Fra Grinda til Maridalsvannet

Jeg står ved Grindasletta en tidlig vårdag i mai. Jeg vil møte våren på kjente og kjære stier i den sydlige delen av Maridalen. Ingen steder bruser våren så heftig imot deg som nettopp her mellom Brekke og Låkeberget, hvor dalen åpner seg i all sin prakt. Jordene ligger ennå brune og nakne etter vinteren, men det dufter av mold, og en svak soldis dekker det hele. Dalen er omkranset av skog som snart vil springe ut i vårens drakt, bare selje- og oretrærne blomstrer på sine nakne grener. Jeg har møtt våren her mange ganger, men vender alltid tilbake ... Jeg vil nok en gang oppleve det store naturens spill når dalen våkner av vinterdvalen, isen på Maridalsvannet revner for vinden ... og vårskogen kommer meg åpent i møte ...

Jeg rusler bortover Grindasletta. Det er et variert og vakkert område som er mye brukt av lokalbefolkningen. De gamle husene er revet for lenge siden, men ved tuftene vokser bærbukser og bringebær og vitner om tidligere tiders bosetting. Gamle folk mener navnet kommer av en grind som stod der Ankerveien krysser Svenskemuren.

Ankerveien ble bygd for om lag 200 år siden, forbi sydenden av Sognsvann og plassene Trosterudløkka, Dammen og Sandås. En gren av Ankerveien gikk så østover forbi Kringsjå, Langmyr og Grinda til Brekke gård og Brekkesaga. En annen gren gikk nordover Skjervenmarka til Stensrud og Stangjernshammeren ved Skjærsjøelva. Mellom Sognsvann og Grinda er store deler av veien borte på grunn av bebyggelse, men fra Grinda til Brekke ligger den nesten som før i tiden. Du kan følge den gamle veien tydelig gjennom den frodige skogen ned til Brekkekrysset. På et av trærne har Skogvesenet satt opp et kulturhistorisk informasjonsskilt om Ankerveien.

Jeg setter meg ned i kanten av Grindasletta, ser vestover skogen mot Sognsvann og lar tankene gå langt tilbake i tiden. For flere hundre år siden ble det startet opp gruvedrift ved Sognsvann. I dag kan man se spor etter gammel gruvedrift fire steder. Dette er ved Sogn gruve (øst for Sognsvann), Gaustad gruve (sydvest for Sognsvann), Vettakollen skjerp og Båntjern skjerp. Det var kansler og prost ved Mariakirken, Morten Krabbe, som startet opp drift i Gaustad-gruven i 1540. Etter han var det slottsherren på Akershus, Peder Hanssøn Litle, som overtok gruven. Han lot også bygge en masovn hvor malmen ble smeltet. Sognsvanns-gruvene med tilhørende masovn og hammer synes å ha vært det eldste anlegg av denne art i Oslo-området. Malmen i gruvene har oppstått ved at smeltemasse fra jordens indre har trengt opp gjennom kambrosilurisk leirskifter og kalkstein. I kontaktsonen har det oppstått hornfels- og marmor-bergarter. I disse marmor-bergartene er det samlet opp metallholdige damper og dannet malmer som magnetitt, svovelkis, kobberkis, sinkblende mv. Rundt 1967 ble Gaustad-gruven sprengt og fylt igjen for å unngå ulykker. Bestyreren på Gaustad sykehus hadde fått sprengingstillatelse av politiet og satte i gang dette arbeidet. I dag hadde vi nok tatt bedre vare på disse gamle og interessante kulturminnene. Ved Sogn-gruven øst for Sognsvann er det også tipphauger og ruiner etter en hestevandring (gøpel). Flere opplysninger om gruvene finnes i artikkelen "Grubedriften ved Sognsvann" av Tom Victor Segalstad, 1967.

Ved Sognsvann lå det også flere småbruk og plasser før i tiden. På sydsiden har vi navn som Løkka, Dammen og Valhall. På østsiden husker folk navn som Midtodden, Glassberget og Stranden. I nord ligger Skjeggerød, og på vestsiden har vi navn som Pina, Sørskogen og Bråtemyra.

