Frantz Solberg, en gammel maridøl, forteller

Av Tore Furuberg

"Maridalen er en vakker, liten dal som for det meste har fått være uberørt i mange år. Men det er fortsatt de som hevder at Maridalen rundt århundreskiftet var mer idyllisk enn det den er i dag." En av de som hevder dette, er en gammel maridøl som heter Frantz Solberg. Han ble født i Bruastua ved Hammeren i 1898. Han flyttet senere ned til Brekke, der han fikk både arbeid og bolig. En oktoberdag i 1985 fikk jeg gleden av å treffe Frantz Solberg for å høre han fortelle litt om Maridalen. Det var en sprek og klartenkt kar i sitt syvogåttiende år, som fengslet meg med følgende historie:

"På den tiden da jeg vokste opp i Maridalen, var dalen mye mer åpen enn det den er i dag. Grantrærne vokste oppe i åssidene som omkranset dalen. Dalen besto av jorder, litt løvskog og små, koselige stuer. Da, som nå, så var det mange folk som likte å ferdes i dalen. Forskjellen var at den gang foregikk transporten for det meste med hest og kjerre, noe som betinget at folk tok livet mer med ro. I dag bruker jo nesten alle bil eller løper langsmed veiene i Maridalen. Det synes jeg virker stressende. Før i tiden hendte det ofte at det var kremmere som kom gående langsmed veiene. De hadde mye rart i koffertene og ryggsekkene sine. Det kunne være knapper, såler, tråd, skolisser, børster og mye annet. Det hendte ofte at de fikk litt mat og en kaffekopp, selv om de ikke fikk solgt noe.

Det var mange som tok turen til Hammeren for å prøve fiskelykken. Både far og bestefar hadde robåter, som lå fortøyd rett på nedsiden av brua ved Hammeren. Båtene leide vi bort til dem som ville ut på Maridalsvannet etter storfisken, og den kunne bli stor. En gang fikk far min en ørret som var én meter og tjue centimeter lang. Det var litt av en rugg.

Bruastua har nok, i likhet med Skjervenstua, vært en husmannsplass under Skjerven gård. Hvor gammel den var, vet jeg ikke, men at den var gammel, er helt sikkert. Foruten vår familie var det to familier til som bodde i Bruastua. Det var jo litt trangt, men krava på den tiden var ikke de samme som i dag. Bruastua ble revet rundt 1910–1915. Da lysverkboligen, som ligger rett ved siden av Svingen der oppe i Svingbakken ved Hammeren, ble bygd, brukte de de beste materialene fra Bruastua. Langsmed vestsiden ev Skjærsjøelva, her nede ved Hammeren, har det vært ei lita grend. Først hadde vi Braaten, som lå nærmest Hammeren, deretter fulgte Bakken, Steinsrud, Sørsetra, Nordseter og Ringjordet. Ringjordet var en plass som skal ha ligget litt nordvest for Nordseter, men jeg vet ikke noe mer om den plassen.

Nordseter har nok vært både husmannsplass og arbeiderbolig. Det var to familier som bodde her, de drev gårdsbruk og tømmerhogst. Sørsetra var en gammel husmannsplass. Her bodde bestemor og bestefar. Stua var gråmalt og koselig. Det er svært synd at stua ble revet rundt 1905. I dag ligger det en stor stein ved siden av veien, til minne om Sørsetra.

Steinsrud er opprinnelig en gammel husmannsplass. Den ble brukt som arbeiderbolig for stangjernshammeren og ligger der i dag, et stykke sør for Nordseter.

Både Bakken og Braaten var arbeiderboliger for stangjernshammeren. Det finnes ingen spor etter disse stuene i dag. Det var litt av en idyll med disse plassene langsmed Skjærsjøelva. I tillegg til disse stuene har det ligget en plass innpå åsen, mot Åklungen, som har hatt navnet Taraldsrud. Men det var før jeg ble født. Det ble fortalt en gang at ei jakthytte siden ble bygd på plassens grunnmur. I dag kan man finne navnet på denne plassen igjen i stedsnavn som Taraldsrudåsen, Taraldsrudtjern og Taraldsrudmyr.

Fossen som er ved Møllerstua, den gamle bestyrerboligen til stangjernshammeren, kalte vi for Papirmøllefossen. Dette navnet skulle tilsi at det har vært ei papirmølle der.

