En uventet romjulsgave i 1897

Av Dag Løkke, Tønsberg 2012

Nordbanen – som gikk fra Grefsen til Røykenvik – ble åpnet i 1900. I årene like før dette var det en del svenske rallare som arbeidet på jernbaneanlegget. Og det kunne få konsekvenser for flere enn dem som bare skulle ta toget gjennom Nordmarka de nærmeste årene. Jula 1897 ble derfor ikke helt som andre juler på den vesle husmannsplassen Laskerud i Nittedal, helt i ytterkant av Nordmarka, ved grensen mot Maridalen og Aker. Vi kan se for oss dette mulige situasjonsbildet når vi "besøker" dem et stykke ut i romjula:

Fjerde juledag sitter halve familien på Laskerud benket rundt bordet i stua for å feire yngstejenta, Hilda Olava. Hun fyller 17 år denne dagen. Mor Gudbjørg har pyntet og dekket bordet. Storesøster Kristiane, som fortsatt bor hjemme, har bakt en deilig kake for anledningen. Søster Gunda på 20 år bor også hjemme, og hun har fått ansvaret for å koke kaffen. Far Olaus Eriksen har tatt på seg den samme penskjorta som han hadde på seg julaften. Snippen var tross alt ikke verre enn at penskjorta kunne brukes en gang til.

Det er seks familiemedlemmer til stede på Laskerud denne tirsdags kvelden i romjula. Den sjette er Morten minstemann på 14 år. Han ble konfirmert denne høsten og bor fortsatt hjemme hos foreldrene. Men han må nok ut og finne seg arbeid hos "fremmede" til våren. Det blir vel å begi seg nedover i Maridalen for å søke lykken, slik de to eldre brødrene, Karl og Anton, allerede har gjort.

Bursdagsbarnet, Hilda, er ikke helt i form denne jula, for å si det mildt. Mor Gudbjørg har nok lagt merke til det gjennom alle helligdagene. Far Olaus har stusset litt, han også, for jenta pleier å være mer livlig enn dette. Men nå er hun så stille. Hun har nesten ikke villet spise.

Ute på kjøkkenet får Gudbjørg og Hilda noen minutter for seg selv. Da kommer det omsider: Hilda er med barn. Gudbjørg har nok forstått det, for jenta har ikke hatt "dagen sin" på tre måneder nå. Hvem er det som er faren, tro? Kanskje er det en av ungguttene nede i Maridalen? For det er vel ikke en forbifarende hadelending? Det er mor Gudbjørg som tenker slik. Selv er hun fra Lunner, men hun håper jo at barnefaren likevel er en "skikkelig" maridøl. Hadeland har liksom blitt så langt borte etter hvert.

Den 17 år gamle Hilda vet selvsagt godt hvem det er som er far til barnet, men hun tør ikke å fortelle det. Ikke ennå. Det er nemlig ingen ung gutt. Ikke er det en maridøl heller. Heller ingen hadelending for den saks skyld. Omsider må hun likevel ut med det: Barnefaren er en voksen mann på 27 år (!) Han er hele ti år eldre enn henne. Og attpåtil så er han svensk ... Han er en av dem som jobber på den nye jernbanelinja gjennom Nordmarka. En av rallarne (!) Han heter Johan Edvard Andreasson og er sønn av en møller i Dalsland i Sverige.

Dette skaper ingen umiddelbar glede i heimen, for å si det mildt. Leilendingen Olaus Eriksen har blitt 68 år nå, og kona Gudbjørg er 55. De kunne vel ha tenkt seg en annen og bedre situasjon for minstejenta si. Å vente barn med en godt voksen svenske, som ingen av dem har møtt, er ingen god start på voksenlivet.

Vi vet selvsagt ikke om det var slik det hele startet, men det kan ha vært sånn. Det vi imidlertid vet, er at det gikk mye bedre enn foreldrene fryktet den jula. Starten på ekteskapet – og de første årene – var antakelig ikke av de letteste. Men Johan og Hilda var driftige, unge mennesker, og de kom seg både opp og fram etter hvert.

De giftet seg hos byfogden i Kristiania en lørdag i april 1898. To av Johans arbeidskamerater – begge jernbanearbeidere – var forlovere. Dette tyder på at familien fra Laskerud ikke var til stede. For det vanlige den gang var at to nære mannlige familiemedlemmer var forlovere. Men Johan og Hilda måtte antakelig greie opp i dette alene, uten familiens støtte. I alle fall i begynnelsen ...

Det unge ekteparet fikk lov til å bo på Midtodden, ved Maridalsvannet. Plassen lå på en odde på østsiden av vannet. Dette området tilhørte den gang Aker kommune. Plassen ble på grunn av de nye drikkevannsrestriksjonene kjøpt av Kristiania kommune i 1891, noe Kristiania kommune også gjorde med en del andre plasser i Aker kommune på denne tiden. Kristiania kommune engasjerte så forpaktere til å drive disse plassene, og Johan kan ha vært en av dem. I alle fall fikk Hilda og Johan bo her et års tid, og kanskje enda litt lenger. Bare deler av grunnmuren står igjen på Midtodden nå.

Snaue to måneder etter vielsen hos byfogden i Kristiania kom det en velskapt liten gutt til verden på Midtodden. Og vel 2 ½ måned gammel ble han båret til dåpen i Vestre Aker kirke, den kirken som hele Maridalen tilhørte den gang. Den lille gutten fikk navnet Alf Valdemar. Og i kirkeboka står guttens far, Johan, oppført som jernbanearbeider fordi han arbeidet på Nordbanen, som ble åpnet to år seinere.

Hilda og Johan Andersen (han både fornorsket og forenklet etternavnet Andreasson) og alle deres ti barn er for lengst borte nå. Etter at de flyttet fra Midtodden, bodde de på Vålerenga et års tid fordi Johan var med på å forlenge jernbanen fra Grefsen og inn til Kristiania. Der fikk de barn nummer to i 1900. Deretter bar det tilbake til Maridalen, denne gang til Bomstua. Og ganske snart – i 1903 – slo de seg ned i Nittedal, med eget hus (Løvli), og senere – i 1919 – med egen landhandel nede på Rotnes, ved Hadelandsveien.

Det som startet som en sommerflørt i 1897 mellom en 16 år gammel husmannsjente ved Maridalens nordlige grense og en 27 år gammel rallar fra Dalsland i Sverige, endte med en stor familie, som kom seg opp og fram. Blant annet med flere veldrevne forretninger i Nittedal i dag – der Hilda og Johans barnebarn og oldebarn nå står for driften. De har for øvrig langt over hundre etterkommere, som er bosatt i Nittedal, Oslo og mange andre steder rundt omkring på Østlandet.