Folket på Slåttebråten

En fin sommerdag går jeg forbi tuftene etter Sanderstua og oppover det gamle veifaret mot Gresstua. Det er tidlig morgen og varmt, vårens blomster kranser min vei, og jeg hører det kåte bruset fra Grytebekken på min høyre side. Ved Sanderstua blomstrer syrinbuskene og minner meg om folkene som bodde der før. Også ved Gresstua er det bare steiner og grunnmurer igjen. Etter å ha sett meg litt rundt på stedet, fortsetter jeg nordover på vestsiden av jernbanelinja. Jeg ser de tydelige sporene i terrenget etter en kullmile, rett nord for Gresstua. Det er flere synlige groper i en ring som viser at de tok sand og dekket milen med. Jeg vandrer videre og krysser jernbanelinja der jeg ser den lille hogstflaten. Så går jeg oppover et stykke, og snart står jeg ved den gamle ulvegraven. På stedet er det en stor grop i jorda med sandvoll omkring. Den har rast noe igjen med årene, men det skal være gamle vegger av tømmer under sandjorda. Folk på den tid satte ut åte midt i ulvegraven – gjerne et levende dyr – og dekket graven til med kvister og bar. Ulvegravene lå gjerne i nærheten av bebyggelse, slik at folk skulle høre når ulven var på åta. Etter en stund vandrer jeg nordover mot Slåttebråten, som en gang lå på østsiden av linja i skogen, øst for Sander gård. Snart er jeg framme der Slåttebråten lå, men alt er borte nå ... Husene ble revet omkring 1970.

Slåttebråten var en husmannsplass under Sander gård og kan ha blitt ryddet alt på slutten av 1700-tallet. Det var en løkke her som tilhørte kommunen, men nå har skogen tatt alt tilbake. Jeg går litt rundt og kommer med ett over restene av grunnmuren og den gamle trappa; den er omkranset av gamle grasstrå og vårens hvitveis. Ellers er alle spor borte. Jeg setter meg så ned i en åpen glenne der sola får tak, hviler ryggen mot et tre og lar tankene gå noen måneder tilbake ...

En kald januardag går jeg opp den svingete trappen i Hansemyrveien 2 på Korsvoll, der Harald Odvar Olsen bor. Han møter meg på trappa og ber meg komme inn, og snart sitter vi ved bordet i stuen i annen etasje. Det er en godt voksen kar jeg har foran meg, han er skallet med en hårkrans omkring hodet. Han sier at han ser dårlig nå, men han hører godt, og hukommelsen viser seg å være meget god.

Så begynner han å fortelle med sin lavmælte og rolige stemme: «Jeg ble født 15. mars 1913, så jeg blir snart 88 år gammel. Jeg ble født på Enger gård i Sørkedalen. Jeg var bare to år gammel da vi i 1915 flyttet til Slåttebråten i Maridalen; det var der jeg vokste opp. Far, Ole Olsen, var fra Sand i Odalen. Han var født i 1878. Han var tømmermann og arbeidet i kommunens bygningsavdeling. Han arbeidet på Nes gård og bygde blant annet den store låven som er der nå. Den ble satt opp i 1916 og ble hans siste jobb. Han fikk en betennelse i hodet og døde allerede i 1917, 39 år gammel. Da var jeg fire år.

Mor, Helma Olsen, var fra Skarnes i Odalen, og hun var født i 1885. Hun ble enke i 1917 og satt da igjen med fire unger: Anna, Karl, Kåre og meg. Hun var et arbeidsjern, og hun ga seg ikke over. Vi bodde på Slåttebråten til 1928, og mor døde først i 1968 ..., 83 år gammel. Det kom to familier etter oss på Slåttebråten. Den siste som bodde der, var Einar Øverby.

Slåttebråten var et enetasjes hus med stue, kjøkken og et kammers. Det var bygd av tømmer, men hadde panel, og det var synlige bjelker i taket. Mor og vi unga sov på stua. Kammerset leide vi bort til Borghild Verner fra Solemskogen, som var ivrig turgåer i Lillomarka. Det var også et uthus på stedet, med vedskjul, utedo og plass til en hest eller ku. Vi dyrket poteter og grønnsaker, men hadde ikke dyr. Vi måtte over jernbanelinja for å komme ned til bygda. Det var bygd en overgang der med steintrapp ned til havna på Sander-siden.

En gang husker jeg det var pipebrann på Slåttebråten. Lågan sto høyt over den murte pipa, det dura som et fly, og de så det fra Skjervengården. Folk kom over isen for å hjelpe, men det gikk bra. Vi hadde aldri annen brann ...

