Fjols om sjølforsyning

Av Svenn Arne Lie

Politikernes reaksjoner på at sjølforsyningsgraden nå er under 38 prosent (Nationen 05.01), avslører at det skrint med kunnskap om helt elementære jordbrukspolitiske sammenhenger blant landets folkevalgte. Det er verre enn frykta. De skjønner ikke en gang forskjellen på økt produksjon og sjølforsyning.

Politikk må forankres i kunnskap. Jordbrukspolitikken setter politiske formål med matproduksjonen. Da må vi ha politikere som har, eller som ønsker å ha, kunnskap om sammenhenger slik at politiske løsninger kan utmeisles i tråd med de formålene som matproduksjonen skal ivareta. Uten at det faglige grunnlaget er på plass, er det krevende å drive med jordbrukspolitikk. Og enda vanskeligere å drive en opplyst matdebatt.

Sjølforsyning er et viktig fellesmål fordi det sier noe om den politiske rolla til matproduksjonen i samfunnsutviklinga, og om den aller viktigste funksjonen til jordbrukspolitikken: Matvaresikkerhet, nok mat og trygg mat. Men det krever et innhold, eller rettere sagt: Det krever arealer. Økt matproduksjon og reduserte jordbruksarealer, er ikke sjølforsyning. Sjølforsyning handler ikke om mengde. Det handler om produksjonsmåte.

«Det her kan ikkje fortsetje. Det er ein trend eg ikkje liker som vi må sjå på om vi kan få gjort noko med» uttaler Venstres Pål Farstad til Nationen da han konfronteres med fallende sjølforsyningsgrad. «Når sjølvforsyningsgraden går ned, så er det feil retning» sier Line Henriette Holten Hjemdall i KrF.

Hvordan er det mulig å være overraska over denne utviklinga? Enhver person med et minimum av innsikt i de jordbrukspolitiske sammenhengene vet at den politiske kursen som har blitt ført de siste tiårene, og som ble videreført ved jordbruksoppgjøret 2015, fører til redusert sjølforsyning. Så hvis dere i Krf og Venstra er så forbanna bekymra for den fallende sjølforsyningsgraden, da kan dere slutte å stemme for jordbrukspolitiske virkemidler som gjør at verdien av norske jordbruksarealer reduseres.

Det samme gjelder i og for seg Knut Storberget og Ap, som i samme saka sier: «Talas tale er klar. Listhaug etterlèt seg ikkje vekst, men nedgang». Så hvis du mener dette er så problematisk Storberget, hvorfor stemte du for denne politikken og disse virkemidlene i Stortinget i juni 2015 da? Troverdigheten din hverken lyser eller skinner.

Sps Trygve Magnus Slagsvold Vedum velger anledningen til å slå et slag for landbruksmeldinga til Brekk fra 2011: «viktig å få løfta fram auka matproduksjonen som noko av det viktigaste som står att etter landbruksmeldinga til Brekk», sier han. Slagsvold Vedum har ikke fått med seg at på side 96 i denne meldinga så står det at siden importert kraftfôr kan erstatte norsk gras så kan matproduksjonen «økes på dagens arealgrunnlag». Meldinga til Brekk er null verdt.

Saka i Nationen avsluttes med landbrukspolitisk talsperson Ingunn Foss fra Høyre, som mener at «det er lagt til rette for strukturelle endringer, både med heving av konsesjonsgrenser og utflating av tilskudd, som kan bidra til økt produksjon og høyere selvforsyning». Utflating av tilskudd, økte konsesjonsgrenser, og hun kunne slengt på billig kraftfôr, gir økt produksjon løsrevet fra arealgrunnlag og driftsøkonomi.

Volum, ja. Men overhodet ikke økt sjølforsyning.

Det er krise i norsk jordbruk. Mest av alt er det krise fordi vi har stortingspolitikere som ikke forstår sammenhengen mellom virkemidler og mål i jordbrukspolitikken. Og de tror at økt produksjon er det samme som økt sjølforsyningsgrad. Dette er bare trist.