Glansbildeversjonen av norsk jordbruk

Av Svenn Arne Lie

Sivilagronom Andor Normann skriver innsiktsfullt om landbruket i den norske samfunnsmodellen i Glåmdalen 28. oktober. Det mest interessante, er allikevel det Normann ikke nevner i sitt innlegg.

Siden 1990 har det norske kornarealet blitt redusert med over 700 000 dekar. Det er om lag 5 000 fotballbaner hvert eneste år i 20 år. Importen av jordbruksprodukter er i volum dobla siste ti år. Importen av kraftfôr-råvarer er de siste ti årene dobla til om lag 900 000 tonn. Beitedyrene i Norge spiser stadig mer importert kraftfôr, samtidig som egne grasarealer blir stående ubrukt. Kraftfôrandelen i norsk mjølkeproduksjon er svært rask vekst, beiteandelen i kraftig fall.

En stadig større andel av produksjonen sentraliseres til store bruk med høye volum på Jæren, ved Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Jordbrukets distriktspolitiske rolle reduseres.

Økonomien i sektoren er i ubalanse. Produksjonskostnadene var i 2012 om lag 26 milliarder kroner, markedsinntektene 25 milliarder kroner. Sektoren går altså med en milliard kroner i underskudd før bonden tar seg betalt for det arbeidet han/hun utfører. Gjennomsnittsbonden mottar mer i tilskudd enn han/hun har i inntekt. Gjelda i sektoren er i nå mer enn 50 milliarder kroner, omtrent 1,5 ganger omsetning. Tross stor produktivitetsvekst har årsverksinntekt i jordbruket stått stille siden slutten på 1970-tallet. Ifølge driftsgranskingene er gjennomsnittlig arbeidsinntekt per årsverk i jordbruket om lag 180 000 kroner.

«Dagens norske jordbruk er en meget vellykket del av 'Den norske samfunnsmodell'», skriver Normann. Han advarer imot at «Den velfungerende samvirkemodell og jordbruksavtalen trues». Normann gjenforteller myndighetenes glansbildeversjon av situasjonen i norsk jordbruk. Dette er en virkelighetsbeskrivelse som er fjernt fra realitetene i sektoren. Det gir også et uriktig bilde av sammenhengene og drivkreftene i jordbrukspolitikken.

Normann omtaler jordbruksavtaleinstituttet som «velfungerende», men nevner ikke de to viktigste og sterkeste drivkreftene i jordbrukspolitikken, slik de i dag utformes, iversettes og legitimeres gjennom jordbruksforhandlingsinstituttet: Det første en politisk bestemt lav kraftfôrpris, som gjør at importert kraftfôr er billigere å bruke enn eget gras: Det andre er statlig subsidiering til investeringer og drift av store gardsbruk, som i utgangspunktet ikke er lønnsomme. Resultatet av disse prioriteringene, om jordbrukets egne organisasjoner og myndighetene er samstemte om, er at matproduksjonen løsrives fra areal og fra driftsøkonomi.

Det er all grunn til å anta at jordbrukspolitikk og matproduksjon kommer høyere opp på agendaen i tida framover. Venner av norsk jordbruk kan ikke fortsette å fornekte krisesituasjonen i norsk jordbruk. Og de kan ikke fortsette å tilsløre avtaleinstituttet og jordbrukspolitikken det ansvaret de har for realitetene i sektoren. Troverdigheten avhenger av at de også kan være systemkritiske. Debatten om framtidas jordbruk bør i størst mulig grad ta utgangspunkt i faktiske forhold.