For å brødfø seg selv og de fire ungene måtte mor ta på seg vaskejobber rundt i bygda. Det var lange arbeidsdager, og vi unga måtte greie oss mye selv. Når hun vasket, fikk hun 2 kr dagen. Vi var de fattigste av de fattige i Maridalen den gang. Men mor var viljesterk, arbeidssom og seig; hun ga seg aldri. Og mor klagde heller ikke. Hun sa lite og tok det hun fikk uten å kreve. Mor var for god ... Jeg mener hun ble utnyttet ... I 1920 overtok mor som kirketjener i Maridalen kapell. Hun ble vikar for Hermansen på Kallerud som var blitt syk. Hun hadde denne vikarjobben i 32 år, uten fast kontrakt, og begynnerlønnen hennes var 85 kr året. Prester på den tiden var Schreiner, Godal og Fodnes. Mor måtte bære vann fra bekken og vaske gulv og alle benker etter gudstjenesten. En dag organisten, overlærer Hansen fra Tåsen skole, så at mor la ned vaskeartiklene i veska si, spurte han henne om hun brukte sitt eget ... 'Ja,' sa mor ..., 'jeg får ikke penger til slikt.' Når det var tilstelninger, måtte hun gjøre reint. Hun vasket dagen etterpå når det hadde vært juletrefester.

Halsnes var klokker i kapellet, men han ble syk i lang tid, og da måtte mor gjøre jobben hans også. Hun ringte med klokkene jule- og nyttårsaften. Jeg var med henne og lærte dette, slik at jeg senere kunne gjøre dette alene. Det gikk en stige helt opp til klokka. Først måtte vi dra i tauet i 10–15 minutter. Så måtte vi opp og binde klokka fast, før vi i 5–10 minutter slo på klokka med pendelen, eller dærken, som vi kalte den. Når det kom gravfølge, ble vi varslet av folk som sto på veien.

Mor vasket også tøy for Halsnes. En gang hun var i bryggerhuset under skolestua og vasket, så kom Andrea, søster til Halsnes. Vi hadde lite mat, og mor hadde ikke spist. Hun var sliten og hang over skurebrettet, helt ferdig. Mor ble tatt med inn, og Andrea sa at hun måtte ha mat. Men fru Halsnes svarte: 'Det er ikke måltid!' Mor måtte gjøre seg ferdig med vasken, skylle tøyet i utespringen og så gå hjem igjen ...

En annen gang var vi unga sultne – og før vi la oss, skrev vi en lapp og la på bordet: 'Vekk oss når du kommer, vi er sultne.' Mor kom seint hjem, for da hadde hun vært hos fattigforstanderen i byen og fått noen penger til mat. Da hun fant lappen vår, gikk hun til Solemskogen og handlet, slik at det ble mat i huset ... Jeg var seks år den gangen, og far var død.

Da mor sluttet som kirketjener, fikk hun et pent tinnfat av menigheten i Maridalen. På fatet var det inngravert: 'Med takk for lang og tro tjeneste i Menigheten.' Men hun fikk ikke pensjon, fordi hun bare hadde vært vikar. Da diakon Magelsen ovetok som kirketjener etter henne, søkte han om trygdeleilighet for henne. I mellomtiden fikk hun et rom på Øvre Kirkeby, men kommunen godtok ikke dette. Hun bodde en tid på Nedre Kirkeby, før hun så fikk en bra trygdeleilighet på Lille Langerud. Mor beholdt barnetrua. Hun giftet seg ikke igjen, og hun fulgte det råd hun fikk av Lindstad, gift med Ågot Tømte: 'Gi deg aldri!' Mor ble glemt, tross alt arbeidet og slitet. Hun var et null i fattigkommisjonen, og ingen fra Maridalen kom i begravelsen ...»

Vi tar en liten pause i vår samtale, og Haralds kone, Gerd, serverer oss kaffe og kaker. Harald forteller at han giftet seg i 1953 og flyttet da hit til huset i Hansemyrveien 2. Det ble bygd i 1924 av foreldrene til Gerd. Harald og Gerd har to døtre sammen. Den yngste bor her på Korsvoll ...

Snart fortsetter Harald å fortelle fra livet i Maridalen: «Oskar Klever og kona Elise kom til Sander gård i 1912, da kommunen overtok gården fra Nordmarksgodset. Under Sander hørte husmannsplassene Sagstua, Sanderberget, Halvorstua, Slåttebråten, Sanderstua, Gresstua og Monsetangen. Ila, Odden og Hen er andre stedsnavn under Sander gård. Det er bare Sanderberget og Sagstua som står i dag. Før i tiden lå det et båthus og et sagbruk nede ved vannet ved Sander. Jeg husker det godt, det var ei kommunesag som skar tømmer fra skogene i nærheten, og lokomobilen ble kjørt over isen til Sander. Sander-saga ble flyttet til Rauløkka ved Gata i 1920-åra. Jeg husker det måtte 5–6 hester til for å dra dampmaskinen opp bakkene til gården og så videre mot brua og hovedveien. Stigningen her nord for vannet ved Sander gård fikk navnet Merrasprenga. Maskinmesteren på saga het Kristian Feiring. Han var fra Mjøstraktene og bodde i Gamlestua på Sander. Det var mye liv både på gården og saga. Kristian Feiring fyrte opp lokomobilen på saga tidlig på morran ... 'Nå ryker det tur tuten til Feiring,' sa Sigrid Klever som var sju år og på min egen alder. Det var 2–3 innejenter og like mange gårdsgutter på Sander på den tiden, og vi var mye sammen med Klever-barna: Kåre, Helge, Sigrid og Einar. Ellers hadde vi lekekamerater både fra Kjelsås og Solemskogen. Det var mye folk i Slåttebråten, særlig om sommeren, så vi hadde ikke fritidsproblemer. Togene dundra forbi Slåttebråten – de store godstogene kunne slure, for det var en del stigning fra Gresstua. Togfolkene skuffa på køl det de kunne, men av og til mistet de noe. Det plukka vi unga opp til brensel ... Stasjonsmester Sekkelsten på Sandermosen så dette, og sa til mor en dag: 'Gå itte på linna med unga, dø ... Har du itte køl, så skal jeg bæra det til deg.' Vi ble kjent med folkene på jernbanen. Ovenfor Slåttebråten var det en undergang, slik at kuer og hester kom til skogs. Vi plukka mye bær i skogen, og av og til kom det hestefølger som vi rei på.

