God grunn til bekymring

Av Ole Jakob Christensen, småbruker
Svenn Arne Lie, statsviter

Mange vil ha innflytelse over norsk jordbrukspolitikk, men ingen vil ta ansvaret når utviklinga på helt avgjørende områder bryter med formålene. Kraftfôrimporten er dobla siste ti år. I Norge forsvinner tilsvarende 5 000 fotballbaner årlig, vi har en historisk lav og synkende sjølforsyningsgrad, avstanden mellom bondeinntekt og andre grupper øker, produksjonskostnadene er årlig én milliard kroner høyere enn markedsinntektene, gjeldsnivået er økende, og mer enn fem ganger høyere enn sektorens arbeidsinntekt og gjennomsnittsbonden mottar mer i tilskudd fra staten enn han har i inntekt.

I sitt svar på vår tideligere kronikk, fraskriver direktør for landbruk i Innovasjon Norge (IN), Inger Solberg, seg ethvert ansvar på tross av at hun som IN-direktør har tilgang forvalter tilskudd og lån til finansiering av produksjonsstrukturene i jordbruket. Alle gardsbruk må med jevne mellomrom foreta store investeringer i bygninger og maskiner for summer som er langt utover hva dagens driftsøkonomi kan egenfinansiere. I praksis bestemmer IN hvilke bruk som skal overleve og hvilke som må legges ned.

Produksjonsmåtene i norsk jordbruk avgjøres av to viktige forhold: jorda og driftsbygningene. IN sin investeringspolitikk gjør at disse to strukturene harmonerer dårligere og dårligere. Driftsbygninger finansieres i stadig mindre grad der det fins dyrket areal og beiter, men sentraliseres til færre og færre storfjøs. Redusert jordareal og avtagende avling kompenseres med økt import av kraftfôr. Innovasjons ansvar er innlysende siden de fleste nye, store driftsbygningene aldri hadde vært bygd uten rentestøtte, lån eller tilskudd derfra. Dette gjelder både utbyggingen av store kyllingfjøs (100 % basert på kraftfôr) der volumet er mer enn firedobla de siste 20 årene. IN bidrar med finansiering av sauehaller med plass til opp til 1000 søyer. Det bygges melkefjøs uten mulighet for verken lufting eller beiting – på tross av offentlig påbud om dette fra 2013. SSB har beregna at det ble brukt om lag 3,5 milliarder kroner i 2011 på driftsbygninger i jordbruket. 2,5 milliarder kroner (80 prosent) av denne totalsummen gikk til bygging av driftsbygninger på gardsbruk som var større enn gjennomsnittsbruket i Norge, da er samdrifter holdt utenfor.

Ca 75 prosent av IN sine innvilga søknader om utbygging går til gardsbruk som utvider produksjonen. I hovedsak dreier dette seg om overflytting av produksjon fra flere mellomstore bruk til ett stort. Hvor fornuftig er det å tømme ofte fullt brukbare driftsbygninger for å bygge opp nye bygg i flermillionersklassen i samme bygd? Og hvor fornuftig er det å tilrettelegge med så mye kapital i hver båsplass at melkemengde per ku blir så høyt at lokalt beite og eng må vike plassen for importert kraftfôr? Ytterligere kostnadsog gjeldsdrivende blir IN sin investeringspolitikk når det oftest ikke godkjennes egeninnsats over 20 prosent av kostnadsoverslaget, når kjøp av brukt utstyr i enkelte tilfeller nektes, og jevnt vedlikehold stort sett faller utenom støtteordningene.

Når det ikke har gått verre enn det har gjort med investeringsbrukene, skyldes det i stor grad en eksepsjonell økonomisk situasjon: gode norske konjunkturer (stigende priser til bøndene), og dårlige internasjonale konjunkturer (lave renter). Hadde f. eks. ostetollen blitt redusert i høst, og melkeprisen sunket med 20 øre, hadde det betydd et innteksttap på 100 000 kr for et bruk med 70 kyr. Vår konklusjon er at dagens investeringsstøtte virker kostnadsdrivende og ressursødeleggende, samt bidrar til å øke bruksnedleggingen. Hvis regjeringen ønsker å forenkle byråkrati og landbrukspolitikk, kan den fordele investeringsmidlene rett til bøndene framfor å la dem siles gjennom Innovasjon Norge.