På Langmyr vokser i dag fin bjørkeskog langs grøfter og bekkesig, og du kan høre den fineste fuglesang der en vårkveld. Før hadde Oslo Nordre Skytterlag sin skytebane der, men det brant der i 1939, og banen ble så flyttet til Maridalen.

Jeg lar tankene fare, reiser meg og rusler stien nordover fra Grindasletta i retning Låkeberget. Vårvinden suser stille i trærne ved min side, fuglenes sang følger meg hele tiden, det dufter av bar og jord ... og hvitveisen blinker hvit i bakkehellene ... Det er godt å gå slik i stillhet og se alt det vakre omkring meg, jeg hører hjertet banker ... og er glad for livet ... Det er ennå tidlig morgen, langt mot nord ... oppe i Skjervenåsen hører jeg det svake bulder av en orrhane som møter solrenningen. Jeg går på historisk grunn. Jeg følger den gamle steingarden, eller Svenskemuren, nordover ... Den ble bygd av svenske krigsfanger i 1808, etter at Karl XII ble slått ved Bakås og Gjelleråsen. H.O. Christophersen skriver at muren mest sannsynlig markerer sognegrensen mellom Østre og Vestre Aker. Det er et imponerende byggverk. Muren svinger av vestover mot Svartkulp og går sydover igjen ganske nær Sogn gruve. Christophersen mener å ha hørt at muren gikk helt syd til Sankthanshaugen. Det er satt opp et kulturhistorisk skilt nær muren, rett nord for Grindasletta.

Snart krysser jeg det frodige ungskogfeltet og står med ett ved "Kastegravene" rett vest for skytebanen. På et skilt står det følgende: "Udi Christian 4 dis Tiid dræbte een quinde her sit Barn. Hun bleff senere hængt i een Galge, og de tvende Hobe her ere deris Graffue." Slike "varp" eller "kast" har vi flere steder der noe uhyggelig har hendt. Men Christophersen mener kastegravene like gjerne kan være et minne over to svensker som døde i slosskamp under byggingen av Svenskemuren.

Jeg vandrer videre nordover gjennom duvende, tynnet furuskog som danner et beskyttende teppe over mitt hode. Noen steder er det frodige søkk med hvit og rank bjørkeskog. Trærne står der lyse og forventningsfulle med knopper som snart springer ut ... Jeg krysser kraftlinjen og står snart ved veien nær Låkeberget. Her er Maridalen kanskje på sitt vakreste. Den åpner seg med ett vid og mild nordover mot vannet og de skogkledde åsene, jeg ser jordene, de rødmalte hus og kirken ... og over det hele svever måkene under sky ... Jeg går ned og setter meg på en åkerholme, lener ryggen mot en sten og lytter ut i den gryende vårdag ... Jeg hører suset fra de gamle bjørker, fuglesangen i hagemarken, måkeskrikene og der ... der i mitt indre hører jeg bussen som stopper ved Låkeberget kafé ... Jeg husker godt den gamle, store trebygningen hvor det var kafé før i tiden, og hvor farende folk kunne kjøpe forfriskninger ... Der var det nok godt å sitte og hvile trette ben, ... og skue utover "... den fagre Maridal ...". Nå er alt dette borte ..., bare stedene Berg og Nordre Låkeberget er igjen. Navnet Låkeberget skal visstnok skrive seg fra en kar som het Låke og bodde i ei lita stue der i skogkanten.

Jeg hører motordur ute fra jordene og ser nordover i retning Skjerven. Mellom Maridalsveien og vannet ligger i dag de tre gamle gårdene Skjerven, Store Brennenga og Lille Brennenga. Mellom Låkeberget og Brekke har det ligget mange plasser og bruk som er utførlig beskrevet i boka om Maridalen, utgitt av forlaget Grøndahl i 1989. Skjerven gård er en "vin-gård" og er kanskje hele 2000 år gammel. Gården fulgte Nordmarksgodset fra 1797, da senere statsminister Peder Anker kjøpte gården. I 1912 ble gården solgt til Oslo kommune. Skjerven gård hadde husmannsplasser på vestsiden av Skjærsjøelva. Drengestua og stabburet på gården er svært gamle.