Jeg gikk på Maridalen skole i sju år fra 1920 og hadde Halsnes som lærer,» fortsetter Harald. «Jeg ble syk et år og måtte slutte, så jeg gikk ut av skolen da jeg var 15 år. Jeg gikk på ski eller på bena til skolen sammen med Klever-unga. Om vinteren brøyta de veien med spissplog. På skolen gikk to og to klasser sammen. Halsnes holdt på med mye rart. Han var både overlærer, gårdbruker, klokker og mer til. Vi hadde ham også i sløyd, sang og gymnastikk. Fordi han hadde så mange jern i ilden, kunne han av og til glemme skolen. Vi plukka stein på jordet hans og bar ved fra skogen. Han kjøpte opp ved og drev med både vedsalg og kokssalg. En vinter vi bar ned ved fra skogen til skjulet hans, hadde jeg for slitte og kalde votter. Men da sa Halsnes bare: 'Ta raggsokka deres på finga, gutter!' Det hendte vi også dro blåsemaskinen eller hakkelsmaskinen for Halsnes. Halsnes hadde stråhatt, og en dag kastet Arne Gulbrandsen på Skjerven stråhatten hans ned i maskinen ... Det likte han dårlig, men gjort var gjort ...

Det ble ikke mer skole på meg; det måtte en ha penger til ... Hu Ingeborg, fru Kirkeby, som vi kalte henne, ble tidlig enke med fem barn. Hun og en svigerinne viste omsorg for oss; de mente jeg hadde evner og burde gå mer på skole, men den gang lot det seg ikke gjøre. 'Da må du begynne å arbe',' sa Halsnes. Og jeg tok de jobbene som var på gårdene i dalen, både i slåttonna og treskinga.

Vi gikk til Solemskogen for å handle. Det var ikke butikk i Maridalen, bare på Snippen. Forretningen Kalland lå i bratta, nesten på toppen av kleiva opp fra Monsetangen.

Sør for tunet på Nes, langs grensebekken, lå det før to små murhus som vi kalte Murestuene. De var bygd av murstein fra Nes Teglverk, og det var tjenestefolk på Nes som bodde der. Et av husene ble revet tidlig – det andre sto der etter krigen. Kristian var av en sveiserfamilie som bodde der, og han gikk i klassen til eldste bror min. En gang var han med oss hjem og overnattet der, men han ble syk av å ha spist ertesuppe, så han kom seg ikke på skolen dagen etter. Han hadde ikke spist det før, og forsynte seg vel med for mye ...

Hu Klara i Sanderstua var tjenestejente på Sander. Hun ble sammen med Kåre Rygge som var vognmann, men han ble påkjørt og drept av toget i 1944. De fikk barna Arild og Karin.

Han Ragnvald som jobba på Brekke bruk, gikk gjennom isen på Maridalsvannet og drukna, og han Ole Nordby kjørte seg i hjel på motorsykkel.

I Gresstua bodde han Kristian, men vi så ikke så mye til folkene der. Jeg husker så vidt stua. Husmannsplassene var ganske like. Gresstua ble revet tidlig – omkring 1920. Sanderstua ble restaurert med ny panel og nytt gulv, men så kom kommunen og rev alt sammen i 1971. Husene her lå vel for nær Grytebekken.

Jeg husker også at han Sigurd Sinober gikk forbi oss med bær, smør, rømme og pultost. Han gikk videre over Rådalshøgda, eller han rodde over vannet til Brekke. Han leverte varene sine ved Mustadverket ved elva nedenfor Oset. Han gikk mange turer nedover skogen fra Sinober, forbi Dambekken og videre til byen ... Jeg husker Sigurd Sinober og kona hans, Helga, godt. Hun var fra Skjærsjødammen og var søstra til hu Petra. Petra var gift med Anton Amundsen som var den siste damvokteren ved Skjærsjøen. Jeg var mye på Sinober som gutt. Vi fiska i Kringla, Abbortjern og Langvannet, og vi fikk alltid bra med fisk, både ørret og abbor. Men mest fisk tok vi i Dausjøelva, særlig etter fløyta ...

