Fra Hakadal til Maridalen 1847

Av Dag Løkke, Tønsberg

Jeg startet disse granskingene med å lese om våre forfedre i Birger Kirkebys "Bygdebok for Nittedal og Hakadal" i to bind (1965 og 1968) og Egil Collett Aabels "Nordmarksfolk – plasser og slekter gjennom 300 år" (1985). Selv om hovedtrekkene i disse bøkene er riktige, finnes det naturlig nok også enkelte feil og mangler fordi de baserer seg på mange muntlige kilder. Jeg har derfor korrigert og supplert dette – når det gjelder vår egen familie – med informasjon fra gamle kirkebøker. Det er et ganske tidkrevende arbeid, som kan fortsette tilnærmet i det uendelige ...

Kanskje vil noen av dere reagere på at jeg tar med alle slags funn, også de "negative": Er det nødvendig å henge ut våre forfedre med deres svake sider? Til det vil jeg si følgende: Dette hendte for 100–200 år siden. Det er neppe noen som blir såret over noe av dette i dag. Vi som lever nå, har også både positive og negative sider. Og jeg synes at alle funn skal fram, for det er med på å gi et riktigere og sannere bilde av våre forfedre – og et nærere forhold til dem. Vi er alle i samme båt uansett hvilken tid vi lever i. Jeg anlegger ikke noe moralsk perspektiv på noe av dette. Alle funn er med på å gjøre historien om våre forfedre mer levende.

Det er ikke mange hovedsteder i verden som har et slikt unikt naturområde i sin umiddelbare nærhet – og av en slik størrelse – som Oslo har i Nordmarka. I vår generasjon har dette vært vårt bilfrie turområde hele året, ikke minst for skiturer om vinteren. Nordmarka grenser til Nittedal kommune i hele dens lengde, inklusive Hakadal. Før 1940 skal det visstnok ha bodd ca. 250 mennesker fordelt på mer enn 40 plasser i marka. 40 år senere var antall bebodde plasser bare det halve, og folketallet var mindre enn en tredel. Det må vel igjen bety at det enda tidligere, altså på 1800-tallet, kan ha bodd mellom 300 og 400 mennesker på de samme plassene. Omtrent halvparten av plassene i Nordmarka ligger i Oslo kommune (den delen som het Aker i våre besteforeldres tid), mens den andre halvparten – som ligger i randområdene – fordeler seg på Nittedal, Lunner, Jevnaker og Ringerike kommuner.

Minst tre generasjoner av våre forfedre bodde i perioder av sitt liv i den sørøstlige delen av Nordmarka. Dette gjaldt først og fremst mormors foreldre på Laskerud og hennes fars foreldre i Maridalen. I kortere perioder gjaldt det også mormor og Bess selv – i begynnelsen av deres ekteskap – før de etter hvert fikk seg eget hus og flyttet nedover mot Rotnes, først til Løvli, deretter til Hjørnet og til slutt opp på Berget. Disse tre stedene har vi "alltid" visst om.

Men det vi ikke visste, var at våre besteforeldre startet sitt 54-årige samliv på Midtodden ved Maridalsvannet våren 1898. Deretter, ved overgangen til 1900, bodde de i Danmarks gate 47 på Vålerenga. Og så holdt de til i Bomstua i Maridalen en kortere tid før de etablerte seg fast i Nittedal fra sommeren 1902.

Før dette – og delvis samtidig – bodde våre oldeforeldre, Gudbjørg og Olaus Eriksen, i mer enn 40 år på husmannsplassen Laskerud¹, like ved Ørfiske. Før han kom til Laskerud, hadde oldefar Olaus bodd i Maridalen i mer enn 20 år, helt siden han som 17-åring (i 1847) fulgte med sine foreldre dit fra Hakadal.

Laskerud ble solgt til Det Ankerske Fideikomiss² i 1814 og tilhørte dermed Wedel Jarlsberg. Deretter, mens vår oldefar drev plassen, tilhørte det Løvenskiold. Den nåværende Oslo-grensen var den gang Nittedals grense mot Aker. Nittedal grenset aldri til Kristiania, for Aker kommune lå imellom. Nittedal fikk grense mot Oslo først da Aker og Oslo kommuner ble slått sammen i 1948.

