestein og Berthe Larsdatter overtok sønnen Bottolf Olsen Nedre Vaggestein gård. Han var en original, 205 cm høy og ugift. Etter ham overtok Gustav Gulbrandsen gården. Han var sønn av Bottolfs søster, Berthe. Hun var gift med Anders Gulbrandsen som drev Stubberud gård. Bestefar ble lurt for en del penger. Han hadde kausjonert for lensmannen og tapte 15 000–20 000 kr. Dette var i 1880-årene, og det var mye penger den gangen.

Gustav Gulbrandsen og hans kone, Gina S. Sørensen, hadde tre sønner, Osvald, Baltzer og Bottolf, som etter delingen av gården i 1915 tok over henholdsvis Nedre Vaggestein, Granum og Bjørnstad.

Osvald og Karen på Nedre Vaggestein sleit mye for å ordne opp i kausjonen. Karen hadde pikenavnet Snare og var fra Kongsvinger. Osvald ble blind som 12–14-åring, da Baltzer ved et uhell skjøt ut det ene øyet hans med pil og bue. Legen trodde han ville beholde synet på det andre øyet, men det skjedde ikke. Han ble blind på begge øynene. Dattera Olaug gikk og leide på ham dag etter dag.

Bottolf og Amunda Vaggestein fikk gården Bjørnstad. Amunda var søster til Arne Brenders; slekta deres kom fra Jevnaker. Etter dem har Gustav bodd på gården.

Min far og mor, Baltzer og Anna Jensine Vaggesten, tok over gården her på Granum. Far var født i 1877, og mor i 1893 i Skiptvedt i Østfold.

Mye slik slektshistorie i Maridalen er skrevet ned av Thor Maarud i hans bok 'Kirkebye Stangjernshammer, og historien om resten av Maridalen' (1999).

Baltzer levde og åndet for jorda, og han var en god jordbruker. Jeg har lært mye av far ... Far ble nesten 90 år gammel og døde i januar 1967. Jeg fikk en bror, Ole, og to søstre, Ruth og Gina. Gina er hos meg to ganger i uka.

Jeg ble gift med Johanna Daltorp fra Søndre Høland. Vi giftet oss på Grefsen ... Hun døde i 1996, så nå er jeg alene ...»

Gunnar reiser seg og finner fram kaffe og kaker. Så henter han et skolebilde og viser meg. Det er fra 1925 og viser 3. klasse på Maridalen skole. Det er minst 50 elever og tre lærere på bildet.

«Det var mye mer folk her i dalen da jeg gikk på barneskolen,» fortsetter Gunnar. «Det var tjenestegutter og sveiserfolk på mange av gårdene. På bildet her ser du lærerne: Kristian Halsnes, Anne Bostad – som ble gift Bjørnholt – og Elisabeth Brodin. Skolekamerater som jeg husker godt er: Inger Brenders, Rolf Bergendal – sønn til skihopperen, Anna Hansen fra Nordbråten, Randi Berntsberg – datteren til Borgvald, alle barna fra Møllerstua – Harriet, Margit, Signe og Inga, Kåre Jacobsen – hvis slekt flyttet fra Sakris til Nordbråten, Skjervengutta – Arne, Einar og Olaf, Hans Nordby, Alfred Kasa, Harald og Kaare fra Slåttebråten, Gunnar Jensen Iverstua, Valter Pettersen og broren min, Ole ...»

Gunnars far, Baltzer Vaggesten, gikk også på Maridalen skole. Han begynte der i 1884, 7 år gammel. I boka «Maridalen – vakker og verneverdig» forteller han at de hadde lesing, skriving, regning, historie, geografi og mye kristendomskunnskap. De eldre elevene ble brukt til å undervise de yngre etter den såkalte Bell-Lancaster-metoden. Læreren den gang var Tallak Evje, og både han og presten var streng. Elevene brukte stentavler og skrev med griffel, og de gikk på skolen annenhver dag.

«Jeg har vært med i menighetsrådet i dalen i mange år,» fortsetter Gunnar. «Jeg har vært med i dette arbeidet siden 1966. Nå er jeg på vei ut, jeg står som siste varamann. Men jeg vet de har problemer med å skaffe folk. Jeg kjører rundt med menighetsbladet. Førerkort har jeg hatt i 65 år.