Da vi var unger, hendte det at vi både fisket og badet i Maridalsvannet. Folk vaska hestene der også. Det var ikke slike restriksjoner som nå ... Jens Bakke var vaktmann i mange år og bodde i Svingen ved Hammeren. Det hendte at han kom roende ... En dag badet og svømte Ivar mot Geitøya; han var sveiser på Sander. Da kom Bakke roende i sin båt, tok ham i luggen, så på'n og sa: 'Ja, du var svart òg, du da.' Så rodde han videre. Vi kjente Bakke godt, fordi han inspiserte husmannsplassene. En gang vi badet, kom Bakke med båten, men vi løp gjennom åker'n til Slåttebråten og gjemte oss i kjelleren. Vi så han kom oppover, men han fant oss ikke. Det var ikke alltid han tok det så alvorlig med oss. En gang vi sto på brua og fisket, kom Bakke med schæferen sin ... Han sendte bikkja mot oss, men da den var nesten framme, så ropte han på den ... En annen gang kom Bakke sammen med skogsjef Fjellanger, akkurat da Harald Verner slang en stor abbor opp på brua ..., men det ble ikke noe mer ut av det heller ...

Jeg husker det var liv når fløyta gikk. Jeg var ikke med i fløyta, men det hendte vi sto på brua og så på tømmeret. Det var også fint å stå ved hengebrua lenger opp og se på. Saga der kan ikke jeg huske. Den ble nok revet lenge før vi kom til Slåttebråten.

En av jobbene mine i dalen var å tømme dobøttene forskjellige steder. Jeg kjørte rundt med hest. I nedre boligen til kraftverket ved Hammeren var det fire doer ... Bøttene ble tømt oppe i Svingen hos Jens Bakke. Der var det møkkavender, og vi kunne grave ned alt sammen.

En tid hadde jeg jobben med å kjøre legen innover i Nordmarka. Det var før doktor Sigrid Brodins tid. Jeg husker jeg kjørte lege Rytterdrager fra Morellbakken på Grefsen. Det var vinter, snøvær og kaldt, og jeg måtte mange ganger slå snø og is av hovene ...

En vinter gikk jeg med posten i Nordmarka to ganger i uka. Jeg måtte gå på ski oppover og ned igjen samme dag, og jeg husker jeg fikk kaffe på Bjørnholt og Hakloa. Det var Einar Hansen Skari som vanligvis hadde den jobben. Senere kom Lars Østlien ..., han som søkte om ny sykkel, men fikk større sekk isteden ...»

Det blir en pause, utenfor daler det ned noen lette snøfiller. Det er stille i huset. Gerd sitter på kjøkkenet med sitt håndarbeid, og jeg hører bare en klokke som tikker svakt.

Snart fortsetter Harald med sin rolige stemme: «Vi flyttet fra Slåttebråten i 1928. Det var det året jeg sluttet på skolen, da var jeg 15 år. Mor og vi unga flyttet først til Halvorshytta ved Glitrehaug (Glitreheim ifølge Statens kartverk) ved Gamle Maridalsvei. I Halvorshytta ble det mer lettvint for mor, og vi bodde der i to år. Hytta er oppkalt etter verksmester Halvorsen ved Hammeren kraftverk. Han eide husene her før i tiden. Nå bor Kåre og Bjørg Tømte der. Snart flyttet vi til Sagbakken – huset der Halsnes bodde. Vi bodde der til 1933. Sagbakken var opprinnelig en husmannsplass under Turter, og det skal ha ligget en sag der, ved bekken. Etter Sagbakken flyttet vi til Vellet som sto tomt på den tiden. Vi kom dit i 1933. Da var jeg 20 år og mor 48 år. Det var bare søster'n min, Anna, som ikke var med til Vellet. Vi skulle drive stedet og være vaktmester der. Vi flyttet fra Velhuset, eller Fjellklang, som det het, først i 1953. Da hadde vi vært der i 20 år. Etter oss kom familien Moe. Jeg giftet meg så i 1953 og flyttet hit til Korsvoll.

Det var ingen dans på roser å komme til Vellet den gang. Det var et slit ... Det var ikke innlagt vann. Vi måtte bære vann fra Skredderstubekken, eller hente vann fra Maridalsvannet, når Kirkeby skar is der. Det hendte vi dro 50-liters spann på kjelke fra Maridalsvannet. Det var forskjellige fester og tilstelninger på Vellet; ofte for foreningene i dalen, og vi måtte da både fyre og vaske ... Etter en tid fikk vi lagt inn vann fra brønn, med pumpe inne. Det var Albert Bakke som hjalp meg med dette arbeidet. Han var oppfostra hos Oskar Jakobsen i Sakris. senere forpaktet han Nordbråten en tid, før han flyttet til Stårputtveien.

I 1934 fikk jeg fast arbeid på S. Nilsen og Sønners Mekaniske Verksted ved Øvre Foss 9 på Grünerløkka. I 1958 flyttet de til Tvetenveien. Jeg arbeidet der i 46 år. Jeg arbeidet mye som sveiser og arbeidet med forskjellig transportutstyr til bryggerier og postbygg. Fra starten var det et lite verksted, og det var ofte lite å gjøre. I 1934 fikk jeg 15 kr dagen i lønn. Under krigen gikk det sjelden busser, og det hendte at jeg måtte gå til byen. Jeg sykla fra Vellet i 32 minusgrader.