Tre ganger tipp på Nøkleby

Så langt vi vet, har minst tre generasjoner før våre oldeforeldre levd med Nordmarka som nærmeste nabo. Vår mormors tippoldefar, Erik Kristensen³, kjøpte Nøkleby gård i 1772. Den ligger helt nord i Hakadal, like ved grensen mot Hadeland.

Eriks sønn, Ola Eriksen Nøkleby, eide og drev gården fra 1783. Han fikk ti barn, og to av disse døde som ganske små. Ola var muligens gift første gang med Mari Mortensdatter og fikk to eller tre av de ti barna med henne. Fra 1787 heter imidlertid kona hans Anne Mortensdatter. Kanskje var hun søster av Mari siden begges far het Morten. Det var Anne som ble vår tipptippoldemor. Hun fødte sju eller åtte av de ti barna, blant annet vår tippoldefar, Erik, i 1800⁴.

Nøkleby ble i 1817 delt mellom sønnene Kristen og Morten. Kristen fikk da Søndre Nøkleby (også kalt Søgarn) og Mortens del ble Nordre Nøkleby (som ble kalt Framme). Kristen var da 32 år gammel, mens Morten ikke var mer enn 19 år. Morten overtok da heller ikke Framme før faren Ola døde elleve år senere. Den formelle delingen av gården ble også foretatt da – i 1828.

Våre tippoldeforeldre på Mork

Erik Olsen Nøkleby, som ble vår tippoldefar, var nummer åtte i den samlede søskenflokken og var 17 år gammel da gården ble delt mellom hans to eldre brødre. Han hadde derfor ikke så mye han skulle ha sagt om dét. Da faren døde og Morten overtok Framme i 1828, eller da Erik giftet seg med Kirstine Kristoffersdatter⁵ året etter, måtte han antakelig finne seg noe annet å gjøre og et annet sted å bo. Erik var da 29 år og Kirstine 23, og han ble da sannsynligvis gårdsgutt på Haug gård i Hakadal. Vår tippoldemor, Kirstine, kom fra nabogården Mork (eller Mørk som navnet ble skrevet den gang).

Før Kirstine og Erik rakk å gifte seg, fikk de sønnen Olaus (som ble vår oldefar), tidlig i september 1829. Han ble døpt i slutten av den samme måneden, og i kirkeboka har presten skrevet "Olavus"⁶. Presten har også skrevet "Uægte" på Olaus, men har litt forsonende lagt til: "For Forældrene lyst til Ægteskab". De giftet seg i Hakadal kirke like før jul det samme året. Det var vanlig den gang å skrive "uægte" på barna når foreldrene ikke var gift. Det høres fælt ut for oss i dag, og det var selvsagt ikke noe hyggelig den gang heller. Opprinnelig var dette en forkortelse for "udenfor ægteskab". Det er kanskje en liten tanke bedre, men ille nok det også, sett med våre øyne i dag.

Vi vet ikke helt sikkert hvor mange barn Erik og Kirstine fikk. Siden Erik ikke eide noen gård og kanskje heller ikke var husmann eller leilending i Hakadal, er barna ikke nevnt i bygdeboka. Ni barn er likevel funnet ved tråling gjennom kirkebøkene, og det er grunn til å tro at det er samtlige. Vår oldefar, Olaus, var eldst av barna (født 1829). Kristian ble født to år senere (1831), og da bodde de på Haug i Hakadal.

Tre år deretter kom Anne Marie (1834), og da står "Aas" oppført som bosted. Men det kan i praksis bety Mork. Erik var i alle fall bosatt på Mørk (Mork) da de neste barna kom: Edvard (1836), som døde to år gammel, en ny Edvard (1841), Karl (1843) og Antonette (1845). Ved å finne barna i kirkebøkene – både ved dåp og konfirmasjoner – kan vi også se hvor familien har bodd på de ulike tidspunktene.

Da Kristian ble konfirmert i 1846, sto familien oppført som bosatt på "Aaseiet". Det er ikke et navn, men en opplysning om at de bodde på en plass underlagt Ås gård i Hakadal. Det betyr nødvendigvis ikke at de må ha flyttet fra Mork, for halve Mork (nemlig Sømork) lå under Ås gård på den tiden.