Bedehuset i Maridalen ble reist før jul i 1888. Det hadde vært flere mislykkede forsøk på å reise en kirke eller et kapell, men nå ble arbeidet kronet med hell. Valget sto mellom fire tomter; én ved skolen, én ved Skar, én ved Haugermosen og den tomten som til slutt ble valgt. Ingen angrer i dag på det valget som ble gjort. Tomten på to mål var en gave fra Christian Lilloe. I 1898 ble det kjøpt inn kirkeklokke, og i 1900 ble bedehuset innviet til kapell. I løpet av 13 år hadde man, vesentlig med private midler, reist et bedehus og så bygd det om til kapell. Det var han Petter Mosan, far til Harald Pettersen, som bygde Maridalen kapell. Sønnen hans var han Paul, far til Reidar Otto Ullevålseter. Kapellet ble bygd som en privatkirke av folket i Maridalen, og dette var ikke så populært. Tømmeret til kirken kom fra privatskogene i Maridalen; en god del også fra Vaggestein skog. Maridalspatrioten Garnes som var kirkeverge i Maridalen, engasjerte seg mye i det kirkelige arbeidet. Kapellet er blitt populært. Det er både dåp og vielser der. I dag brukes også kirkeruinene til vielser; det kan være 2–3 vielser samme dag.»

Det blir en pause i vår samtale. Gunnar legger innpå mer ved i ovnen, men setter seg snart ned igjen ved kjøkkenbordet. Blikket mitt streifer ut av vinduet og over jordet. Det er dekket av snøens tynne kappe nå, men i mitt indre ser jeg for meg Gunnar der han arbeider på jorda ...

«Som jeg nevnte tok jeg over gården etter far i 1958,» fortsetter Gunnar med rolig stemme. «Vi hadde kuer fram til 1968. Da kom forbudet mot husdyrhold på kommunegårdene. Vi kunne ha fortsatt med kuer, men miljøet ble borte, og det ble slutt på å holde gjerdene ved like. Gjerdeloven sa at de som hadde nytte av gjerdet, også skulle stå for gjerdingen. Dette ble uholdbart for oss med private gårder. Vi kunne ikke lenger ha kuene på skogen ... Grinda ved Sandermosen stasjon sto også ofte åpen, så dyra kunne komme ut på linna ...

Vi hadde hest så lenge det var aktuelt; det var vel fram til først i 50-åra. Da byttet vi til traktor. Griser og høner hadde vi også på gården. Tidligere dyrka vi både høy til fôr og en del korn. Fra 1968 ble det stort sett korndyrking. Det var en stor omstilling som måtte til. Vi dyrka bygg, havre og noe hvete. Senere ble det dyrka oljevekster eller oljefrø. Vi kunne bruke skurtreskeren. Av vekstene ble det presset ut olje, og tørrstoffet gikk til kraftfôr. Oljen hadde spesielle egenskaper og ble blant annet brukt til smøring av maskiner i kalde strøk. I løpet av den tiden jeg har drevet, har jeg grøftet det meste av jorda. Det er god jord, men noe leirholdig og tung; den egner seg best til høy- og fôravlinger.

På Nordbråten var det mer tørkesvak sandjord. Gården her har vel nå omlag 100 mål fulldyrka mark. Beite er det lite av. Vi har også 150–160 mål skog. Det har vært mye arbeid, men det har gått bra. Jeg hadde ikke arbeid ved siden av. Noen år brukte jeg også jorda hos Gustav. Han har noe mer skog; det er vel en 250 mål.

Ja, det har skjedd store forandringer. Tida før og etter krigen hører til to ulike tidsepoker. Jeg husker vi brukte de gamle parafinlampene. Elektrisk lys fikk vi her i 1918–1920. Folk hadde bedre tid før, en kunne gå bort og prate ... I dag er det en annen tidsånd, alle ting haster slik ... Flere og flere hjelpemidler får vi, men det ser ut som vi bare får mindre og mindre tid ...

Det eldste huset her på gården er fra 1915,» fortsetter Gunnar. «Rauløkka gård ble revet i 1915, og både Granum og Bjørnstad fikk materialer og bygningsdeler derfra. Jeg husker også at Rauløkksaga brant i 1922/23, men den ble snart bygd opp igjen. Hovedhuset i én etasje ble satt opp i 1915. Resten av huset ble bygd på i 1947/48. Stabburet ble bygd under krigen i 1944. Mot vest ligger den store låven, og mot nord har vi de to redskaps- og vognskjulene. Det er godt å ha god plass på en gård. Mot øst ligger hønsehuset og materialskuret. Hovedhuset er hvitt; det trenger maling nå. De andre husene har rød farge. Ingen brann har gjort ødeleggelser.