Jeg reiser meg og tar sekken på min rygg. Det begynner å li utpå dagen, jeg kjenner varmen som brer seg i kroppen og rusler sakte gjennom eng og skog den korte veien bort til Store Brennenga. Det er et sjarmerende og stille sted med gammel hovedbygning og stabbur. Gården var i tidligere tider eid av Muus-familien og Arne Thorstad. Oslo kommune kjøpte begge Brennenga-gårdene i 1896–97. Selv husker jeg godt Jørgen Sundby som drev gården i mange år. Keiser Wilhelm II besøkte gården 3. juni 1890. Han ville oppleve ... "... den fagre Maridalen ...". Fra dette besøket står det ennå en minnestein og en steinbenk.

Jeg går gårdsveien tilbake og tar av veien fra Helgerud nedover mot Lille Brennenga. Her ved Maridalsveien lå plasser som Hærkerud, Salmakerstua, Musestua, Helgerud, Søndre Låkeberget og Fyllingstua. Inne i skogen vest for Salmakerstua lå plassen Skraperud. Jeg tar av gårdsveien mot Lille Brennenga og følger alléen nedover mot Strandholt og Skovheim. Det er skyggefullt og svalt her, solen streifer gjennom trærnes grener, og vissent løv dekker bakken. Jeg går nærmere vannet og finner tuftene etter bygningene som stod her en gang i tiden. Fuglenes sang følger meg på vei, jeg ser spor etter elg og rådyr, og jeg ser at den yngre skog tar naturen tilbake ... Her var en gang festligheter, badeliv og latter ... Strandholt var i Brandt-familiens eie før i tiden. Skovheim var landsted for Tschudi-familien. Nå er bare vage spor tilbake, ... en busk, noen blomster som viser at folk har levd her ...

Lille Brennenga ble kjøpt av Oslo kommune i 1896. Jeg leter litt ..., men finner så den gamle gårdsveien mellom Lille Brennenga og husmannsplassen Bekken ved Maridalsveien. Veien går i tydelige far over jordene mot Stubberud, og før i tiden passerte den husmannsplassen Stubberudbråten. Om lag 100 m vestover fra Bekken lå plassen Polen. Astarud er en annen plass som skal ha ligget her mellom Brekke og Brennenga. Nå er bare Engelsrud tilbake. Flere av disse plassene hørte tidligere inn under Nordre Tåsen gård. Nærmere Maridalsvannet og Brekke Bruk lå plassene Brekkestranden og Lillestranden. I nærheten av sagbruket lå også plassene Sagstua og Sohnerstua.

I dag kan vi se den gamle alléen som førte ned til Stubberud gård fra Maridalsveien. Men det jeg husker best, er de tre store arbeiderboligene som ble bygd i 1910 og som lå nære Maridalsveien. Jeg husker at noen av barna her gikk på Maridalen skole. Bygningene var store og ikke særlig pene, så det var vel ikke noe stort tap da de ble revet i 1974.

Jeg vandrer videre alléen østover mot Maridalsvannet. Jeg passerer tuftene etter Stubberud gård som en gang ble kjøpt av grev Wedel-Jarlsberg og lagt inn under Brekke gård. Alléen er gammel og medtatt av vær og tidens tann og burde vel restaureres og fornyes. Snart er jeg nede ved sydenden av Maridalsvannet. Jeg ser nordover vannet, isen gikk tidlig i år ..., nå slår bølgende sakte mot stranden. Vannet er demt opp av de store grusavsetningene fra siste istid, mellom Brekke/Nydalen og Grefsen. Nå føler jeg at jeg er på gammel, historisk grunn. Her ved sydenden av vannet lå Brekke sagbruk som tok imot de store tømmermengdene fra Nordmarkas skoger. Jeg rusler veien bortover og setter meg i solveggen på Grønvold. Det er langt på dag, sola varmer godt her i hellingen. Jeg ser ut over elva og hører suset fra Frysja-fossen. Rundt meg gror vårens vekster opp mot lyset. Det er som jeg hører de nye knoppene og skuddene gror og vokser ... Over meg suser det i bjørkekronene. Grønvold var opprinnelig en husmannsplass, men senere bodde formennene ved sagbruket her ... Det er godt å tenke på at plassen er bevart, ... det er så mye som ellers er borte ... Ut mot vannet på de gamle sagbrukstomtene vokser det i dag frodig og interessant lauvskog. Her finnes svartor, gråor, selje og bjørk i en fin blanding, og fuglelivet her er sjeldent rikt. Om våren kan du her lytte til fuglenes sang og høre vindens hvisking i kronene ... Skogen tar tilbake de gamle tomter ..., bare her og der kan du ane flishauger og fyllinger fra sagbrukstiden.