Fra Hakadal til Maridalen

De to yngste døtrene, Borgine og Karoline, ble født i Maridalen i henholdsvis 1847 og 1849. Begge foreldrene var da i førtiårsalderen, Erik var nesten femti. Hele familien på to voksne og seks barn flyttet til Maridalen midt i juni 1847, bare tre dager før Borgine ble født. De bosatte seg da på en av de sju husmannsplassene som lå under Sander gård. Sanderplassene ligger i området mellom Laskerud og Maridalsvannet, langs den samme "løypa" hvor også våre besteforeldre bodde i to korte perioder, helt i begynnelsen av sitt ekteskap.

Vi har grunn til å tro at Erik og Kirstine bodde på en helt bestemt av disse plassene, nemlig Saugstuen (Sagstua), som skiftet navn til Berntsberg da plassen ble flyttet litt lenger nordover langs Dausjøelva (som også ble kalt Sagstuelva). Berntsberg var en av de sju husmannsplassene som lå under gården Sander på 1700- og 1800-tallet.

Her har vår tippoldefar, Erik, vært husmann i 37 år, etter først å ha arbeidet for bøndene på Haug og Mork i Hakadal i 17 år. Kirstine og Erik ble boende i Maridalen resten av livet, og for begges vedkommende ble det over 30 år. Kirstine døde 72 år gammel i 1878. Erik døde fem år seinere – og han ble 83 år gammel.

Det var veien forbi Sander⁷ – Greveveien – folk brukte mellom Nittedal og Kristiania den gang. Greveveien (etter grev Herman Wedel Jarlsberg) ble anlagt litt etter 1800 og gikk fra Maridalshammeren til Hakadals verk. Det var hovedveien til Kristiania for bøndene fra Hadeland og Hakadal. De dro stort sett til fots eller med hest. Skikkelige veier var det dårlig med, så hesten hadde kløv om sommeren og slede om vinteren til varetransport. Det store markedet som gikk over flere dager i Kristiania hvert år, fant alltid sted i februar, for da var det lettest å frakte varer på de dårlige veiene fra bygdene omkring.

På 1800-tallet var det ikke så uvanlig å flytte hjemmefra etter konfirmasjonen – for å få seg arbeid. Men Olaus og Kristian, som ble konfirmert mens de bodde i Hakadal, fulgte med foreldrene sine til Maridalen. Mest sannsynlig har de da også etter hvert fått seg arbeid og bosted på gårder eller plasser andre steder i Maridalen, men likevel ganske nær foreldrene. Det var ikke så langt mellom gårdene og husmannsplassene i "den fagre Maridal".

Familien soknet til Aker kirke etter at de flyttet fra Hakadal midt på 1840-tallet. Den var kirke for hele Aker kommune, som omsluttet hovedstaden på alle kanter. Aker kommune hadde også Oslo kirke (den senere Gamlebyen kirke) innenfor sitt område.

Fra 1855 ble den nye Vestre Aker kirke familiens soknekirke. Den gamle kirken fra middelalderen ble liggende inne i Kristiania etter byutvidelsen i 1861 og fikk fra da av navnet Gamle Aker kirke. Samtidig ble Aker herred delt i to sokn, men var fortsatt én kommune, og det østlige soknet fikk en ny Østre Aker kirke det samme året.

Hvorfor forlot de Hakadal?

Vi kan spekulere på hvorfor vår tippoldefar, Erik, flyttet fra Hakadal med seks barn og en høygravid kone sommeren 1847. Både han og Kirstine var jo født i Hakadal, og de hadde i tillegg levd 17 år av sitt voksne liv sammen der. Hvorfor forlot de Hakadal? To voksne (konfirmerte) sønner fulgte også med på lasset. Hvorfor dro alle sammen for aldri mer å flytte tilbake?

Det er mulig å se to ulike forklaringer. For det første måtte bondesønnen Erik forlate Nøkleby da gården ble delt mellom hans to eldre brødre 19 år tidligere. I årene som fulgte, måtte han leve med en langt lavere status enn brødrene. Både hans far og farfar hadde vært bønder og selveiere, men selv måtte han ta til takke som gårdsarbeider hos "fremmede". Denne nedgangen i sosial anseelse var ingen spøk. Og det ble sikkert ikke enklere av at han fortsatt bodde så nær den familiegården som han var kommet fra. Standsforskjellene var mye mer markerte enn i dag, og de fikk mye større konsekvenser. Dessuten var det nesten umulig å klatre på den sosiale rangstigen den gang.