Det var ofte dans og fest på Vellet og mye folk, og det kunne også bli slagsmål når det kom gjenger fra Bjølsen og Solemskogen. Da måtte jeg ringe Nydalen politistasjon. Jeg husker godt William Melby, eller Lalla, som de kalte ham, og sønnen hans, Tom. William var fostersønn hos Orderå på Høgås. Han var fenomenal til å danse og hadde også oppvisning i nymotens dans, som rock og swing ... Jeg husker at han dansa mye med ei jente fra Kjelsås; ingen kunne måle seg med dem ...

På Vellet hadde foreningene sine møter, og det var skirenn, bygdekino og konserter der. Når det var dans, satt ungdommen på de grønnmalte krakkene langs veggene, og det var ofte trekkspillmusikk fra byen. Det hendte vi måtte bruke ekstra aggregat, men sikringene var dårlige, og det kunne hende at det ble mørkt under kinovisningen ... I Velforeningen var både Kvande, Oskar Johannesen på Rugda og far din kasserer. Far din kunne også spelle fele på tilstelninger. En gang fikk idrettslaget hogge reisved oppe ved Øyungskollen for å tjene penger; da var det far din som kjørte det ned med hest.

På Vellet var det ei lita stue og et kammers i 2. etasje, og et kjøkken nede som vi disponerte. I tillegg hadde vi en utekjeller. Etter noen år ble skolebiblioteket flyttet til et rom innafor kjøkkenet på Velhuset. Det var Liv Monsrud og Berg ved Skjervensaga som drev det.

Øystein Moe og kona hans, som kom etter oss, hadde tre barn: Odd, Ragnar og Haldis. Odd ordnet med biblioteket før Berg kom. Øystein Moe flyttet opp i Kasahytta da kona hans døde. Det tok hardt på ham ...»

Vi prater litt om andre ting, og jeg merker at jeg må heve stemmen for at han skal høre meg. Han forteller at han nå må ha hjelpemidler for å lese i avisen eller se på TV. Men hukommelsen hans er fenomenal, og smilet og den lune humoren er aldri langt unna. Jeg spør om han noen gang har vært utsatt for ulykker. «En gang tresket jeg på Ødegården sammen med Oskar Pettersen, en kraftig kar fra Nygård ved Blåsbortveien. Han satt oppe på treskeverket og matet det med kornband. Da vi var ferdig, skulle han feie litt rundt og gjøre rent, og han kom til å trå ned i verket ... Han knuste benet sitt, og han måtte sitte der til de fikk demontert maskinen. Oskar fikk protese, og han kjørte drosje etterpå ...

En annen gang var jeg med Tømte Dyretransport. De hadde to biler, en Federal og en Willis. En dag skulle vi til Lilloe på Ødegården, og det var Bernhard Holthe som kjørte. I bakken opp til gården stoppet Federalen, og Bernhard måtte rygge, men han rygget utfor veien, slik at bilen ble kastet to ganger rundt. Ei ku ble slengt ut, men etter siste hvelven ble bilen stående på fire hjul, og Bernhard spratt ut og ble stående uskadd på sine ben. Vi måtte ringe etter Tømte, og da spurte han: 'Åssen gikk det med bilen ...?'

Erland Erlandsen fra Bjølsengata lå i en gapahuk oppe ved Øyungen i ni år, sommer som vinter. Han ble kalt Kupper'n og var ærligheten selv. Før veien til Liggeren kom, kjørte de høyballer opp til Øyungsdammen. Hermansen-folka kom og henta det med båt. Kupper'n var vaktmann og passet på at ingen gjorde ugagn ... En dag var Kupper'n med i treskinga hos Jørgen Sand på Halset. Han fikk lungebetennelse, men istedenfor å være i bygda, så dro han rett til Øyungen og la seg i hytta si ... Der tok han seg en skikkelig dram ..., han drakk kopidunder ... Kupper'n ville være alene. Han tok aldri bussen heller ...

En gang Kupper'n var i traktene ved Skjærsjøen, måtte han gjøre sitt fornødne, og han lurte seg da inn på utedassen til Petra og Anton Amundsen. Den lå borti skogen der. Men da han Anton så det, tok han hagla og smelte av et skudd over hue på'n ... Han løp bortover skogen med buksene på knærne ... 'Nå har Kupper'n driti for siste gang her,' sa han Anton ...

Hu Ågot Vårnhus kalte vi Pruppa ... Hun fikk navnet fordi hun ofte starta pumpa ute på tangen i Dausjøen. Pumpa førte vannet opp til magasinet rett nord for Sittpå. Trykket førte så vannet videre nedover til Brenders m.v. Vi hørte det når hu Ågot hadde starta pumpa. Da sa det 'prup, prup, prup' ... Ågot var gift med Halvdan Åmot. Det sies at hun en gang reddet en kar fra isen på Dausjøen.