I dag er det badelivet, soling, bebyggelse, krepsing og fiske vi forbinder med Frysja-elva. Beveren gjør også iherdige forsøk på å etablere seg. Men slik var det ikke før ... den gang P.C. Asbjørnsen vandret her med sin fiskestang. Jeg husker Brekke sagbruk godt ..., jeg gikk ofte forbi der som gutt, på min vei til Oset. Det var alltid liv og røre og støy fra bruket. Utover våren kunne du høre kjerraten gå, og du hørte at sagbladene hvinte. På kjerraten ble det barka tømmeret heist opp fra dammen i elva til saga, fløterne stod på flåter og staket med sine lange haker ... og langt oppover elva var det fullt av tømmer. Lauvskogen langs elvekanten suste i vårvinden som nå ..., fossen i elva bruste i skumhvite kast ... og auren vaket og svømte langs elvekanten ... Men arbeidslivet, slitet og aktiviteten fra den gang er nå borte for alltid ... Et arbeidsliv som varte i over fire hundre år med fløtere, planke- og tømmerkjørere, smeder og overklassens ledere og eiere ... Men vakkert er det her ennå ved Øvre del av Akerselva.

Før i tiden var det også turist- og badeliv her ved Maridalsvannet. Den gang leide mange seg inn ved Maridalen Turisthotell, som i dag bærer navnet Rønningen Folkehøyskole.

Brekke Bruk med sagbruk, høvleri og elektrisitetsverk hørte inn under Brekke Gård. Denne erverdige gården, med hovedbygning oppe ved Brekkekrysset, fulgte lenge med Nordmark-godsets historie. Den gamle jordveien er forlengst bebygd med hus og industri.

Ved Grønvold, der jeg sitter, blir skyggene lengre. Den fine vårdagen vil snart være omme ... Jeg må komme meg videre ... Noe kjøligere er det blitt ..., det er ennå kaldt om nettene ... Over meg flyr en flokk med gjess nordover, jeg hører vindens tak i skogen mot vannet ..., men elva der nede, den bruser like stille som før ... Jeg reiser meg og går mot Søndre Oset. Det var hit jeg gikk i unge år fra Brekkekrysset. Jeg ser opp på den store, hvite eneboligen i bakken mot øst. Min onkel, fløtningssjefen Kristian Hoel, bodde der. Jeg husker den lange trappen ned i haven hvor det var så mange epletrær, jeg husker det store huset med utsikt mot Maridalsvannet, og jeg ser ennå for meg det signe og rødmalte, lave uthuset med tømmervegger. Jeg minnes min onkel fra Nordmarkas skoger, skrivebordet hans med den gamle regnemaskinen og at han alltid var så fint kledd i grådress og hatt ... Det lave uthuset er nå satt i stand av Vann- og avløpsverket som bruker det til lager og oppholdsrom. Opprinnelig lå det to plasser her på østsiden av dammen ...; Nordre og Søndre Oset.

Jeg følger veien med raske skritt og er snart oppe ved Midtoddveien. Etter noe gange er jeg framme ved Midtodden hvor det en gang lå en husmannsplass under Grefsen gård. Jeg går ned til tuftene og setter meg på noen stener. Jordene omkring ble plantet til for en god del år siden. Nå har Norsk Institutt for Skogforskning forsøksfelter her. De siste husene på Midtodden ble oppført i 1870–80-årene av Waldemar Drevsen. Han var en ivrig jeger. Stedet ble kjøpt av Oslo kommune i 1891, men ble så revet i 1960-årene på grunn av drikkevannet.