En annen mulig årsak kan være Kirstines situasjon. Hun var uekte barn og født av en mor som til overmål ikke var konfirmert.⁸ I dag ville ikke dette hatt noe som helst å si, men slike ting var helt annerledes for to hundre år siden. Moren, Margrete Tomasdatter, var imidlertid ikke i såkalt konfirmasjonsalder da hun fødte Kirstine. Hun må ha vært 29 år gammel da datteren kom til verden i 1806. Margrete døde nemlig 58 år gammel, og det skjedde i 1835. Faren, Kristoffer Halvorsen fra Nannestad, var bare 17 år gammel, mens moren Margrete var så mye som tolv år eldre (!) De giftet seg ikke med hverandre. Det betyr at Kirstine måtte vokse opp med stempelet "lausunge". Og det var ingen spøk den gang. Det falt nok heller ikke i god jord hos familien på Nøkleby at Erik giftet seg med akkurat henne. Dette kan også være en forklaring på at de "flyktet" fra Hakadal.⁹

Men flyttingen kan selvsagt også ha en mer positiv forklaring, nemlig den at Erik på en av sine turer til Kristiania kan ha rastet på Sander, slik de fleste gjorde når de reiste langs Greveveien. Og der kan han rett og slett ha fått et tilbud om å bli husmann på en av de sju plassene som lå under Sander gård. Et slikt tilbud – om en husmannsplass nær hovedstaden – må ha vært svært fristende for en 47 år gammel gårdsgutt med stor familie, fra Hakadal.

Vi får uansett håpe at Erik og Kirstine fikk et mye bedre liv i Maridalen. Erik ble riktignok ikke selveier der heller, men noe jord eide han på Berntsberg, og i Maridalen fikk de leve mer på like fot sammen med alle de andre husmennene og leilendingene. Og de fikk litt større avstand til det gamle livet i Hakadal.¹⁰

Oldefar Olaus flytter til Laskerud

Olaus Eriksen var eldste sønn av Erik og Kirstine, og han ble far til vår mormor, Hilda. Han kom fra Hakadal sammen med resten av familien litt før han fylte 18 år. Olaus var 35 år gammel da han giftet seg første gang – med Kristiane Marie Olsdatter fra Sørbråten i Maridalen.¹¹ Bryllupet fant sted i Vestre Aker kirke i januar 1865, og de bosatte seg på plassen Hagastuen under Sydbraaten (Sørbråten), som svigermor til Olaus eide. Kristiane ble mor til de to eldste barna, født i 1867 og 1869.

Familien flyttet fra Sørbråten til Laskerud våren 1868, og deres barn nummer to ble født der. Våren 1870 fikk Olaus og Kristiane en tjenestejente ved navn Gudbjørg Hansdatter til Laskerud. Hun kommer sterkere inn i bildet ganske snart.

På Laskerud døde Kristiane, bare 34 år gammel, etter en spontanabort i den andre måneden av et svangerskap. Denne tragedien skjedde rett over nyttår i 1871. Olaus fikk tillatelse av soknepresten i Nittedal til å kjøre kista til Vestre Aker kirke og begrave Kristiane der.

Det er svært sannsynlig at Kristianes mor fortsatt bodde på Sørbråten i Maridalen da datteren døde, og hun soknet jo til Vestre Aker. Det hadde også Olaus gjort i mer enn 20 år før han kom til Laskerud. På dette tidspunktet hadde han nok ikke rukket å knytte seg følelsesmessig til Nittedal, hvis han i det hele tatt gjorde det noen gang.

Olaus – og hans foreldre, som begge fortsatt levde i 1870-årene – opplevde ytterligere to tragiske dødsfall den samme vinteren og våren 1871. Broren Karl frøs i hjel på isen på Maridalsvannet i februar, 27 år gammel – og søsteren Antonette døde av tæring (tuberkulose) i april, bare 24 år gammel. Karl var ugift, og Antonette hadde giftet seg mindre enn fire måneder før hun døde. Det må ha vært veldig harde slag for Kirstine og Erik, som nå var blitt 64 og 70 år gamle. Tungt har det selvsagt også vært for Olaus og hans gjenlevende søsken.

Olaus' og Kristianes flytting fra Sørbråten til Laskerud fant sted våren 1868.¹² Hva det kostet å leie plassen den gang, vet vi lite om, men det siste året noen i familien leide plassen, var den årlige leie på 550 kroner. Det var i 1919. Hvor mange dyr plassen hadde, vet vi heller ikke sikkert, men ved et skifte i 1720 ble det holdt en opptelling,¹³ og da hadde Laskerud én hest, tre kuer, én okse, fem sauer og sju geiter. Antall høner, hunder og katter ble ikke registrert. Om besetningen var større 200 år senere, eller mindre, er ikke godt å vite.