Da jeg var gutt, bodde Sofie Andreasdatter og Marthin Andreassen på Sanderberget. Marthin var smed, og stedet er derfor også blitt kalt Smedberget. Sofie var gift to ganger, først med Christian Pedersen. Thor Maarud skriver at Sofies barn Wilhelm og Einar Kristiansen, og Ivar, Olaf og Anton Marthinsen vokste opp på Sanderberget. Ivar Marthinsen kom til Slåttebråten etter oss. Fra Sanderberget husker vi Martha og Anton.

Da jeg var gutt, bodde familien Løken på Nes gård. Mannen i huset var liten, men kona var et kraftig kvinnnfolk. Vi var der mye som unger og luka og så på dyra. Løken var utdannet gartner og drev med grønnsaker. I Arendalsgata på Sagene hadde han en blomsterbutikk. Sønnen Engelhardt gikk i klassen min på skolen. Løken hadde en stri sauebukk som han en dag ville slå i hjel. Han stilte seg skrevs over bukken med en kulehammer og slo til det han klarte. Men bukken sa bare 'bæ' ... og stanget til han.

I barndommen var vi også på Hauger gård og luka og plukket poteter. Da fikk vi middag, og vi kunne ta med oss plommer. Jeg husker godt gamle Stefan. Han var snill mot oss unga. Senere overtok sønnen, Jens, og så Snorre Skolseg. Jens og Herta hadde, så vidt jeg husker, tre sønner: Snorre, Teis og Terje ... Hauger gård har vært i privat eie siden 1740, og den hadde tre husmannsplasser: Kasa, Mosen og Skredderstua.

På Nordby bodde gamle Kristian Kristiansen og kona Birgit. De kom fra Hallingdal. De fikk barna Kristine, Gudrun, Ole og Hans. Ole Kristiansen kjørte seg i hjel på motorsykkel i Sørkedalsveien. Else Voll fra Solemskogen satt på, men hun klarte seg. En gang var vi på fest på Nordre Skytterlag ved Langmyr. Ragnvald Hansen fra Sittpå var også med og skulle sitte på hjem igjen med Ole, men han falt av etter kort tids kjøring. Da Ole, etter en frisk kjøretur, stoppet ved Sittpå, sa han: 'Nå får du gå av Ragnvald, du er hjemme!' Men Ragnvald hadde falt av for lenge siden. Gerda, som kom fra Odalen, ble gift med Hans Kristiansen, en yngre bror av Ole.

Nes Teglverk eksisterte før min tid, men det lå rød stein i veien der det hadde ligget, så jeg tryna på sykkel der en gang. Fra Midtodden har jeg ikke så mye å fortelle, men jeg husker det var hus der i min ungdom. På Monsetangen hadde vi gutter idrettsplass. Vi hoppa lengde og drev med terrengløp. Før var det en husmannsplass der, hvor det bodde en som het Mons. Det var ei stue der, på en haug, men dette stedet er planert ut nå. Oppe i berga der, til høyre for svingen oppe i bakken, lå det ei Høylandshule. Øyene i Maridalsvannet kalte vi Geitøya, Storøya og Revøya. Geitøya er et fint sted. Fløytera hadde flåte der, og det hendte de slo seg ned og hvilte der. Det var flere fra Neskroken som var med i fløyta, men ingen kunne svømme.

Da jeg var gutt, besøkte jeg også Kristian og Maria på Brenders ... 'Dø får tokka dokk bortåt bordet, unga,' sa hu Maria ...

I 1917 husker jeg at Johan og Hanna Vestby bodde på Vestby i Neskroken. De er ført opp med tolv barn: Anna, Dagny, Harald, Olga, Halvard, Hjalmar, Alfred, Magnus, Emma, Sverre, Astrid og Else.»

«Ja,» sier jeg, «Hanna var datter av Andreas og Dorthea i Mago, mine oldeforeldre ... Hun ble gift med Johan, sønn på Bakken gård, og de flyttet til Vestby. Emma, deres datter, ble jo gift med Paul Pettersen og flyttet til Ullevålseter.»

«Når fløyta var over, var det fest på Skjærsjødammen,» fortsetter Harald. «Da ble Petra bedt om å reise på polet. En gang kom hun oppover igjen, bærende på en ryggsekk og to kofferter. Noen arbeidere på turbinen så det og spurte om de skulle hjelpe henne ... 'Ta kofferta,' sa 'a Petra, 'men sekken får de faen itte!' Seinere på kvelden ville Anton Amundsen, mann til 'a Petra, sloss ... 'Ja, kom igjen!' var det en som sa. Men det gikk ikke likere enn at bukseselene til han Anton røyk, og buksa datt ned, slik at han gikk over ende. 'Du var helt, inntil baksælan røyk!' sa han Petter Pedersen i Skredderstua, sørlendingen ...

På Vellet var det dugnad en dag for å pusse opp og male taket. Asbjørn Myrheim var maler, og for å gjøre det enkelt, så kom han med sprøyta si for å male taket. Men du veit, gulvet ble like hvitt som taket. Det ble en fæl jobb å få av igjen malingen på gulvet og vinduene ...