Storjordet mot skogen som ble brutt sist, kaller vi Stornylenne. Sydover mot ferista har vi Rundåker'n. Oppe i åsen, mellom gården og Mobekken, er det et sted vi kaller Høysikka. der la vi igjen høysekker og mat til hestene når vi var i skogen. Driftsveien oppe i Kudalen kalte vi Mysmerkløyva, og lia sydover fra Gaupekollen kalte vi Sleppen. Stormyra ved skytebanen og Damputtene innafor Rundmyra er kjente navn. I Kvernbekken har det en gang stått ei kvern. To gamle gullsmedbrødre gikk langs bekken en gang og fant en møllestein. Åsen vest for elva kaller vi Skarsåsen. Før i tiden sto det et hus som ble kalt Kramla (noen ganger kalt Klamra) i nærheten av der militærleiren nå er. Opprinnelig var det her et kruttverk; det ble anlagt i privat eie i 1854. Den gamle Maridalsveien ble også bygd til kruttverket på denne tiden.

Jeg var ikke selv med i fløyta,» forteller Gunnar videre, «men jeg minnes en gang tømmeret satte seg fast oppe ved Nordbråtabrua. Det var et år de hadde hogd 18 halvmeter slip som de ville fløyte i elva. De var for lange, veit du, og det ble problemer. Ved det gamle kruttverket gikk det ei bru over elva. Brua hadde et spenn, og det var en port midt på ... Tømmeret satte seg fast under brua og rev den med seg. Jeg sto på Nordbråtasida og så det hele. Hele tømmervasan kom seilende nedover og støtte mot Nordbråtabrua, så den ble hengende på ene sida. Ennå skal det finnes murer etter det gamle kruttverket.

Så vidt jeg vet, gikk ingen med under fløyta i Skarselva. Men en gang husker jeg at en fløyter gled, så vannet tok han. Det var på oversiden av Sandbrua. Han ble sittende fast under en stokk, og på grunn av den sterke strømmen kom han ikke løs igjen. Men Bull og Baltzer var der og så det og fikk reddet ham.

Flere ganger var det store tømmervaser som måtte skytes løs lenger oppe i elva.»

Gunnar ser etter at ovnen brenner. Det er en skikkelig ovn som tar 60 cm kubber; en slik jeg har på hytta ... I stua hører jeg at en klokke slår.

«Jeg har hatt et godt liv,» sier Gunnar når han har satt seg igjen, «men det har vært mye arbeid. Skulle jeg ha drevet med noe annet, så ville jeg ha arbeidet i skogen, kanskje vært forstmann ... Jeg har drevet en god del i skogen selv, hogd og kjørt med hest. Det ble helst ved og materialer til eget bruk, men jeg har solgt en del også.

Under krigen ble det tvangshogst av ved, og én gang 100 m³ tømmer. De siste årene nå har Øyvind hogd en del og fått solgt virket. Nå består skogen her mest av ung- og middelaldrende skog.

Skogen vår strekker seg fra gjerdet mot Hagastua i syd til Lauvlundmyra i nord, og på vestsiden oppover langs Mobekken. Kommunen eier ei strime langs Mobekken. Grensa skal gå i skillet mellom myr og fastbakke, heter det.

Ja, det har skjedd store forandringer i skogen også. Da Ole Svendsen kom til Sandermosen, etter Bergendal, rundt 1947, hadde han 52 mann i skogen.

I dag kan vi finne rester av gamle hesteveier flere steder. En slik vei gikk over åsen her fra gården og til Lauvlund. Før i tiden hadde vi sag ved Lauvlund. Den ble drevet av en dampmaskin og veide 2–3 tonn. Den ble fraktet over åsen her langs driftsveien; det var før Sandermosveien ble bygd. Veien inn til Lauvlund ble bygd etter krigen, og Lauvlundhytta med stall ble bygd på begynnelsen av krigen. Det bodde odølinger der som kjørte ved i kolla. Den siste hestehandleren vi hadde kontakt med, het Laum, og var fra Hadeland. Under krigen ble det kjørt ved til byen. Nede i Gunnerus' gata var det staller med flere hundre hester.