Enken Anne Jensdatter, som bodde på Laskerud før Olaus kom dit, ble av en frier fra Toten lokket med til Canada i 1868. Hun var da omkring 70 år gammel, og totningen stakk fra henne etter at de var kommet "over there".¹⁴ Det at hun reiste bort, var faktisk den hendelsen som "åpnet for" vår oldefar på Laskerud. Uten at Anne hadde blitt lurt av denne totningen, ville våre besteforeldre kanskje aldri ha møtt hverandre. Men det finnes jo tusenvis av små og store hendelser i livet som kan endre historiens gang for oss alle ...

Oldemor Gudbjørg kommer inn i bildet

I 1871 satt Olaus igjen på Laskerud med en liten sønn på tre år og en datter på halvannet. Han kunne antakelig ikke greie å ta ansvaret for den lille jenta, så hun ble sendt til sin farmor og farfar på Berntsberg i Maridalen og vokste opp der. Der hadde hun også sin tante, Borgine, til å ta vare på seg. Vi vet ikke helt sikkert når datteren kom til besteforeldrene, men det var antakelig mens hun var ganske liten. Det er ting som tyder på at hun ble boende der resten av livet – og at hun også gikk inn i tantens sted som bestemor etter at tanten døde.

Hun som senere ble vår oldemor, Gudbjørg Hansdatter, bodde også på Laskerud sammen med Olaus og hans lille familie. Hun hadde kommet som tjenestejente året før (våren 1870), mens Kristiane fortsatt levde i beste velgående.¹⁵

Gudbjørg må ha vært til stor trøst for Olaus mindre enn et halvt år etter at han ble enkemann. Hun var nemlig gravid i åttende måned da de giftet seg i april 1872. Gudbjørg var da 29 år gammel, mens Olaus på det tidspunktet var blitt 42. Hun kom til Maridalen i 1868, fra gården Rya i Lunner. Denne gården ligger omtrent midtveis mellom Grua og Roa.¹⁶

Olaus hadde altså to barn før han giftet seg med Gudbjørg. Det minste barnet, Oline Marie, ble sendt til Maridalen og vokste opp der. Emmart (Edvard Ingebrekt) var også liten, bare to og et halvt år, da Gudbjørg kom til Laskerud, så han kunne senere sikkert ikke huske annet enn at hun hadde vært der "bestandig".

Av de sju barna som Olaus og Gudbjørg fikk sammen, døde ei lita jente tidlig i det samme året som vår mormor ble født (1880). Hun levde bare noen få måneder og het Hilda Olava. Da mormor ble født i desember det samme året, ble hun oppkalt etter henne og ble også hetende Hilda Olava. Mormor var nest yngst av de ni barna.

Våre besteforeldre, Hilda Olava og Johan Edvard Andersen, fikk også ei jente som døde bare noen måneder gammel.¹⁷ Hun var barn nummer tre i en rekke som etter hvert skulle bli ti. Den samme sorgen opplevde også tante Bergljot og onkel Gunnar (Glømmi) i generasjonen etter. Deres yngste sønn, Kjell, døde ett år gammel i en trafikkulykke i 1927. Så det å miste et lite barn, det har minst fem generasjoner etter hverandre i vår familie opplevd. Dette var dessverre ganske vanlig i gammel tid.

Olaus var en god venn av eieren av plassen Ørfiske, Amund Hansen, som var forlover for ham i bryllupet hans i april 1872. Men Amund solgte plassen og dro til Amerika i 1873. Den nye eieren av Ørfiske var hoffjegermester Otto Gjerdrum, som umiddelbart bygde ei jakthytte på stedet. Her vanket gjester som Fridtjof Nansen og kong Oscar II. Men det er lite trolig at vår oldefar ble invitert til jakthytta på Ørfiske akkurat da, selv om han var jevngammel med kongen. Mer sannsynlig er det at han ble venn med den nye forpakteren, Martin Iversen, og besøkte ham når Otto Gjerdrum og hans kongelige gjester ikke var til stede.¹⁸

Fra Laskerud til Sørli

Oldefar Olaus døde på Laskerud i 1912, og da har kanskje sønnen Morten, som da var 29 år gammel, overtatt leiekontrakten. Han drev i alle fall Laskerud videre de neste seks årene, men han kan selvsagt ha drevet plassen i morens navn. Leilendingskontrakter var som regel laget slik at enker kunne fortsette hvis de maktet det.