Skjærsjøelvas utløp ved Hammeren så annerledes ut før i tiden. Da tok elva en sving til høyre før den kom til dagens Hammerbro (Skjervenbru). Den fortsatte bortover det litt myrlendte terrenget, som er på begge sider av Ullevålseterveien, til den svingte til venstre ut mot Maridalsvannet. Den hadde sitt utløp i det lille dalsøkket som ligger ved det Skjervenjordet som ligger nærmest Hammeren. Der som Hammerbroa (Skjervenbrua) er i dag, har det vært en stor fjellknaus. Det var nok litt av et brak da den forsvant og dagens elveutløp ble til.¹

Sager var det også noen av i Maridalen. Det var jo naturlig å benytte seg av vannkraften. Langsmed elver og større bekker var det sager i gang med å skjære tømmer fra skogene rundt. Der som Sagbakken ligger i dag, lå det et annet hus før, med navnet Brynkoppen. (Sagbakken er det stedet som ligger på høyre side av veien når man reiser nordover fra Maridalen skole.) Nede ved bekken lå det her ei transportsag. Det var ei sag som var flyttbar og brukte damp som drivkraft. Den hadde to sagblader som var montert på en benk, og de fungerte på en slik måte at yttersidene på trestammene ble skåret bort, og midtstokkene ble igjen for å bli bearbeidet videre. Man kan ennå finne spor etter sagplassen ved Sagbakken; grunnmuren er fortsatt synlig nede ved bekken. Både navnene Brynkoppen og Sagbakken forteller ganske mye om virksomheten som har vært her. Det var transportsager også andre steder i Maridalen. Både på Nordre Skar og Skrøyperud var det en slik sag i gang. (Skrøyperud lå i skogen rett vest for Salmakerstua.)²

Det var også flere andre hus i nærheten av Sagbakken. Litt lenger syd, nærmere Maridalen skole, der hvor veien går over bekken, lå det to bygninger. Det var et toetasjes hus og ei lita stue. I det store huset husker jeg overlærer Gundersen ved Maridalen skole bodde. Jeg husker ikke om det var noen som bodde i det lille huset eller om det ble brukt til uthus. Men litt nordvest for Sagbakken, der hvor veivesenet har støpt en mur ved siden av veien, kan vi, opp mot skogbrynet, se at det har vært et lite jorde. I tilknytning til dette jordet lå det ei lita stue, som jeg ikke husker navnet på. Noen av de gamle stuene ble satt opp der man fikk jobb og bar vel også preg av hastverksarbeid.

Hvis vi vandrer litt nordover i dalen, kommer vi til bygdas eneste tettbygde strøk. Før i tiden var det kun to stuer som lå her. De hadde navnet Turterstuene og var husmannsplasser under Turter gård. Den ene av Turterstuene hadde navnet Osjestua. Jeg vet ikke hvor navnet kommer fra eller hva det betyr. I dag ligger det en vakker villa her, som heter Katnosberget. Det er det hvitmalte huset som ligger inntil veien, ved lekuret til Sporveien. Den andre Turterstua skal ha ligget litt lenger nord, på høyre side av veien. Det er ingen spor etter den i dag. (Stuene kan lokaliseres på gamle kart fra 1887.)

Selv om Maridalen i dag tilhører storbyen Oslo, er den fremdeles ei jordbruksbygd. Det er først og fremst Maridalsvannet som er årsaken til at dalen har fått være i fred. Men jeg ser på det som et stort faremoment at så mange grupper begynner å kaste sine øyne på kulturlandskapet i dag. Jeg håper og tror at Maridalen vil bli tatt vare på, slik at den kulturhistoriske bakgrunn dette stedet har, vil kunne bli bevart, og slik at alle som bruker dalen til rekreasjon, kan få nyte de naturopplevelsene som Maridalen har å by på."

Notene i teksten er redaksjonens anmerkninger.
¹Dette er for oss noe helt nytt, som trenger nærmere undersøkelser. Hvem kan hjelpe oss? I alle fall ville en høyere utløpsterskel ved Hammeren fordelt vannet på flere utløp. Fløting er tjent med ett elveløp, som nå.
²I "Kom til den fagre Maridal" er stedene langs Skjærsjøelva nærmere omtalt. Boken er utsolgt.