Jeg har alltid likt meg i skogen. Der kokte vi kaffe over bålet når vi hvilte. Ja, jeg kunne gjerne tenkt meg å ha vært forstmann ... Jeg har heller ikke hatt noen alvorlige ulykker. En gang var det nære på, da hogg jeg øksa gjennom støvelen og snitta meg i stortåa. Det blødde ganske mye, og han Asbjørn Myrheim så blodsporene i snøen. Han trodde det var fra hesten ...

I dag hører det ikke så mye skog til de tre nederste Vaggesteinsgårdene, nesten all skogen er gått tapt. Da Nedre Vaggestein gård var hel, var skogen på 3000–4000 mål. Nordgrensa gikk ved Damputtene, der Kvernbekken begynner. Lenger vest var Rauløkka skog. Eieren langt tilbake i tiden kom i økonomiske vanskeligheter og måtte selge det meste av skogen for å greie seg.»

Jeg ser ut av vinduet. Solen skinner ennå fra blå himmel, men det er kaldt ... I vindusruten blinker det fra snøkrystaller ... Gunnar reiser seg og finner fram noe fra en hylle. Han kommer bort til meg og viser meg noe som likner en sekskantet mutter med hull i ...

«Dette er svartkrutt fra Skar kruttverk,» sier han. «Bestefar kjørte krutt fra Skar til Akershus festning. Da han døde, overtok far kjøringen. Han var ikke mer enn 19 år. Det var en lang vei å kjøre med hest.

Mellom Øvre og Nedre Vaggestein, på et flaberg, lå det før en stor rokkestein. Det var en stein i mannshøyde. Den lå på vippen, og en kunne lea på den. Det var denne steinen som hadde gitt navn til Vaggesteinsgårdene. Den ble sprengt da de bygde spinneriet ved Skarselva. Det var Omberg på Øvre Vaggestein som sprengte den. Restene av steinen skal ligge i myra ved spinneriet.

Sandstua ble bygd samtidig med Bergerud. Det var boliger for de ansatte ved spinneriet. Susenstua lå på vestsiden av elva, helt inntil elvekanten. Vi kan ennå se murene av stua. De som bodde der, kunne fiske i elva fra stuevinduet!

Ved Sagløkka nedenfor Nordbråtabrua ble det i 1830-åra satt opp en sag for å skjære vindfallstømmer etter syklonen som gikk over Skarsåsen på den tid. De kraftige murene etter denne oppgangssagen kan vi se der ved elva i dag.

Når jeg pløyde jordet syd for spinneriet, kunne jeg finne stumper av krittpiper som de brukte før i tida. De var billige og populære hos de som brukte skråtobakk; de trakk til seg oljen ...

På Sørbråten bodde en gang en kar som het Mattias Vaggesteinsbråten. Han var en dyktig bjørnejeger. Det er blitt meg fortalt at han i 1782 skjøt bjørn her. Han la ut åte for bjørnen under utsikten på Mellomkollen, ved Bjønnputten, som vi kaller det vesle tjernet. Da våre forfedre kom hit til dalen i 1825, kunne de stå på tunet på Øvre Vaggestein og se på bjørnen som satt i havreåkeren, der hvor husene på Bjørnstad nå ligger. Det er snart 200 år siden, det nå ...»

Jeg spør om hvordan livet var her under krigen ... «Jeg husker best den første uka,» forteller Gunnar. «Jeg hadde mobiliseringsordre og skulle møte ved Korsegården i Ås. Der så jeg en Schøyenbuss full av tyskere som kom kjørende, og de hadde en pistol mot hodet til sjåføren. De var på vei mot Drøbak og Oscarsborg. Gruppa vår ble etter hvert oppløst, og jeg reiste hjem ...

Under krigen reparerte tyskerne kanoner på Skar, og det hendte at disse måtte prøveskytes etterpå. En dag var far og jeg oppe ved Øyungen; vi hadde lånt hytta til Kvande ute på odden der og var ute på vannet og fisket... Da skjøt de fra Skar, for de skulle prøve kanonene. Det slo ned helt der oppe ved Øyungen. Vi kom oss til land med båten så fort vi kunne ...

Mange bønder fikk på den tiden god kontakt med tyskere. Tyskerne trengte mat og andre ting og ville ofte bytte til seg noe. Det var en ung tysker som var her flere ganger. Han ville se på fjøset og gården ellers. Faren hans hadde en gård i Tyskland, nær grensen til Østerrike. Vi snakket sammen så godt vi kunne. Noen av tyskerne kunne nok ha hjemlengsel og ha vanskelig for å forstå hvorfor de var her i landet. Det kunne utvikle seg vennskap på denne måten ...