Plassen Sørli (ved Sørlitangen, ikke langt fra Nittedal stasjon) ble i 1918 kjøpt av vår bestefar, Johan Edvard Andersen. Men våre besteforeldre flyttet ikke dit. Morten, som var mormors yngste bror, fikk isteden drive denne plassen, og moren, Gudbjørg, fulgte da med på flyttingen til Sørli. Året etter solgte Johan plassen til sin svoger, Morten.

Oldemor Gudbjørg døde på Sørli i 1923. Mormors bror, Morten, levde til 1962. Han var ordfører i Nittedal fra 8. mai 1945 og ut det første fredsåret. Jeg mener å huske at jeg ved en anledning var med min mor på besøk til Sørli mens hennes onkel, Morten Laskerud, fortsatt levde. Det må ha vært på 1950-tallet en gang.

Kilder og lenker

Birger Kirkeby: Bygdebok for Nittedal og Hakadal – bind 1 (Nittedal kommune 1965)

Birger Kirkeby: Bygdebok for Nittedal og Hakadal – bind 2 (Nittedal kommune 1968)

Egil Collett Aabel: Nordmarksfolk – plasser og slekter gjennom 300 år (Grøndahl 1985)

Digitalarkivet: Skannede kirkebøker http://arkivverket.no/Digitalarkivet

Oslo kommunes tur- og løypekart: http://webhotel2.gisline.no/turkart_loeypekart/

Mo gård og husmannsplassen Laskerud: http://www.nittedalsporten.no/historie/mo.htm

Mattias Skytter på Laskerud: http://www.nittedalsporten.no/historie/skytter.htm

Sander gård: http://www.maridalensvenner.no/sander-gaard.166993-26347.html

Berntsberg: http://www.maridalensvenner.no/berntsberg.166877-26347.html

Sørbråten: http://www.maridalensvenner.no/soerbraaten-gaard.166999-26347.html

Midtodden: http://www.maridalensvenner.no/midtodden.4496832-26347.html

Bomstua (se kart nord for Sandermosen): http://www.maridalensvenner.no/kart.25779.no.html

Bomstua (se teksten under bilde nr 3): http://www.nittedalsporten.no/historie/greveveien.htm

Har du noe å tilføye, så vennligst ta kontakt med Dag Løkke – daglokke@yahoo.no

Noter:

¹ Husmannsplassen Laskerud tilhørte opprinnelig Mo gård, der hvor kommunehuset i Nittedal ligger nå, nede ved den nåværende Hadelandsveien. Men plassen Laskerud lå altså langt fra hovedbølet, helt oppe i skogkanten, bare en kilometer eller to fra Oslogrensen (den gang grensen mot Aker).

² Fideikommiss (av lat. fidei commissum, "betrodd på ære og samvittighet") er betegnelsen på en eiendom som ikke kan selges, men skal gå i arv. Hensikten med etableringen av fideikommiss er å sikre en slekts velstand og anseelse over lengre tid ved å holde formuen samlet på en hånd. Hentet fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Fideikommiss (forkortet).

³ Kristensen var ikke et familienavn, men etter datidens navneskikk bare en opplysning om at Erik var sønn av en som het Kristen. Antakelig satte han Nøkleby på som et ekstra etternavn etter flyttingen til gården, slik som også sønnen Ola senere gjorde.

⁴ Navnene på disse barna er nevnt i Birger Kirkebys bygdebok (bind 2) for Hakadal (side 237). Det er grunn til å tro at både navnene og rekkefølgen stemmer, men vi kan ikke regne alle årstallene som helt sikre. Fødselsåret i bygdeboka stemmer i alle fall ikke for Eriks vedkommende. Det står at han ble født i 1803, men Erik ble etter kirkeboka født tre år tidligere. Der står han for øvrig også som Erich, men slike variasjoner (ofte var det også unøyaktigheter) i skrivemåten var vanligere i gammel tid.

⁵ På mange navn varierer skrivemåten mellom f.eks. K og C, og jeg har derfor valgt å skrive alle navn konsekvent på norsk måte (med K).

⁶ Olavus er den latinske formen av Olav. Vår mormor Hilda fikk også det samme navnet som sitt navn nummer to, men da i hunkjønnsformen Olava.