Einar Klever var yngste sønnen på Sander gård, men det var han som tok over gården. En dag skulle de skjære is på Maridalsvannet, og Einar hadde med seg en kar som var noe trang i nøtta ... Einar sto der og hogg med ispilen til han fikk hull, og vannet strømmet opp ... 'Stikk etter ei bøtte, så jeg får ausa tom hølet,' sa Einar til gutten, og gutten løp ... Kona til Einar, Bjørg, var datter til Birger og Gina Bjørnholt. En dag fant de henne forfrosset nede ved Maridalsvannet ...»

«Husker du noe spesielt fra krigsårene?» spør jeg så Harald. «Jeg jobba på verkstedet på Øvre Foss i 1940, da krigen brøt ut,» fortsetter Harald. «Det ble mye styr, og jeg fikk slengt meg på en bil som skulle til Kjelsås. Så gikk jeg over Rådalen og Sander til Vellet. Der var hele salen full av folk, og de var der i mange dager, redde og engstelige ... Det var også mye folk ved Kapellet. Dit kom det også en bil med brød og andre bakervarer. Den ble tømt med én gang ...

I 1944 var mor alene på Vellet, da tyskerne kom med gevær på ryggen og foretok razzia. Hun sto og vasket opp og ble redd ... 'Nå blir jeg vel skutt,' tenkte hun. De ransaket hele huset og tok med seg noen ting. Bror min, Kåre, var i militæret da krigen kom. Hele kompaniet, med hester og alt, måtte dra over til Mora i Sverige, og de måtte skrive under på aldri å bruke våpen mot Wehrmacht. Kåre jobba på Spigerverket, men ble angitt av arbeidskamerater. Han ble tatt og satt på nr. 19, før han ble sendt til Tyskland. Han var i fangenskap en tid, men han kom hjem igjen. Han døde for to år siden.

Einar Bjørnholt, bror til Birger, var skogfullmektig hos Løvenskiold og drev med noe illegalt på den tiden. Han ble sendt til Tyskland og døde der i fangenskap.»

Jeg ser at Harald har mange pokaler og premier som står borte på skapet. Jeg reiser meg og tar noen fine pokaler i hånden. Så spør jeg hva slags idrett han drev med i unge år. Harald forteller: «Vi unga lærte oss å hoppe i Sagstubakken. Jeg begynte å hoppe da jeg var ti år gammel. Det var i Solemskogen Idrettsforening. Den ble stiftet i 1923. Senere var jeg aktiv hopper i 16 år i AIF, Arbeidernes Idrettsforbund. Det var mange storhoppere som hoppet i Sagstubakken: Tullin Thams, Herbrand Lofthus og Birger og Sigmund Ruud.

Jeg husker at jeg som 11-åring åpnet rennet i Nydalsbakken. Som gutt hoppet jeg sammen med Kåre Henriksen, broren min Karl og mange flere. Jeg husker jeg fikk sølvmedalje i et klubbrenn. Da var jeg ti år gammel. Senere hoppet jeg sammen med brødrene Alf og Ivar Strøm fra Sandaker. Kåre Henriksen tror jeg vant Vidarløpet en gang. På den tiden var vi mye hos Einar Lilloe på Ødegården. Han var en dyktig forbundsdommer. Helga Lilloe, eller fru Halof, som holdt til på Helgheim ved Øyungen, var søster til Einar Lilloe. Helga var gift Halof, men ble enke. Hun var et røslig kvinnfolk og holdt til ved Øyungen i mange år. En gang det var juletrefest på Kapellet, kom fru Halof kjørende med sine hester fra Øyungen. Hun hadde kledd seg i en stor skinnfell, men frostrøyken sto om henne ...

Lauritz Bergendahl hoppet også i Sagstubakken. Han var skogfullmektig hos Løvenskiold, og i 1911 ble det bygd ei lita stue ved Dausjøbrua for han. Der bodde han, og det var kort vei til hoppbakken der han trente.

Her nede langs elva lå også en gang i tiden husmannsplassene Kornløken og Ludvigstuen under Nes. Alt dette er borte nå, men vi unga pleide å gå bortom der. Det pleide å sitte en gammel, blind mann der i husveggen. Når vi spurte hvor mange klokka var, så leste han av tiden på klokka med fingrene sine ...

Jeg hadde en spesielt god sats, så jeg hoppet alltid langt. Vi reiste rundt til renn flere steder i landet. Jeg tok sølvmedalje i Arbeidermesterskapet i Folldal i 1932. Vi tok toget til Hjerkinn. Det var kaldt, og nesten all snøen var borte, men de hadde lagd en bakke i bjørkeskogen der.

I Trondheim ledet jeg en gang med 39 meter etter første hopp. Men arrangøren satte opp farten, og jeg hoppet i bånn av bakken, 43,5 meter, og falt på sletta ... Jeg og Karsten Jansen var de første som hoppet i Linderudkollen, da den ble åpnet. Der vant jeg Damens pokal i 1935.

I 1937 skulle det være skirenn i Drepenbakken på Jaren. Han Selmer Skjærmoen hadde med seg noe fikenvin i sekken sin, og vi tok oss litt før rennet. Da jeg skulle opp å hoppe, tråkket jeg feil og sklei nedover stigen ... 'Du får ikke hoppe,' sa starteren, 'du er jo full!' 'Hvis han er full, så har han vært full all sin tid,' sa Skjærmoen. 'Jeg har ikke sett han annleis ...' Det var mye moro på den tida ...