Jeg husker godt ingeniør Bull i Akerselvens Brugseierforening. Han kjørte motorsykkel med sidevogn, og han var en egenrådig og bestemt mann som ikke likte å bli tråkket på tærne. Jeg husker også godt onkelen din, Kristian Hoel. Han ble fløtningssjef og bodde ved Oset i sydenden av Maridalsvannet.»

Når Gunnar forteller dette ser jeg for meg 2. etasje på Nordbråten, som Brukseier-foreningen disponerte; den store sengen og de høye skapene, vaskebordet og de fine stolene med skinnseter. Brukseierforeningens folk overnattet der av og til, og brukte det som arbeidsværelse. Noen ganger husker jeg at mor og far måtte rydde stua og ordne til middag og fest for Brukseierforeningens folk. Far måtte skysse ingeniør Bull innover skogene med hest og slede noen ganger ...

«Jeg ble også venn med skogfullmektig Kvande i kommuneskogen. Vi var sammen på mange jaktturer,» fortsetter Gunnar. «Han kom hit til Maridalen i 1918, tror jeg, i følge med skogsjef Fjellanger. Fjellanger var sjef i kommuneskogen før Vaa. Han Olaf Fjellanger som bor her oppe ved Sandermosveien, tror jeg er sønn til broren til skogsjef Fjellanger. Fjellangerhytta oppe i Hansakollen ble flyttet ned til Sørbråten og fikk navnet Ramnagrø. Det ble satt opp en ny plankehytte oppe i kolla. Den ble brent av kommunens folk for en del år siden.

En gang Fjellanger og Kvande var i skogen, hadde Einar Lilloe som kjørte øl, satt igjen ei ølkørj i veikanten. Jeg gikk på skolen sammen med Christian, sønnen til Einar Lilloe. Vi kom over ølkørja i veikanten. Da tok vi to flasker øl fra han Einar Lilloe ... Henrik Olsøn Lilloe kjøpte Ødegården i 1833. Etter hans død i 1870 overtok en av arvingene gården. Det var Christian Andreas Lilloe, og han dreiv gården til Oslo kommune kjøpte den i 1908. Begge disse Lilloe-karene engasjerte seg sterkt i byggingen av kapellet i Maridalen. Tomten var en gave fra Christian Lilloe. Han var far til Einar Lilloe.

Kvande var med i Milorg-gruppa til de to motstandsfolkene som ble skutt oppe i Hansakollen 18. mars 1945, Arne Eikrem og Karl August Nerdrum. De hadde base i ei hytte som lå i nærheten av Rundmyra. Det var ei skogskoie som ble laftet opp på Skjervensaga og kjørt opp dit. Det var ei hytte som tilhørte kommuneskogene. Kvande skulle i bursdag den skjebnesvangre marsdagen, så han slapp unna ... Agnes Larsen ble tatt til fange og torturert i isbad, men hun røpet ingen ting ... Hvis hun hadde sprukket, hadde Kvande vært i stor fare. Kvande gikk oppover veien senere og møtte bilen med de to drepte. Det var Hans Indgjerd og hans far som lå i Lauvlundhytta og kjørte ved den gangen. Det var også Bråthen-karer der. Alle var odølinger ... Det var far til Hans, Klaus Indgjerdingen, som kjørte ned de døde på bukken. De andre som var i hytta, ble nektet av tyskerne å se ut før bilen med de døde var reist. Kvande ble forhørt av tyskerne og måtte ljuge så godt han kunne. Den eldste sønnen hans tror jeg måtte rømme til Sverige.

Da det tyske Dornier-flyet falt ned oppe i Hansakollen 2. juli 1942, syklet jeg innover Sandermosveien. Jeg hørte flere eksplosjoner der oppe fra og trodde at tyskerne sprengte det som var igjen av flyet. Olaf Lørenskogen drev ute på jordet og hørte flyet som gikk i lisida. Han var den første som kom dit opp. Med årene er mange av flydelene tatt som suvenirer.

Kvande kjøpte tomt av min søster oppe ved Solhaug, men kommunen stakk kjepper i hjulene for ham, så det ble ingen husbygging.»