⁷ Plankekjørerne som dominerte mye av "trafikken" mellom Hadeland og Kristiania i siste halvpart av 1800-tallet, hadde en hvilestue på Sander, som var en av de største gårdene i Maridalen. Maridalsvannet ble i gammel tid (før 1800) oppkalt etter denne gården og het den gang "Sander Søe".

⁸ Dette forteller Birger Kirkeby i sin "Bygdebok for Nittedal og Hakadal", bind 2 (side 343).

⁹ De flyttet mange år etter at Kirstines mor var død, og faren hadde hun kanskje aldri blitt kjent med.

¹⁰ Vi vet ikke om Erik hadde kontakt med Hakadal senere, men den neste generasjonen hadde kontakt med andre slektninger som også var kommet fra Hakadal til Maridalen. Tilfeldigvis fant jeg Eriks datter Borgine og hennes mann Anton som faddere ved en barnedåp i Vestre Aker kirke i 1882 der barnets far var Konrad Nøkleby som senere ble skogbestyrer hos Løvenskiold. Konrad var sønnesønn av Eriks bror Kristen som hadde overtatt "Søgarn". Konrad var vår mormors tremenning.

¹¹ Kristiane (født i 1836) var datter av Ole Sørensen og Inger Marie Matiasdatter på Sørbråten. Da Kristiane og Olaus giftet seg i januar 1865, var Inger Marie blitt enke, og hun hadde tre voksne hjemmeværende døtre og en voksen hjemmeværende sønn. Hun var selveier på Sørbråten.

¹² Egil Collett Aabel skriver i sin bok "Nordmarksfolk" at flyttingen fant sted i 1875, men det stemmer ikke. Jeg har funnet "flyttemeldingen" i kirkeboka for Nittedal, og den ble meldt fire år for sent i 1872. Men denne unøyaktighet kan selvsagt ikke Aabel lastes for, for han bygger på mange muntlige kilder.

¹³ Birger Kirkeby i "Bygdebok for Nittedal og Hakadal" (bind 1 – side 245).

¹⁴ Birger Kirkeby i "Bygdebok for Nittedal og Hakadal" (bind 1 – side 247). I folketellingen for 1865 står en mann fra Vardal (ved Gjøvik) oppført som losjerende på Laskerud. Han var enkemann og het Anders Pedersen og var åtte år yngre enn Anne Jensdatter. Men vi vet ikke sikkert om det var han som var denne "totningen" som lokket henne med seg til Canada. Anne hadde også ei tjenestejente og to tjenestegutter i 20-årsalderen. Jenta og en av de unge guttene ble også med henne til Canada.

¹⁵ Det var ikke så veldig stor plass til fem mennesker på Laskerud. På det meste har det bodd åtte der samtidig (Folketellingen 1875) og to av dem var et søskenpar fra Lunner (tjenestefolk). Stuebygningen ble i 1867 målt til 21 x 11 alen i grunnflate. En alen var ca 62 cm. Det betyr at stuebygningen hadde ca 90 kvadratmeter grunnflate. Dette huset inneholdt bare kjøkken, kammers, stue og gang. I tillegg var det på husmannsplassen en løe på 75, et sommerfjøs på 44 og en potetkjeller på 25 kvadratmeter.

¹⁶ Både hos Birger Kirkeby og Egil Collett Aabel står det at Gudbjørg kom fra Jevnaker. Men det skyldes nok det faktum at folk fra Lunner den gang kirkelig sett soknet til Jevnaker. Gudbjørg ble døpt i Jevnaker kirke, men hun ble født på gården Rya i Lunner (på Hadeland) og vokste opp der.

¹⁷ Barnet som døde het Elfi Viktoria, og neste barn ble oppkalt etter henne – vår tante Elfi Hildegard.

¹⁸ Det er Egil Collett Aabel som forteller denne historien om plassen Ørfiske i sin bok "Nordmarksfolk", men vielsen i 1872 (med angivelse av forlover) har jeg selv funnet i kirkeboka for Nittedal.

Du kan lese samme artikkel som pdf-fil; da er den illustrert. Nedenfor finner du også artikkelen "Olaus Eriksen og hans søsken".

Dag Løkke, Tønsberg, 2011.

Fra Hakadal til Maridalen 1847.pdf Olaus Eriksen og hans søsken.pdf