Jeg vandrer Midtoddveien nordover, passerer Rådalen med variert og interessant lauvskogvegetasjon og stedet hvor "Tolvmannshula" skal ha ligget. Midtoddveien er en sjelden fin vei som er lagt fint i terrenget. Flere steder er det ualminnelig vakker utsikt mot Maridalsvannet. Etter at jeg har passert tunnelen for jernbanen på min vei mot Monsetangen, ser jeg skiltet ved veikanten hvor det står "Bygdeborg". Jeg følger stien opp lia mot øst og står snart oppe på åsen hvor ruinene av bygdeborgen lett kan sees. Bygdeborgen ble oppdaget for første gang høsten 1991. Denne borgen på østsiden av Maridalsvannet har kraftige murer og er lett å se. Kjellaug Hov skriver i Arkeologisk Tidsskrift nr. 57/92 at det er flere teorier om slike borger. Én teori er at de var et tilfluktssted for bygdens befolkning i ufredstid. En annen teori er at de er kontrollposter ved en ferdselsvei. En tredje teori er at de er markering av territorier eller grenser. Denne borgen ved Midtoddveien kan godt være en såkaldt veiborg, da den ligger ved en viktig ferdselsvei mellom Maridalen og Nittedal. I Oslo og Akershus er det kjent ca. 35 bygdeborger, f.eks. på Kolsåstoppen, Skaugumåsen og ved Semsvannet. Borgene er datert tilbake til romertid/folkevandringstid.

Jeg går med andektig ro tilbake til Midtoddveien og fortsetter fram til Monsetangen. Der tar jeg en siste rast, setter meg under en gran ved kanten av vollen og ser oppover den steile lia mot Solemskogen. Her var det en gang byggevirksomhet av ivrige sjeler langt nærmere vår egen tid. I tidlige tider tilhørte Solemskogen Linderud gård. Men i 1897 kjøpte eiendomsmegleren Anton Tschudi skogområdet. Han fant snart ut at skogen lå i nedslagsfeltet for byens drikkevann og tilbød derfor Kristiania kommune å kjøpe området. Dette førte ikke fram, og Tschudi begynte derfor i 1903 å utparsellere tomter. Han henvendte seg til småkårsfolket og tilbød tomter for kr. 125,- pr. dekar. En liknende utvikling vet vi skjedde nord i dalen på Sørbråtaskogen. Utover i første del av dette århundre ble det livlig aktivitet og byggevirksomhet her på Solemskogen. Hytter, hus og enkle veier ble anlagt i de bratte og vanskelig tilgjengelige områdene. Mye av arbeidet skjedde på dugnad. Nybyggerne her oppe håpet på jernbanestasjon ved Gresstua rett nord for Monsetangen, men den kom aldri. Av hensyn til skogbruket fikk vi i stedet anlagt Sandermosen stasjon i 1909. Alt i 1905 ble drikkevannet brukt som argument for å fjerne nybyggersamfunnet, og Kristiania kommune begynte å kjøpe opp tomter og rive. Litt etter litt var det mange som ga opp sine bosettingsplaner. Først i 1973 ble Solemskogen anerkjent som bosettingsområde. Jeg ser bort på Grytebekken og Kringlebekken som har skapt så store problemer for byggevirksomheten på Solemskogen. Avløpet fra disse vannene renner til sist ut i Maridalsvannet rett syd for Sannerstua.

Jeg reiser meg og finner min sti mot Gresstua og Sannerstua. Den fine vårdagen går mot kveld. Det er stille ..., bare en liten, mild bris i trærnes kroner. Maridalsvannet ligger stille og hviler i aftenens skjær ... I nord ser jeg de kjente koller med siste streif av sol ... Maridalen hviler i stille tilfredshet denne vårdagen i mai, og jeg føler at mitt indre har den samme tilfredse tilstand ... En opplevelsesrik og vakker vårdag er slutt ... Idet jeg passerer Sanner gård, kaster jeg et blikk nedover Merrasprenga.

Så retter jeg ryggen og går med raske skritt mot Nes og Maridalsveien.