Etter en liten pause fortsetter Gunnar: «Forfedra til Torbjørn Halvorsrud, elektrikeren, kom fra Sandungen i Nordmarka. Foreldra hans, Maren og Nils, bodde i Hølet. Faren til Torbjørn var bøkker på Skar. Han lagde kruttønner. Maren måtte skjære gras både her og der for å få nok til dyra. Thor Maarud skriver at det bodde to familier i Hølet i 1865, tolv personer med smått og stort. Mannfolkene var kruttarbeidere på Skar.

I den lille stua Dalen under Nordbråten bodde Theodor og Sofie. Barna deres het Pauline, Hans, Thora og Inga. Theodor arbeidet på kruttverket.

Jeg husker en gang jeg var på jakt oppe i liene ved Hølet. Jeg satte meg ned og så på Hølet-plassen som var badet i soleglans. Det er det peneste jeg noen gang har sett.

Småviltjakta har vært en kjær hobby for meg. Det samme har fiske vært. Flere ganger var jeg sammen med Kvande, Stenseth på Gåslungen og Josef Monsrud.»

Før i tiden lå det flere husmannsplasser og hytter i mine barndomstrakter ved Nordbråten; jeg husker godt både Hølet, Sakrisbråten, Bødkerstua og hyttene ved Halvorsrud. Vest for Nordbråten, oppe på jordekanten, lå Østbråten. Jeg kan ennå se for meg tuftene med de fine syrinbuskene. Nede i dalen, øst for Nordbråten, lå den lille plassen Dalen. Tuftene finnes ennå, og i min barndom sto det et epletre der. Et annet slikt sted med husmannsplasser er Torvet, øst for Granum gård – eller Tørjet som gamle Maridøler sier.

En fin høstdag vandrer jeg skogen nordover fra Sandermosveien. Det er stille og tyst omkring meg, tåken ligger lavt over trekronene og det drypper fra grener og kvist etter morgenens regn. Skogen er farget av høst. Jeg ser fugler som flyr sydover dalen, og på min høyre side hører jeg Mobekken som fosser vill og livlig ... Det er som om den vil vise meg at også den kan være en elv ... Snart åpner det seg et jorde foran meg, som skråner nedover mot Mobekken. Den gule kornstubben vises lett over markene. Det er bra at jorda drives slik at den holdes åpen ... Jeg følger et tydelig veifar nordover på oversiden av jordet. Nå trenger granskogen seg på, greinene slår meg om skuldrene og jeg kjenner lukter av kvae og jord. Snart er jeg fremme ved grunnmurene, eller steinene, etter den lille husmannsplassen som lå her nord på jordet. Det er tuftene etter husmannsstua og låven jeg ser. Nordre og Søndre Torvet var husmannsplasser under Nedre Vaggestein gård. De siste som bodde her på Nordre Torvet, var Marie og Kristian med sine tre barn. De hadde to kuer og en hest der. De tre barna, Tora, Alette og Nikolai, vokste opp her på Torvet. Men husene ble revet en gang mellom 1910 og 1915 og satt opp igjen på Haugen, rett ved Maridalsveien, vest for Sørbråtabrua.

Folkene på Nordre Torvet flyttet ned til Haugen. Kristian og Marie arbeidet også på kruttverket. Det hendte vi unga syklet innom Tora og Alette på Haugen. De var så blide mot oss, og de solgte sjokolade og andre småting. Haugen og Hauger-plantinga på vestsiden av elva hørte opprinnelig til Hauger gård. Gunnar forteller meg at han planta skog der selv for 65 år siden.

I sørenden av jordet lå det også en liten stue. Dette var Søndre Torvet. Her bodde det en gammel kone som het Maria, sammen med datteren sin, Karen. Da også denne stua ble revet omkring 1910–15, flyttet de ned til Kroken under Vaggestein. Navnet Torvet mener vi har en sammenheng med varetransport og handel før i tiden.

«En gang jeg pløyde jorda på Torvet, kom jeg borti ei kullmile,» forteller Gunnar.

«En gang bodde det ei dame som het Berte på Søndre Torvet. Hun var enke og kom som budeie til Bottolf, onkel til bestefar. Han som var en original og 2,05 meter høy. Hun hadde med seg den yngste sønnen sin, Fritjof, og hun kom opprinnelig fra Sørum. Da Berte kom til gårds, måtte de bære vann til fjøset. Folk har fortalt meg at gamle Bottolf la inn vann både til fjøset og kjøkkenet. Vannledningen var av trestammer.»