Før krigen drev AIF masseidrett. Det kunne være med 200 hoppere i ett renn. Det var Hofmo som stiftet AIF. På den tiden var samfunnet langt mer splittet, og det gikk politikk også i idretten. Frontene var så steile at AIF hadde sine egne bakker, og de borgerlige hadde sine ... En gang på Folkets Hus på Kjelsås ble det gjort forsøk på å inngå et forlik. Men mange var veldig røde på den tiden, og med ett grep Nils Nilsen ordet og ropte ut: 'Vi skal ikke blande oss med naziyngelen! Vi holder oss for oss selv ...'

En annen gang kom jeg til et renn med blågenser som hadde et lite norsk flagg på overarmen. Det ble ikke tålt. De trodde jeg var med de borgerlige og var nazitilhenger; det var nære på at de kastet meg ut ...

I 1937 begynte jeg i AIF-klubben Roald. Der ble jeg klubbmester og fikk medalje i 1937 og 1938.»

Harald viser meg de to medaljene som han har rammet inn, og viser meg også en medalje med rød stjerne fra da han ble Arbeidermester i 1932.

«Ved et renn nede ved Slemmestad – det var i Lillelibakken – så ble jeg lurt for en medalje,» fortsetter Harald. «Slemmestadmedaljen hang høyt, og jeg vant rennet og skulle hatt den, men de påsto at den ikke skulle ut av distriktet ... Jeg fikk den ikke ...

I ungdomsårene hoppet vi både i Sinoberbakken, Grytebakken og ved Dambekken i Dritadalen, som vi sa, øst for Sandermosen stasjon. Vi hoppet også i Ullevålseterbakken, Kollbakkene og Bruabakken. Hjula Væveri hadde først bakke vest for Skjerven, men det var Paul Pettersen som gikk i bresjen for å bygge Kollbakkene. Han var en idérik kar og fant ut at hoppet burde reguleres – langt eller kort – avhengig av føret. Han var også en foregangsmann med veibygging og løypemaskiner. Veien fra Låkeberget til Ullevålseterveien kalles i dag Påls vei. Reidar Otto var god til å hoppe i sin ungdom. I Rangladalen mot Ullevålseterveien lå Bruabakken, oppkalt etter Bruastua ved Hammeren. Den ble anlagt motsatt vei av Kollbakkene. Han Gamle-Ivar Bakke falt og slo hjernerystelse på seg der.

Vi hadde også planer om å lage en hoppbakke ved Hølet, nord for Nordbråten. Olaf Larsen og Nils Frøhaug som bodde på Bergerud, var interessert i skisport, men det ble ingen ting av dette. Det gikk over styr for Olaf Larsen under krigen. Han ble redd og gikk seg ned i ei myr oppe i kolla.

En gang gikk vi fra Slåttebråten til Storo og tok trikken til Jahrbakken i Bærum. Arthur Ekstrøm som var leder for Kjelsåsgutta, tok maten vår i sekken sin. Men han glemte den igjen, og vi fikk ikke mat før vi var hjemme igjen.

Arbeidernes Idrettslag i Maridalen, AIF, ble stiftet i 1929. Konrad Gjerdingen var formann. Han bodde på Stubberud den gang.»

Vår samtale går mot slutten. Jeg tror Harald må være sliten nå, og jeg spør: «Er det lenge siden du var i Maridalen, da?» «Det er 2–3 år siden jeg var ved Slåttebråten nå. Det er ikke så ofte jeg er i Maridalen,» svarer han. «Før sykla vi mye oppover og besøkte Solveig Furuberg og Krogh på Sittpå. I yngre år sykla jeg og kona mye i Nordmarka. Vi var inne ved Gørjene og Sandungen, og vi fiska, badet og lå i telt. En gang lå vi i telt på Meidelsletta ved Vesle Sandungen i tre uker. Jeg ble konfirmert sammen med han Konrad Bonna og Gunnar Hermansen på Liggeren ... Men jeg vil prøve å besøke Slåttebråten en gang til sommeren. Kona er frisk og bra ennå ...

En dag nå var jeg på Tryggetoppen sammen med Thor Maarud og Leif Pettersen. Det er der pensjonistene treffes, i skogkanten mellom Kapellet og Nes Gård ... Navnet har stedet fått etter Trygve, bror til Einar Lilloe på Ødegården. Jeg har ikke vært der noe særlig. Jeg er for gammel nå, vet du ...»

Jeg takker Harald for alt han har fortalt. Jeg er imponert over hans hukommelse og lune humor ... Jeg har snakket med en ekte maridøl, en av de helt sjeldne ... Han følger meg ned den lange og svingete tretrappa fra andre etasje og sier: «Jeg teller trinnene i trappa, så jeg vet når jeg er nede ... Ellers så mater jeg fuglene på brettet der ute hver dag ... Kona henter avisen for meg ...»

Vi tar farvel, og jeg forlater stedet i ettertenksomhet og dyp respekt.