Ved sydenden av jordet på Torvet ligger Solhaug, der Agnes Houg bor. Denne eiendommen ble skilt ut i 1923. Bestefaren til Agnes var bestyrer på Christiania Uldspinderi ved Susenbrua.

Rett opp for Tranmælhytta lå Åsly; en hytte som onkelen til Gunnar, Osvald, bygde i 1920-åra. Den ble brent da Oslo kommune tok over eiendommen.

Rett nord for eiendommen Solhaug ligger den staselige Gjestihytta som ble bygd av furasjehandler Gjesti. På min vandring ser jeg meg om utenfor hytta. Det er en solid tømmerhytte, bygd av grove stokker. Veien inn til hytta er oppmurt. Hytta har murveranda, den har kraftig granittmur og det er store granittheller foran døra. Hytta har en meget fin beliggenhet og er nymalt med rød farge. Rett overfor Gjestihytta ligger en liten, rødmalt hytte. Jeg lar tankene gå tilbake i tiden og ser for meg Olaf Gjesti, der han leverer høyballer og annet fôr til gårdene i dalen. Også far fikk det han trengte til husdyra fra Gjesti og Sønn; det var godt å ha Gjesti når vårknipa kom ...

I Maridalsveien 148 på Sagene ligger ennå furasjeforretningen Gjesti og Sønn AS. Det står på skiltet der at forretningen er fra 1924 og at de selger stråfôr, kraftfôr, torv, gjødning og frøvarer.

Jeg vandrer tilbake over jordet ved Torvet. Tåkedekket ligger lavt over bekkedalen, og jeg hører tydelig hvordan bekken fosser og renner lenger øst, oppe i lia ... Jeg ser tuftene etter Søndre Torvet som må ha ligget sydvest på jordet, og jeg sparker borti gamle gjerdestolper og ståltråd som ligger på bakken. Sydover fra jordet ser jeg gamle veifar og murer etter et par hytter som er revet. Nede i den ene grunnmuren ligger en gammel ovn. Her syd for jordet var vel også stedet der Kvande ville bygge sitt hus. Jeg forlater etter dette åsen mellom Mobekken og Vaggesteinsgårdene. Dette er et noe avsides sted som flere burde besøke ...

Vår samtale går mot slutten. Ute er skyggene fra husene blitt lengre, og veden i kassa på kjøkkenet er snart brukt opp ... Jeg spør Gunnar hvordan det er å leve alene her nå ... «Jeg har likt meg veldig godt i Maridalen,» sier Gunnar, «og jeg har det bra nå. Jeg bor ennå på gården, og har Øyvind og Astrid med sine to gutter i annen etasje. Gustav har det også bra, han har hjemmehjelp i huset ... En gang i uka er jeg på eldresenteret på Vellet. Alle kjenner alle. Der treffer jeg han Ole Svendsen, broren Kåre og andre gamle fra Maridalen, Sørkedalen, Solemskogen og Marka. Jeg tok en hofteoperasjon for ti år siden. det har gått bra, og jeg kan ennå gå en del ...

For 3–4 år siden var jeg et par uker på Solgården i Spania. Det er artig å ha vært der, men jeg lengta hjem igjen etter hvert. Det frister meg ikke å bo der nede ... Jeg har vært bonde all min tid; det er her i Maridalen jeg vil være. Jeg vil se de vide jordene og skogen, da føler jeg meg hjemme ...»

«Ja,» tenker jeg stille ..., «når en først er blitt glad i jorda og skogen, så vil det aldri slippe taket i en ...» Kanskje friheten og gleden er det største av alt; friheten som en bonde føler på jorda si, og gleden han føler når han lukter nypløyd jord og nyslått høy. Når han ser det nye gror, og når han høster det han sår ... Selv glemmer jeg aldri lukten av vårskog over dalen og bruset fra Skarselva, når vinteren endelig slapp taket ...

Gunnar ser på meg og sier: «Jeg kjente far din godt, vi hjalp hverandre når det trengtes ...»

Idet jeg takker for meg og går, ser jeg meg selv som gutt ifølge med far langs hovedveien. Vi skal til han Gunnar Vaggestein på Granum. Det var dit vi gikk når noe skulle lånes, når vi trengte en ekstra hest eller når kua trengte besøk av oksen ...